Kvinnen i fjellet

– Dette var ikke akkurat et sted man pratet om ute på byen.

Arnlaug Paulseth (74) nikker mot en rusten panserdør sprengt inn i fjellet noen meter unna. På andre siden av den lille bergknausen, skjult bak tette granstammer, ligger skianleggene i Holmenkollen.

Rett under den verdensberømte hoppbakken skjuler en av den kalde krigens største hemmeligheter seg.

Underjordisk labyrint

– Alt er fjernet nå, men før gikk det høye piggtrådsperringer rundt hele området. Ved inngangen sto vakter med hunder, for inn hit skulle ingen uvedkommende. Dette var et av Norges mest hemmelige steder, fortsetter hun og går med raske, bestemte skritt mot den grønne ståldøra i bunnen av den overgrodde betongtrappa.

Den gamle hovedinngangen hun pleide å bruke er sveiset igjen. På baksiden, klemt inn mellom to av Skiforbundets smørebuer, ligger en av nødutgangene som fremdeles lar seg åpne.

Bak døra ligger en gigantisk, underjordisk labyrint. En fem etasjers bygård sprengt ut i det massive fjellet. Til sammen over 4.000 kvadratmeter med mørke ganger, trange rom og store haller.

Fra 1963 til 1986 var Paulseth en av de hemmelige krigerne som satt i dypet av denne glemte fjellfestningen. Nå er hun tilbake for første gang på over 30 år.

Forlatt og glemt

Bortsett fra den dype summingen fra ventilasjonsanlegget er det helt stille her inne. Veggene glinser av fuktighet, og luften er kald og full av soppsporer som river i lungene. På gulvet brer mugg seg som et tett, loddent teppe. Langs vegger og tak henger hvitmalingen i lange, seige laser, som om rommene langsomt er i ferd med å smelte.

Midt på gulvet, et stykke inn i den øverste etasjen, står en gammel makuleringsmaskin, fremdeles breddfull av gamle, oppmalte forsvarshemmeligheter. I flere av de andre rommene står tykke ringpermer med graderte dokumenter som ble liggende igjen da anlegget ble låst igjen og forlatt.

Tett i tett langs korridorene går åpninger til trange kontorplasser. Før klapret det i fjernskrivere og elektriske skrivemaskiner, men nå er de fleste rommene tomme. I flere av de store hallene står store safer og stålskap oppstilt langs de buede veggene. Noen er fremdeles lukket, andre er brutt opp av de som skulle fjerne de siste hemmelighetene.

– Sambandsavdelingen holdt til her oppe. Jeg var aldri her i de øverste etasjene, så det blir spennende å se om jeg finner veien ned, sier Paulseth og stopper ved en av dørene. På det grønne plastskiltet står det «Krypto». På gulvet ligger en fillete lapp med streng beskjed om at «Alt søppel skal brennes!».

Norges første NATO-hovedkvarter

Den enorme fjellbasen ble bygget i to omganger. Tyskerne startet arbeidet i 1941, og anlegget inngikk i kjeden av tyske kommandoanlegg under okkupasjonen av Norge. Frem til kapitulasjonen ble de trange gangene brukt av det tyske luftforsvaret. Herfra styrte de kanonene og radarene som skulle beskytte Oslo mot britiske flyangrep.

Etter krigen overtok de allierte seierherrene, som hadde etablert sitt hovedkvarter på Voksenkollen. I 1951 ble anlegget NATOs første hovedkvarter i Norge, men etter hvert som Kolsås overtok denne funksjonen ble anlegget i Holmenkollen operasjonsrom for de allierte luftstridskreftene i Sør-Norge.

Tidlig på 70-tallet ble anlegget modernisert og utvidet med flere underjordiske etasjer, og etter hvert flyttet også Hæren og Marinen inn i det som ble et felles kommandosenter for hele forsvarsledelsen.

– På det meste var det rundt 100 mennesker her inne. De fleste var norske, men det var også mange NATO-offiserer som kom og gikk, spesielt fra England og USA, forteller Paulseth og fortsetter videre nedover en ny mørk trapp.

«Hjernen» i fjellet

Paulseths jobbet inne i selve «hjernen» av anlegget, operasjonssenteret helt i bunnen av fjellbasen. Her er de tyske teglstensveggene byttet ut med bredere ganger i glattpusset betong. Gamle møbler og telefoner står fremdeles som da stedet var operativt.

