Atombasen

– «Global atomkrig» og «massiv gjengjeldelse» var en del av dagligtalen her oppe under den kalde krigen.

Kjell Thore Olsen (76) stanser opp og ser på restene av sin gamle arbeidsplass. Skogen er langsomt i ferd med å erobre tilbake den gamle militærbasen. Trær og busker rykker lydløst frem mot de rustne piggtrådgjerdene der årvåkne soldater patruljerte med skarpladde maskinpistoler.

Dobbelt sikret

I dag er det lite som minner om den kalde krigen. Et entrepenørfirma har overtatt basen, og på plattingen der enorme raketter pekte truende mot himmelen, står nå gule og røde anleggsmaskiner tett i tett. En lav betongbygning står nesten som da basen var operativ, kamuflasjemalt og med en bred stålport som dekker det meste av den slitte fasaden.

Hele basen er omkranset av høye piggtrådsperringer, men rundt akkurat dette ene bygget er det satt opp enda et gjerde.

– Dette er en av de tre raketthangarene på basen. Her inne var det klargjort for atomvåpen, og derfor var den ekstra godt sikret, forklarer Olsen og peker på piggtrådrestene som fremdeles henger fra de solide jernstolpene.

I korridoren mellom de to gjerdene gikk løse vakthunder, dag og natt gjennom hele året. Og nåde dem som forsøkte å komme seg inn hit, fortsetter han og ler.

– Hundepasseren fortalte oss at bikkjene var kasserte fra Forsvarets hundeskole fordi de var for «ugreie». Jeg er ikke så sikker på om det stemmer, men vi var i hvert fall livredde!

Verdensomspennende forsvarsmur

Fra 1959 til 1963 tjenestegjorde Olsen her på «A-batteriet», den hemmelige rakettbasen på Våler i Østfold. Rakettsystemet fikk navnet etter den greske seiersgudinnen «Nike», og var del av en verdensomspennende forsvarsmur som skulle stanse sovjetiske bombefly og raketter.

De første Nike-rakettene ble utplassert i Norge i april 1960, som en del av den omfattende våpenhjelpen fra USA etter 2. verdenskrig. I alt fire batterier ble anlagt; på Nes og i Asker, og på Trøgstad og her på Våler. I over 30 år skal de utgjøre spydspissen i luftforsvaret av Oslo og resten av østlandsområdet.

Under den kalde krigen er det et av NATOs viktigste våpen, med Norge som nordflanken i et luftvernsystem som strekker seg tvers gjennom USA og Europa, før det til slutt ender i Japan.

– Mottoet vårt var «Semper Vigilans», alltid vaktsom. Og vi forsvarte ikke bare Norge, men hele den frie verden, forteller Olsen. Han sliter med en gammel fallskjermskade og må ta en kort pause før han fortsetter videre inn mot den tomme raketthangaren.

360º: På bildet over kan du klikke og dra for å bevege deg 360 grader rundt i den underjordiske bunkeren. På venstre side ligger et kart hvor du kan klikke deg inn på flere rom.

– Aldri skutt i Norge

Fra porten, nedsenket i det sprukne betongdekket, går smale stålskinner mot en overgrodd jordvoll et stykke unna. Her ble rakettene rullet ut, og som bakkeutstyrsleder var det Olsens jobb å sørge for all strømforsyning til rakettene, også under stridsforhold.

Ute, på siden av hangaren, ligger nedgangen til en underjordisk bunker. Bak en lav panserdør ligger to små rom der bakkemannskapet skulle sitte. Bortsett fra en gammel luftrenser er de helt tomme. På gulvet ligger et tykt lag søle og avskallede malingflak. Vegger og tak er dekket med fillete isolasjon som skulle skjerme de som satt her nede. I praksis var det til liten nytte, forteller Olsen.

– Det ble aldri skutt med Nike i Norge, men da vi øvelsesskjøt i USA var det litt av en opplevelse. Rakettene tok jo av nesten rett over hodene våre. Alt ristet og skalv, og det var røyk og flammer over alt!

– Det største i livet

I april 1958 ble Olsen del av det første norske kullet som ble sendt til USA, for opplæring i det som var verdens mest avanserte rakettvåpen.

Som en av rundt 200 soldater ble den unge, teknikkinteresserte gutten satt på flyet til Fort Belvoir, Virginia, og utdanningssenteret for det amerikanske ingeniørvåpenet. Etter tre måneders opplæring på et av USAs mest hemmelige militæranlegg, gikk turen videre til fire nye, harde måneder på skytefeltet Fort Bliss i Texas.

– Det var et eventyr, det største vi hadde opplevd alle mann! På den tiden var det jo nesten bare skipsredere og millionærer som reiste til USA, forteller Olsen med et bredt glis.

I USA var alt stort og flott, husker han. Fotoalbumet viser smilende unge menn med Elvis-sleik og spisse cowboystøvler, lent opp mot store biler med kilovis med krom. Overgangen var enorm, ikke minst for Olsen, som bare noen uker før avreise hadde giftet seg med sin Brit. Etter syv måneder kom 20-åringen hjem til en sønn han bare kjente fra noen sjeldne brev og telefonsamtaler.

