I halvannet år har Arne Viste kjempet for å bli anmeldt

– Jeg er redd jeg skal hisse meg opp. Jeg har for mye følelser, sier Arne Viste og fikler med vifta i bilen.

Trehusene og de nakne løvtrærne langs veien ned til Stavanger politihus er utydelige, for ruta er full av dugg.

– Jeg tror det er følelsene mine som damper her!

Dette er en merkedag. I halvannet år har han kjempet innbitt for at politiet skal etterforske flere lovbrudd han selv står bak.

Den rolige familiefaren, som før var helt uinteressert i asylpolitikk, har ansatt ti utlendinger uten lovlig opphold.

Tidligere har bakere og sykehus – selv kirken – fått millionbøter for akkurat dette. Denne saken har politiet derimot latt gå, selv om de har fått et titalls brev, eposter og telefoner om ansettelsene.

Arne Viste er blitt møtt med avslag og taushet.

– Men i dag har de sagt at de skal snakke med meg. Det er spennende, for hittil det har ikke vært mulig å få dem i tale.

Viste parkerer utenfor politihuset, henter en pose med dokumenter fra bagasjerommet og betaler parkeringsavgiften, klok av skade. Han har fått et par trafikkbøter tidligere, ellers er rullebladet rent.

Strafferammen for det han nå krever å bli anmeldt for, er to år i fengsel.

Middagen

For fem år siden ville dette påfunnet vært utenkelig for Arne Viste. Han nærmet seg 50, levde et lovlydig liv med barn, kone og villa på Sola, like utenfor Stavanger. Det var oljesmurt høykonjunktur og bekymringsløse dager for ingeniører som ham.

Asylsøkere hadde han ingen kontakt med. Ikke før julen 2013.

Familien Viste er kristen. Den tilhører en menighet som ikke bare er opptatt av å snakke om det gode, men også å gjøre gode gjerninger. Det var advent, og de hadde bestemt seg for å invitere en familie fra asylmottaket på middag.

De spiste. De ble kjent. Det var en hyggelig kveld, med en uventet avslutning. Etter middagen kjørte Viste familien tilbake til Sandnes. Da han slapp dem av, snudde faren seg mot ham og sa alvorlig:

– Det er en ting jeg ikke skjønner. Jeg hadde en jobb. Jeg hadde noe å gå til hver dag. Jeg bidro til noe positivt. Nå er jeg bare på vent.

Familiefaren var en av de mellom 3000 og 5000 «ureturnerbare» som ifølge Norsk organisasjon for flyktninger (NOAS) befinner seg i Norge. De har fått endelig avslag på asylsøknaden, men kan av ulike grunner ikke sendes ut (se faktaboks).

Jobbe får de heller ikke. De som har fått avslag, skal ikke tjene penger.

På dette tidspunktet hadde Viste selv gått arbeidsløs i seks måneder, men av egen vilje. Han hadde sagt opp jobben for å prøve seg som konsulent i oljebransjen.

Likevel forsto han denne mannen, om enn bare litt.

– Jeg hadde ikke fått et oppdrag på et halvår, og det gjorde noe med meg. Mennesker brytes ned av å ikke arbeide, sier Arne Viste.

• Se dokumentaren om de papirløse: Dei som ikkje er

Google-søket

Det som skjedde tre måneder senere, virket kanskje lite og tilfeldig der og da, men i ettertid så Viste en større betydning i hendelsen.

Han skulle søke etter noe på Google, kanskje i forbindelse med sitt første konsulentoppdrag, som han fikk tre dager etter søndagsmiddagen.

Isteden havnet han på en nettside med Grunnlovens paragraf 110:

Ethvert arbeidsdyktig menneske?

Tankene gikk umiddelbart til asylsøkeren han hadde kjørt hjem.

– Dette stemte ikke med historien faren fortalte, sier Viste.

Han skrev brev til Justisdepartementet, nevnte faren og ba dem forklare hvordan han kunne nektes jobb når grunnloven er så tydelig.

Departementet svarte at paragrafen pålegger «myndighetene aktivt å arbeide for å sikre borgernes muligheter for inntektsgivende arbeid. Bestemmelsen gir imidlertid ikke juridiske rettigheter til enkeltindivider, og må ses på mer som en programerklæring».

Den hindrer heller ikke myndighetene «å nekte utenlandske borgere å ta arbeid i riket», sto det.

Dette holdt ikke for Arne Viste. I grunnloven sto det «menneske», ikke «borger». Slik han leste paragrafen, var det irrelevant hvor vedkommende var fra.

– Det var da ballen begynte å rulle, sier han.

Åsted Tjelta

Det ligger en ombygd låve ute på et jorde ved Tjelta, omtrent ti minutters kjøretur fra Sola flyplass. Innover sanddynene, heiene og åkrene jager mørkegrå skyer fra Nordsjøen.

At dagen er dunkel, er kanskje like greit, for her pågår lyssky virksomhet. Mellom hyller tynget til bristepunktet av Hamsun, Nesbø og Knausgård, står en ung, etiopisk kvinne og sorterer bøker.