– Det var her inne det foregikk. Her satt ledelsen og her ble alle avgjørelser tatt, forteller hun og åpner døren inn til sin gamle arbeidsplass. På utsiden står det «Adgang forbudt. Kun autorisert personell» med røde, store bokstaver. Her var det bare noen få utvalgte som fikk slippe inn. Nå er det ingen vakter som kan stoppe oss.

Operasjonssenteret strekker seg over to etasjer, med kontorplasser rundt et galleri helt øverst. Den ene veggen er laget av pleksiglass, sirlig inndelt i ruter dekket med bokstavkoder og svake omriss av kart. Dette var «GSMen», forklarer Paulseth.

– «GSM» står for General Situation Map. På glassveggen kunne man følge den militære aktiviteten i landet. Bak glasset gikk soldater og plottet posisjonene på alle objekter som beveget seg i og rundt norsk luftrom.

For at de som satt her inne skulle kunne lese skriften, måtte plotterne lære seg å skrive speilvendt, forklarer Paulseth. På gulvet ligger en gammel fettstift så hun kan demonstrere hvordan de skrev inn kodene på glassveggen.

– Her oppe i høyden var det ikke så heldig å gå med korte skjørt, så vi damene fikk dispensasjon til å gå med bukser, ler hun.

360º: På bildet over kan du klikke og dra for å bevege deg 360 grader rundt i det underjordiske anlegget. På venstre side ligger et kart hvor du kan klikke deg inn på flere rom. (Foto: Marius Arnesen)

– Passet på russerne

All informasjon om flytrafikk ble ringt inn til Holmenkollen fra en kjede kraftige radarer som strakk seg langs kysten av Norge, helt opp mot grensen til Sovjet. Radarstasjonene inngikk i en egen avdeling kalt Kontroll og varsling (K & V), og skulle fange opp alt som nærmet seg Norge.

Slik kunne den militære ledelsen til enhver tid ha full oversikt over hva som skjedde i norsk luftrom. Da kunne de også ha en beredskap i forhold til det totale trusselbildet mot landet. Hvis ukjente ting nærmet seg, var det her inne de avgjorde hva som skulle skje videre.

– Vanligvis ble det bestemt at vi skulle «scramble», det vil si sende opp jagerfly for å identifisere og eventuelt avskjære de fremmede flyene, forklarer Paulseth.

Under den kalde krigen var det som oftest snakk om sovjetiske fly. Omtrent daglig fikk Norge «besøk» av russiske jager- eller bombefly som uanmeldt kom inn mot grensen for å øve eller teste beredskapen på den andre siden av jernteppet.

– Kort fortalt var jobben vår å passe på russerne, fortelle dem at «vi ser dere!». Det var derfor vi satt her inne.

Rundt om i operasjonsrommet henger detaljerte kart over Sovjet og andre østblokk-land, den mest sannsynlige motstanderen ved en ny, verdensomspennende krig. Flybasene står merket av med antatte flyruter og advarsler om at man i visse områder kunne bli skutt ned uten varsel. Selv i fredstid.

Styrte rakettforsvar

– Sammen med Reitan utenfor Bodø og NATOs Nordkommando på Kolsås var Holmenkollen ett av de største og viktigste militære fjellanleggene i Norge under den kalde krigen, forteller Tom Kristiansen.

Han er forfatter og professor ved Institutt for forsvarsstudier (IFS) med kald krig som ett av sine spesialfelt.

– Holmenkollen var ett av to nasjonale operative hovedkvarter i Norge på den tiden. Mens Reitan hadde ansvaret for alt som foregikk i nord, ledet og planla Holmenkollen alle nasjonale og allierte militære operasjonene i sør. All fly- og sjøtrafikk ble overvåket derfra, og da Norge sendte fredsbevarende styrker til Libanon påsken 1978, hadde Holmenkollen sambandet til den øverste ledelsen av disse operasjonene, forklarer han.

Selv om hovedtyngden av Forsvaret under den kalde krigen naturlig nok lå i Nord-Norge, var det også flere store militære avdelinger i sør, spesielt skoler, øvings- og rekruttavdelinger. Anlegget spilte derfor en viktig rolle i Forsvarets styrkeproduksjon og øvingsvirksomhet. Operasjonsrommet hadde dessuten oversikt og øverste styring av all militær virksomhet i Sør-Norge, blant annet med de store Nike-rakettene som skulle beskytte Oslo og østlandsområdet mot sovjetiske bombefly og raketter.