– Slik var det den gang. Vi hadde en kullbrennertro på det vi gjorde, og pliktfølelsen var enorm. Fikk man en ordre, fulgte man den!

Fire ganger lydens hastighet

Noen kilometer unna, på det nedlagte «søsterbatteriet» på Trøgstad, står en av de gamle Hercules-rakettene på utstilling. Den er over 12 meter lang og veier mer enn fem tonn, men ser overraskende lett og elegant ut. Fra spissen ender fire slanke styrefinner i brede haleror med Flyvåpenets falmede rondell: En trekant i rødt, hvitt og blått, omkranset av en blå sirkel.

– For en maskin! Vi var umåtelig stolte over rakettene våre, sier Olsen og klapper, nesten kjærlig, på den smekre, olivengrønne metallkroppen.

Raketten er oppkalt etter den gresk-romerske helten og guddommen «Hercules», og navnet er på ingen måte tilfeldig:

Etter bare 50 meter brøt raketten lydmuren. Sekunder senere var den oppe i fire ganger lydens hastighet. Det er dobbelt så fort som de nye F-35 jagerflyene Norge snart skal få.

Foran satt et høyeksplosivt stridshode på 270 kilo TNT. Rundt sprengstoffet lå 20.000 stålkuber som skulle rive de fiendtlige flyene i filler, forteller Olsen og peker mot spissen.

Men rakettene kunne også bære en annen, og mye mer skremmende last.

Ønsket atomvåpen

Selv om Norge, i hvert fall offentlig, var klare på at atomvåpen var uønsket, ble det ved flere anlegg gjort forberedelser for å ta i mot slike våpen.

– Norge var i utgangspunktet avvisende, og på NATOs toppmøte i 1957 ble det slått fast at det var uaktuelt med atomvåpen på norsk jord i fredstid. Men Norge anerkjente at NATO trengte slike våpen for å forsvare forsvarsalliansens medlemmer, og åpnet derfor for å ta imot kjernevåpen i tilfelle krig eller krise, forteller Rolf Tamnes.

Sammen med Kjetil Skogrand har han skrevet boken «Fryktens likevekt. Atombomben, Norge og verden, 1945 - 1970.», om Norges plass i NATOs atomvåpenplaner.

I boken er det dokumentert at både USAs ambassade og norske offiserer og politikere presset på for å få kjernefysiske ladninger til landet. I de første planene for utplassering av atomvåpen i Europa, ble Norge ført opp med en rekke atomvåpenlagre, blant annet på alle Nike-basene. Der ble det også forhåndslagret utstyr som skulle brukes for å klargjøre rakettene, forteller Tamnes.

På noen dagers varsel kunne atomladningene hentes fra Vest-Tyskland, sammen med amerikanske teknikere som skulle sette dem sammen. På Våler var det satt opp egne kaserner, der de skulle bo under streng bevoktning av spesialtrente, amerikanske vaktsoldater.

– Alle visste, ingen snakket

– Raketten var effektiv nok, men den store begrensningen var radaren. Den kunne bare følge ett mål, og dermed kunne batteriene bare ha en rakett i lufta om gangen, forklarer Olsen.

Militært ga det derfor liten mening å ikke utstyre Hercules med kjernevåpen:

Med konvensjonelle stridshoder ville raketten være avhengige av tilnærmet direkte treff. Med et atomstridshode kunne en enkelt rakett skyte ned hele formasjoner med fiendtlige bombefly.

Så lenge en kjernefysisk eksplosjon skjedde over en viss høyde, ble det regnet som en liten risiko av NATO, selv rett under eksplosjonsstedet. Faren for radioaktivt nedfall ble også sett på som noe man kunne leve med.

Et annet moment talte også for å utstyre rakettene med atomvåpen: Dersom et vanlig stridshode traff angripende fly, var det ikke usannsynlig at eventuelle atomvåpen om bord ville detonere når de traff bakken. Med et atomstridshode var mulighetene derimot store for at det ikke ville skje.

– Ingen snakket om det, men det var klart for alle at vi måtte forberede oss på å bruke atomvåpen. Hadde det blitt alvor, er jeg overbevist om at alle de norske batteriene hadde blitt utstyrt med kjernevåpen. Vi sto klare, forteller Olsen.

– Formidabelt våpen

Gjennom det meste av den kalde krigen sto batteriene klare, men etter Berlinmurens fall var rakettene ikke lenger i stand til å fylle noen meningsfylt rolle. 12. mars 1991 ble Våler batteri, som det siste av de norske anleggene, lagt ned. Nikebataljonen ble erstattet av andre typer våpen.

– Nike var et formidabelt våpen, akkurat så fryktinngytende og potent som det gir inntrykk av. Det finnes ikke tilsvarende i dag!, forteller Olsen entusiastisk.

For ham er det trist å se bygningene som nå står og forfaller. De forlatte rakettbasene blir en påminnelse om det han føler er i ferd med å skje med forsvaret av Norge.

– Jeg vokste opp i en tid da militæret var en av de største postene i statsbudsjettet. Vi visste vi måtte verne om friheten, hvis ikke ville noen komme og ta den fra oss. Jeg har ikke riktig den samme følelsen i dag. Å bevare freden krever like mye nå som da. Går vi av vakt for tidlig, kan ting fort skje.