Det har hun ikke lov til.

Melat er ansatt i bruktbokhandelen PBOK, som Arne Viste startet med overskuddet konsulentoppdraget. Forretningsideen var enkel; hente bøker som skal kastes og selge dem på nett.

Hadde Arne Viste slått seg til ro med svaret fra Justisdepartementet tre år tidligere, ville Melat aldri fått denne jobben. Men Viste kan være sta, og for ham var saken opplagt.

Ved å nekte mennesker å jobbe, brøt myndighetene grunnloven.

I mars 2014 bestemte, Viste, en IT-ingeniør uten snev av juridisk erfaring, å ta Justisdepartementet for retten. På egen hånd.

Han husker godt det spørrende uttrykket til dommeren som hjalp ham med det praktiske.

– Og dette har du tenkt å gjøre alene!?

Stevningen ble blankt avslått, blant annet fordi Viste ikke selv var part i saken.

– Da begynte tanken å modnes at vi bare skulle ansette. Om vi klarer å bli anmeldt for brudd på utlendingsloven, ligger bevisbyrden på deres side, sier han.

Millionbøter

Prosjektet er ikke bare risikabelt. Det er potensielt ruinerende. I 2011 ble det nemlig avdekket et stort smutthull systemet. Dårlig kommunikasjon mellom UDI og Skatteetaten førte til at asylsøkere fikk skattekort også etter endelig avslag.

Slik kunne de fortsette å jobbe mens de oppholdt seg ulovlig i landet.

• Les mer: Slik kunne de jobbe og betale skatt

Etter avsløringen krevde Ap-regjeringen at alle som ønsket skattekort, møtte opp på skattekontoret med gyldige papirer. I praksis mistet tusenvis muligheten til å jobbe.

Innstrammingen ble møtt med høylytte protester over hele landet. I Stavanger ble det dannet tverrpolitisk front mot vedtaket, og et enstemmig formannskap krevde at de «ureturnerbare» fikk jobbe.

– Da Erna Solberg i sin tid som kommunalminister strammet inn på rettighetene til denne gruppen, og fikk kallenavnet Jern-Erna, kom formannskapet i Stavanger med en kritisk uttalelse. Jeg synes det er helt rett at vi gir denne typen innspill også til vår regjering, sa Aps Odd Kristian Reme til Stavanger Aftenblad.

Protestene nådde ikke frem, og statsadvokaten ba politiet i Rogaland bøtelegge 30 arbeidsgivere for til sammen fem millioner kroner.

Stavanger Universitetssykehus måtte ut med 350.000 kroner for å ha hatt ti papirløse i arbeid. Solabakeren AS fikk 250.000 kroner i bot for å ha ansatt en eritreer. Kirkevergekontoret i Stavanger fikk et forelegg på 93.000 for å ha en etiopisk mann på lønningslista.

– Flere vil komme

Fem år senere er det de samme asylpolitiske prinsippene som råder.

– Det ville sende helt gale signaler hvis personer med endelig avslag på asylsøknaden skulle «belønnes» med arbeidstillatelse, skriver Vidar Brein-Karlsen (Frp) i en e-post til NRK.

Statssekretæren i Justisdepartementet mener det vil komme flere til Norge om det ble kjent at de fikk jobbe også etter et avslag. Og de som er her allerede, kan jobbe frem til utsendelse, skriver Brein-Karlsen.

Dette forutsetter imidlertid at de har søkt om retur. De må også ha gyldige ID-papirer, og slike er det ifølge Jon Ole Martinsen i NOAS mange som mangler. I tillegg opplever flere at hjemlandet er for farlig å returnere til, selv om norske myndigheter mener noe annet.

– En midlertidig arbeidstillatelse ville gjøre papirløse i stand til å ta veloverveide valg om sin egen fremtid. Vi tror flere hadde returnert om de kunne ta disse beslutningene under forhold som ikke var desperate, sier Martinsen.

Ifølge Jan-Paul Brekke, migrasjonsforsker ved Institutt for samfunnsforskning, er det uansett ikke jobbutsiktene som avgjør hvor asylsøkerne velger å reise.

– Årsaken til at eksempelvis etiopierne vi har intervjuet kommer til Norge, er blant annet fordi Norge anses som trygt, sier han.

Om det å frata noen retten til å arbeide gjør at asylsøkere med avslag reiser hjem, eller at færre kommer til Norge, finnes ikke forskning på, forteller Brekke.

– Men politikk handler ikke bare om fakta. Politikk er en større pakke, og politikere vil fremstå proaktive og prinsipielle, ikke bare overfor dem som kommer til Norge, men også overfor den norske befolkningen.

Fuglen og krokodillen

Arne Viste har aldri vært politisk aktiv, men han deler høyresidens idé om individets frihet, egenverdi og ansvar for å bygge sitt eget liv gjennom arbeid. Ved å nekte mennesker å jobbe, føler han at dagens regjering svikter sine egne idealer.