– Trangt og spennende

I noen år på slutten av 1970-tallet var Kristiansen vervet som kryptograf ved sambandsavdelingen, og arbeidet selv inne i fjellanlegget. Han hadde ansvar for å kode, dekode og distribuere de graderte meldingene som tikket inn og ut av det operative hovedkvarteret.

– Jeg husker anlegget svært godt fra tiden min der oppe. Det var alltid et yrende liv, med folk som kom og gikk hele tiden. Jeg kan også huske at det var trangt, spesielt under de store øvelsene som det var mange av på den tiden, forteller han.

Kristiansen beskriver tiden i Holmenkollen som både hektisk og veldig spennende for en mann i tjueårene. Flere av de dramatiske hendelsene fikk han anledning til å følge på tett hold. Vaktholdet både i og rundt anlegget var svært strengt, med høy aktivitet til alle døgnets tider, husker han.

– Men vi som jobbet der tenkte aldri så mye over det, tror jeg, det var liksom bare sånn det var på den tiden, med nærforsvarsøvelser i terrenget og hundegård rundt anlegget. I dag er det jo litt ekstra gøy å se at anlegget fremdeles finnes!

Eneste kvinne

– Se her! De gamle gardinene mine henger her fremdeles. Paulseths kontorplass står nesten som for 30 år siden, med tidsriktige orange gardiner over det gamle skrivebordet. Telefonen står på sin faste plass, og på den ene arkivskuffen står det «1986». Det var det siste året noen jobbet her inne, forteller hun.

Paulseth begynte sin militære karriere som plotter ved radarstasjonen på Gråkallen i Trondheim. Etter noen år fikk hun tips om en jobb i Holmenkollen. Selv om jobben i Oslo strengt tatt var tiltenkt militære, fikk hun jobben etter å ha vært på intervju. På 60-tallet var det så stor militær aktivitet at det ble tatt inn sivile for at de sårt tiltrengte pilotene kunne konsentrere seg om å fly.

I Holmenkollen var Paulseth varslingsleder, og selv om hun var sivilt ansatt satt hun sammen med den øverste militære ledelsen. Hun tok seg blant annet av den diplomatiske klareringen av jagerflyene som fløy inn og ut av Norge.

– Jeg drev et slags reisebyrå for de utenlandske jagerpilotene. Ordnet med klareringer, flyruter og landingstillatelser. Til og med hotell for bortskjemte piloter ordnet jeg, sier hun med et smil.

En viktig del av oppgaven var å sørge for at Norge overholdt en streng, selvpålagt avtale om begrenset flyforbud. For ikke å provosere russerne var det bestemt at det aldri skulle være mer enn et visst antall militære fly innenfor visse områder mot grensen til Sovjet. Gjennom klareringene så hun til at alle flyene var godkjente av den norske stat, og at de holdt seg innenfor denne avtalen.

– Jeg var klarerert for «Hemmelig», og på mine 20 år her inne var jeg den eneste kvinnen som jobbet direkte med militære operasjoner, sier hun.

Jobben var så hemmelig at hun aldri fortalte noen hva hun jobbet med, verken familie eller venner.

– Jeg fortalte stort sett bare at jeg jobbet i Forsvaret, og lot det bli med det.

– 20 fantastiske år

Fjellanlegget var operativt fra 1951 til 1986. Virksomheten fortsatte, men da ble alt flyttet til NATOs nye hovedkvarter på Jåttå utenfor Stavanger. I 2007 kjøpte Oslo kommune fjellanlegget, og siden har det stort sett stått tomt. Fra tid til annen er en vaktmester innom for å sjekke at ventilasjonen står på, og at ingen har brutt seg inn.

Stedets videre skjebne er uviss, men operasjonsrommet og kontorene rundt ble i 2008 bestemt fredet av Riksantikvaren. Begrunnelsen var at anlegget er et viktig nasjonalt kulturminne knyttet til Forsvaret i Norge.

Arnlaug Paulseth snur seg rundt og tar en siste titt på kontoret hvor hun satt i over 20 år. Da Holmenkollen ble forlatt ble hun overflyttet til Huseby og en ny jobb. Der ble hun til hun gikk av med pensjon for noen år siden.

– Jeg er nok ikke så sentimental av meg, men det er faktisk litt trist å se forfallet. Jeg hadde fantastiske år her inne, med bare gode minner! Jeg tenkte aldri på at det jeg drev med var hemmelig eller annerledes. For meg var det bare en jobb.