Kronikk

Derfor er jeg villig til å gå i fengsel

Jeg hjelper papirløse i jobb. Det har kostet, men jeg angrer ikke.

Arne Viste

Jeg er stolt av det jeg gjør, og kjenner dyp glede når jeg kan betale nye hundretusener i lønn til de ureturnerbare. Det er dem som lider overlast, ikke jeg, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Mathias Oppedal / NRK

Noen tusen personer får ikke bli værende i Norge, men kan heller ikke sendes tilbake til sine hjemland. Vi behandler dem nedverdigende.

Derfor gir jeg dem en jobb, selv om jeg kan komme i fengsel. Første runde av rettssaken mot meg begynner i Oslo tingrett 30. september.

​De ureturnerbare asylsøkerne befinner seg i en fastlåst situasjon. De lever under umenneskelige og nedverdigende forhold. ​Gjennom bemanningsselskapet Plog har jeg gitt dem en jobb å gå til.

Jeg ble kjent med noen av disse menneskene i 2013.

De sitter i passivitet på asylmottak, og trykkes dag for dag ned med det «returmotiverende» budskapet: «Du kan ikke bli her. Du må reise hjem. Det er ikke håp for deg her

Over tid har det samme effekt som mobberne: «Vi vil ikke se deg. Pell deg hjem. Du kan ikke være hos oss».

Det er ødeleggende.

Med en jobb får disse menneskene anledning til å bruke og utvikle sine ressurser til beste for andre. I tillegg får de en sjef som ringer og spør «Hvor bli du av? Du må komme! Jeg trenger deg».

Det er et budskap som bygger mennesker opp!

Vi har solgt bilen, toppet huslånet, og tatt opp privat lån. Jeg har likevel ikke angret.

Menneskerettighetene kommer først

​Det finnes mange ulike årsaker til at asylsøkerne ikke kan returneres med tvang. For mange av dem blir returmuligheten redusert år for år.

Likevel viser ikke UDI vilje til å regularisere deres situasjon, eller gi dem amnesti. Selv om også disse menneskene er vernet av menneskerettighetene når det gjelder rettssikkerhet, retten til arbeid, retten til helse og ikke minst beskyttelsen mot nedverdigende behandling. ​

Lovverket setter en nedre grense for hvor dårlig vi kan behandle mennesker.

​Våre politikere og vårt storting har besluttet et godt og balansert lovverk basert på våre kristne og humanistiske verdier. Dette lovverket setter en nedre grense for hvor dårlig vi kan behandle mennesker, uavhengig av hvem de er og hva de eventuelt skulle ha gjort.

Stortinget har også besluttet en utlendingslov som ivaretar de innvandringsregulerende hensyn. Det er UDI sin plikt å sørge for at begge hensynene ivaretas. Dersom det er motstrid, skal menneskerettighetene vektes høyest.

Jeg mistenker at det i UDI og UNE er akseptabelt å fatte ulovlige asylavslag.

Direktoratet presses

​Det ligger i dag politisk press på UDI til å begrense antallet som gis beskyttelse.

Ulovlige avslag på asylsøknader i både UDI og UNE innebærer at mennesker returneres til krig, tortur, død og forfølgelse, tross våre internasjonale forpliktelser om ikke å foreta slike returer.

I perioden 2007 til 2013 valgte Advokatforeningen ut et 70-talls saker som hadde fått avslag i UDI og UNE, og fikk medhold i mer enn halvparten av dem. Kritikken av UDI/UNE asylsøkernes rettssikkerhet var flengende. Men asylsøkere med avslag gis ikke rett til fri rettshjelp, slik at de kan påvise sitt beskyttelsesbehov. ​

​Jeg kan ikke se at det har skjedd noen forbedringer av rettssikkerheten for disse menneskene. Ofte benyttes begrepene «grunnløse asylsøknader», «returnektere», eller tilmed «ulovlig opphold» eller andre former for forhåndsdømming.

Jeg mistenker at det i UDI og UNE er akseptabelt å fatte ulovlige asylavslag, og at dette heller ikke får noen konsekvenser internt når saken blir korrigert av domstolen.

Trenger en juridisk avklaring

​Jeg har forsøkt å bringe «retten til arbeid» inn for juridisk avklaring hos domstolene.

25. mars 2014 stevnet jeg Justisdepartementet inn for retten for brudd på grunnlov og menneskerettslov. Men domstolene ville ikke behandle stevningen.