– I Norge har vi for mye tillit til opparbeidede velferdsgoder, og for lite tillit til at vi har en verdi i oss selv. Møter vi andre med medmenneskelighet og godhet, vil vi selv bli møtt med det samme den dagen vi trenger hjelp, sier han.

Det var riktignok ingen plutselig, politisk erkjennelse som førte til Vistes første ansettelse. Det var en serie hendelser som overbeviste ham. Søndagsmiddagen med familien. Grunnlovsparagrafen som dukket opp fra ingenting.

For Viste ble det gradvis klart at disse episodene ikke var tilfeldigheter. Det fantes en høyere mening i dette prosjektet.

Det kulminerte med et bilde han så på Facebook, av en fugl og en krokodille i tre. Fuglen hoppet uredd foran den vidåpne kjeften. Symbolikken var overbevisende.

– Da jeg var liten fortalte min far at han ville spenne opp gapet og trekke oss ut om en krokodille spiste oss. På samme måte vil jeg stikke hånda inn, helt inn til halen, ta tak i grunnlov og menneskerettigheter, vrenge krokodillen og kaste den langt, langt vekk, sier Viste.

– Noen må stille seg i krokodillegapet. Og det er meg.

Arne Viste var ikke i tvil. Han ringte Melat, som hadde kommet fra Etiopia fem år tidligere og fått endelig avslag på asylsøknaden. Hun kan ikke sendes hjem fordi Norge ikke har en fungerende returavtale med etiopiske myndigheter.

Frivillig reiser hun ikke, for hun er redd for hva som venter henne i hjemlandet.

Livet i Norge har vært lite. Melat har få venner her, dagene er tomme og like.

– Jeg drømte om å bli lege, men jeg har mistet drømmene mine, og jeg har mistet meg selv. Mennesker trenger aktivitet. Uten jobb føler jeg meg ubrukelig og håpløs, sier 21-åringen.

I låven på Tjelta har hun lagt en bok under et fastmontert kamera og tar et bilde til nettbutikken, en jobb hun gjør tre dager i uka. Melat forstår ikke hva som står i bøkene. Den eneste hun har på morsmålet amharisk, er bibelen.

– Men jeg trives. Jobben gir meg håp for i morgen, og det er viktig. Det gir meg energi.

Da Arne Viste ga Melat jobben, sendte han arbeidskontrakten til politiet for å informere dem om ansettelsen. Han vil ha ting på stell og saken for retten.

– Jeg ser ikke på meg selv som kriminell. Jeg mener at grunnloven gir disse menneskene rett til å jobbe. Om saken kommer opp og jeg taper, sier jeg opp Melat og tar straffen. Ikke før, sier han.

Hos politiet

Politihuset i Stavanger. Arne Viste har aldri vært her før, og tripper nervøst rundt i entreen. Han ble sittende sent oppe for å sortere alle papirene han har sendt til politiet, Tingretten, UDI, Skatteetaten, statsadvokaten og Riksadvokaten for å få dem til å behandle saken. Likevel våknet han klokka fem, av seg selv.

I skranken forklarer Viste sitt ærend og ber om å få snakke med en sjef. Et par minutter senere kommer avsnittsleder Eirik Jansen Bakkedal ut, myndig i sin blåsvarte uniform. Bakkedal har ikke hatt noe med saken å gjøre og lytter konsentrert til den detaljerte gjennomgangen.

Viste forklarer. Politiet må starte etterforskning om de kjenner til ulovlig aktivitet, mener han, og de har jo fått mange brev om dette arbeidsforholdet. Svaret fra politiet har vært at saken ikke er prioritert, selv om de har slått hardt ned på dette tidligere.

– Det jeg ber om, er at saken skal registreres, så det kan komme en avgjørelse, sier Viste.

Bakkedal nikker, tar imot den fyldige dokumentbunken og forsvinner inn på et bakrom. 20 minutter senere kommer han ut med en skriftlig bekreftelse på at han har mottatt anmeldelsen. Han lover å kontakte Viste når en jurist har sett på papirene.

– Det var fremdrift! Det var godt.

– Om du kaller det fremdrift, så for all del. Det er det vi kan gjøre nå, svarer politimannen og forsvinner i gangene.

To uker senere får Arne Viste e-posten han har ventet på. Politijurist Ketil Remman skriver:

For de fleste ville en slik beskjed vært nedslående, men for Arne Viste gir den håp.

– Jeg vet ikke hvordan saken kommer til å gå. Den kan gå begge veier. Men det er viktig for meg å ta denne kampen, sier han.

20. februar skriver Remman til NRK at «saken kan være ferdig etterforsket og avgjort fra vår side innen 4–8 uker». Plog AS, som er Vistes bemanningsbyrå, og som Melat er ansatt i, har i dag ti ansatte.

• Her kan du lese om en av dem: Tita fikk jobb – arbeidsgiveren bryter loven