Tårnvakten

– Jeg satt i toppen av tårnet da stridsvognene plutselig begynte å skyte mot oss. I noen korte, nervepirrende øyeblikk var jeg sikker på at vi skulle dø.

Harald Kjelstad (69) lener seg frem og kikker ned langs veggen på det brunbeisede tretårnet. Det er er omtrent ti meter høyt og plassert på taket av noe som ser ut som en beskjeden skogshytte.

Sommeren 1968 utspiller en av den kalde krigens mest dramatiske hendelser seg i dette området. Så alvorlig at norske myndigheter i over 30 år velger å legge lokk på det som skjedde.

«Atomangrepet» mot Norge

Den 16. oktober 1967 reiser Otto Grieg Tidemand til Moskva. Høyre-politikeren blir med det den første av NATOs forsvarsministre som besøker Sovjet. På begge sider av jernteppet øyner mange et håp om en bedring i et forhold preget av kald krig og kjernefysisk opprustning.

Tidemands sovjetiske motpart, marskalk Andrej Gretsjko, åpner med å understreke det gode forholdet mellom de to landene, men de neste dagene utvikler seg snart til en «hanekamp» mellom to tøffe og uforsonlige menn, begge med bakgrunn som krigsflyvere fra 2. verdenskrig.

Fra sovjetisk side er man blant annet misfornøyde med NATOs militærøvelser i nord, og anklager Norge for «Ikke lenger å være herrer i eget hus». Fra norsk side tar Tidemand opp sovjetisk spionasje og ubåter som ulovlig tar seg inn i norsk farvann.

Det hele topper seg under et besøk ved det militære øvingsområdet Alabino utenfor Moskva. Der blir det simulert et atomangrep mot noe som helt utilslørt skal forestille Norge. Etter demonstrasjonen skryter de sovjetiske offiserene av at Norge kan erobres på noen få dager. Historien forteller at Tidemand blir så rasende over det han hører, at han reiser seg opp og truer med å avbryte hele besøket. Gemyttene roer seg etter hvert, og samtalene fortsetter, men under resten av oppholdet er tonen alt annet enn hjertelig mellom de to forsvarstoppene.

«Hundevakten»

Sommeren 1968, bare noen korte måneder etter Tidemands besøk i Moskva, er Harald Kjelstad vernepliktig soldat ved Garnisonen i Sør-Varanger (GSV). 20-åringen er en av de rundt 120 grensejegerne som har som oppgave å vokte den norske grensen mot Sovjet. Fra syv grensestasjoner roterer soldatene på å patruljere en strekning på nesten 200 kilometer, fra Treriksrøysen i Pasvikdalen til Grense Jakobselv i Varanger.

I krig er deres oppdrag å drive geriljakrig og forsinke eventuelle angripere lenge nok til at NATO-styrker kan komme Norge til unnsetning. For de fleste av grensejegerne vil det bety en håpløs kamp mot en overlegen fiende, og en ganske sikker død.

Sammen med to andre soldater er Kjelstad på en ukes rutinemessig vaktoppdrag ved Svanvik, like øst for Kirkenes. Natt til 7. juni sitter han alene i toppen av vakttårnet. Han har akkurat startet den såkalte «hundevakten», nattevakten som strekker seg fra 12 på kvelden til åtte på morgenen.

– Jobben min er å observere vår sektor gjennom den kraftige kikkerten vi har stående i toppen, forteller han og peker ut av vinduene som gir 360 graders utsyn rundt hele det smale tårnet. Foran han er hele den skogkledde horisonten russisk. På klare dager ser man enkelt over til Nikel, industribyen som ligger innhyllet i tung, grå røyk på den andre siden av Pasvikelva.

Juninatten i `68 er det lite å se for den unge grensejegeren. Selv om sommernettene er lyse, er området innhyllet av kraftig tåke og snødriv. For Kjelstad ser de neste timene ut til å bli lange og kjedelige. Men rundt klokken seks hører han plutselig kraftig motordur på andre siden av de gule og svarte grensestolpene, bare noen hundre meter fra stillingen hans.

Ser rett inn i kanonløp

I henhold til vaktinstruks går Kjelstad til telefonen og melder fra til ledelsen på hovedkvarteret på GSV. Så roper han ned den bratte hønsetrappa og vekker de to medsoldatene som ligger og sover i det lille oppholdsrommet under tårnet.

Langs flere av de andre grensepostene har det i dagene i forveien blitt rapportert om økt russisk aktivitet, men ingenting som kan forberede de tre soldatene på synet som snart skal møte dem.

– Da tåken letter omtrent en halv time senere, kan jeg telle 14 kanonløp siktet inn mot oss. De russiske styrkene har gått i stilling bare et par kilometer unna, og stadig er det stridsvogner på veien der borte, forteller han og peker mot en liten lysning noen hundre meter fra tårnet.

I skjul av natten, og helt uten forvarsel, har store mengder sovjetiske tropper og kjøretøy rykket frem mot norskegrensa. Russerne gjør heller ikke noe forsøk på å skjule eller kamuflere seg, minnes han. Tvert imot viser de villig frem både mannskap og våpen for de norske vaktpostene.

Er Sovjet i ferd med å gå til krig?