Deretter begynte ansatte de første i 2015, for å tvinge saken inn hos domstolene i straffesporet. I mer enn to år lukket påtalemyndigheten øynene, tross et utall brev fra meg og stor medieoppmerksomhet.

I august 2017 henla til slutt påtalemyndigheten straffesaken grunnet «bevisets stilling».

Livet er mer enn penger.

Ser fram til rettssaken

Ved å ansette asylsøkerne har jeg stilt meg solidarisk på deres side. Jeg har selv kjent konsekvensene av forhåndsdømming og manglende rettssikkerhet på kroppen. Jeg fikk ikke jobb lengre, og ble arbeidsledig.

Jeg mener dette skyldes myndighetenes påstander i media om at jeg gjorde noe ulovlig.

Forhåndsdømmingen og svertingen bak min rygg har påført meg milliontap.

Vi har solgt bilen, toppet huslånet, og tatt opp privat lån. Jeg har likevel ikke angret. Livet er mer enn penger.

Jeg er stolt av det jeg gjør, og kjenner dyp glede ved hvert månedsskifte som jeg kan betale nye hundretusener i lønn til de ureturnerbare. Det er dem som lider overlast, ikke jeg.

Og så ser jeg med forventning og spenning fram til domstolsbehandlingen av saken.

Den politiske løgnen

Politikerne – fra nesten alle partier – sier: «Enten skal de få beskyttelse eller så skal de returneres». ​

Dette er i beste fall å dekke over sannheten: I virkeligheten handler dette om en tredje gruppe – de som ikke KAN returneres, og som derfor blir i Norge.

Norge har et ansvar for at denne situasjonen ikke vedvarer, og at mennesker ikke blir sittende i en fastlåst situasjon i årevis, mens det er liten politisk vilje til å løse floken.

Slik har det vært lenge: I 2004 var daværende kommunalminister Erna Solberg ansvarlig for at denne gruppen ble kastet ut av mottakene og satt på gata uten mat eller tak over hodet.

De ansatte ved asylmottaket i Halden skrev i et brev som blant annet er sitert i Rune Berglund Steens «Svartebok om norsk asylpolitikk» følgende om en av dem som ble satt på gata: ​«Yawar Sultan Jat går rundt og ser veldig sulten og syk og trett ut, han prater ikke med noen. Slik situasjonen er nå, så har ingen sett at han har laget seg mat eller spist på mange dager. Det er mange som har sett ham gå langs veien til Halden på kvelden. Han går og sjangler og har problemer med å bevege seg. Noen har sett at han har stått og leitet i søppeldunkene: Enten må vi få utbetale ham penger til mat, eller så må han bli hentet og sendt ut. Vi kan ikke la ham sulte i hjel her.»​

17. mai 2004 ble Yawar funnet død. ​

​Reaksjonene var sterke, vi fikk et ordføreropprør, og Erna fikk tilnavnet Jern-Erna.

Men i stedet for å innrømme feil, fortsatte fryktretorikken: Trondheim kommune ville snart være Somalias største by, uttalte Erna Solberg. Hun tok grundig feil.

Mogadishu er 15 år senere fortsatt Somalias største by, med sine 2,8 millioner mennesker.

Mindre enn 60 kroner per dag skal dekke mat, klær toalettartikler og medisiner.

Ingen signaleffekt

​I dag gis de papirløse tak over hodet. Mindre enn 60 kroner per dag skal dekke mat, klær toalettartikler og medisiner. Sult og feilernæring er et høyst aktuelt problem. De får ikke helsehjelp, med mindre det er akutt og livstruende. Og de får ikke arbeide eller gå på skole.

Dette har likevel ikke ført til økt returvilje fra asylsøkernes side. Noen ganger er mulighetene for retur stengt. Andre ganger er menneskene det gjelder brutt ned av traumer og håpløshet.

Frivillig retur fordrer at vi behandler dem dårlige her enn i hjemlandet.

Er det virkelig våre politikeres ambisjon å arbeide for «frivillige» returer ved å overgå Etiopia, Eritrea, Iran og Irak i brutalitet og grove brudd på menneskerettighetene? ​

​I den grad politikerne snakker om noen signaleffekt i denne saken, er det signalene til norske velgere de tenker på. Her gjelder det å være «strengest i klassen».

Tilstrømningen av nye asylsøkere avhenger av helt andre faktorer, og er helt upåvirket av dette. ​

​Å la dem få arbeide inntil retur blir mulig, er en vinn-vinn-situasjon.