Full forvirring hos ledelsen

Alarmen går langs hele grensen, men i observasjonstårnet er det lite de norske soldatene kan gjøre. Store deler av ledelsen i Forsvaret er opptatt med «Polar Express», den store NATO-øvelsen i Indre Troms. De gjenværende offiserene er helt uforberedt på det som nå utspiller seg.

– Etter hvert får vi kontakt med etterretningstjenesten på Høybuktmoen, inne på GSV. Den eneste beskjeden vi får fra dem, er å innrapportere russernes bevegelser og vente på videre instruks, forteller Kjelstad.

Langs flere av de andre grensetårnene kommer lignende rapporter. Russerne har mobilisert en hel infanteridivisjon, flere tusen soldater støttet av fallskjermtropper og krigsfly. Over 290 tunge stridsvogner av typen T-54 og mer enn 4000 andre kjøretøy og kanoner deltar også, med siktene rettet inn mot utvalgte norske mål.

– Vi er unge og tøffer oss nok litt for hverandre, men det er klart vi er redde. Vi har jo verken tunge våpen eller beskyttelsesrom vi kan søke tilflukt i. Til slutt blir vi enige om at hvis de krysser grensen, må vi bare løpe så fort vi kan.

Ved GSV blir nyhetene møtt med full forvirring: Mener russerne alvor, og hvordan skal man møte en slik trussel? I hele Finnmark finnes det knapt tunge våpen eller soldater som kan ha noe håp om å stanse et angrep fra en slik hærstyrke.

Åpner ild mot tårnet

I tårnet forbereder de tre grensejegerne seg på det verste. De tynne plankene i tårnet duger knapt nok til å holde myggen ute, og mot sovjetiske kuler og stridsvogngranater er Kjelstad og de andre soldatene helt sjanseløse.

– Jeg husker vi snakket om at hvis kanonene åpnet ild, ville vi bare se lysglimtet fra munningene før det hele var over. Lyden ville først nå oss lenge etter at vi var døde, forteller den gamle grensejegeren med alvor i stemmen.

Få minutter senere, som om det hele er dyktig regissert fra russernes side, begynner flere av stridsvognene å skyte mot tårnet. Fra kikkertene kan de se kanonløpene spytte røyk og ild, før lyden fra skuddsalvene ruller over høyden.

– Det er et helt spesielt øyeblikk, det tiendels sekundet vi står og venter på at granatene skal slå ned. Det er intenst! Det knyter seg i magen og jeg kan love deg at vi ikke er høye i hatten.

«Du vet hva du har å gjøre!»

I Forsvarsdepartementet i Oslo får Otto Grieg Tidemand løpende beskjed om det som skjer. Sjefen for Garnisonen i Sør-Varanger, oberstløytnant Odd Arne Stub Aune, ringer allerede samme natt og forteller forsvarsministeren at sovjetiske styrker står ved grensen. Nå lurer han på hva de skal gjøre hvis de krysser den.

Svaret han får fra Tidemand er om oberstløytnanten ikke kjenner innholdet i «Plakaten på veggen»? Den kongelige ordre av 10. juli 1949 om norske befalingsmenns plikter i tilfelle fiendtlig angrep er et oppslag som er pålagt hengt opp på alle militære kontorer.

– Men det betyr krig, repliserer offiseren med vantro i stemmen.

– Ja vel! svarer forsvarsministeren kort, før han smeller på telefonrøret.

Selv om situasjonen er svært spent og uoversiktlig, velger Tidemand å spille et høyt spill. Han er overbevist om at motivet er politisk, og ikke militært. Hele den sovjetiske fremrykkingen foregår i full åpenhet, og forsvarsministeren antar derfor at Sovjet vil flagge sin misnøye med NATOs militærøvelse «Polar Express» i Troms. I Norge pågår det dessuten en stor diskusjon om fortsatt medlemskap i NATO, og Tidemand tror derfor at Sovjet her også ser sitt snitt til å påvirke denne debatten.

Brukte ovnsrør som kanon

I tårnet ved Svanvik er Kjelstad og de andre soldatene fremdeles i live. Rystet diskuterer de mens de venter på neste skuddsalve. Har russerne bommet, og er de bare i ferd med å sikte seg inn? Men etter noen flere runder skjønner de at det bare dreier seg om løsskudd.

– Da de første salvene går av uten at det kommer noen granatnedslag, er det nesten så vi begynner å le. Vi skjønner at de holder ap med oss, og endelig kan vi senke skuldrene litt, forteller han.

Men ennå har de ikke fått noen beskjed fra høyere hold om hva som egentlig foregår.

Om ettermiddagen kommer offiserer fra GSV på besøk til de spredte grensepostene. Sammen med oppmuntrende ord har de en bunke brune konvolutter soldatene får beskjed om å åpne. Der står en hemmelig ordre med korte instrukser om hvordan de skal møte et eventuelt sovjetisk angrep. De får også utlevert mer skarp ammunisjon, med beskjed om å bære med seg så mye de orker.

For Kjelstad er det bare snakk om noen ekstra magasiner til de lette US-karabinene, tyngre våpen har de ikke.

– Selv om riflene våre selvfølgelig er helt ubrukelige mot stridsvogner, gir det oss en ekstra følelse av trygghet.

I ordren står det også at hvis fienden går over grensen, skal de yte motstand så godt det lar seg gjøre, før de trekker seg tilbake og fortsetter å observere fiendens bevegelser. Telefonen står montert i toppen av tårnet, men de har en ekstra nødradio de kan ta med seg hvis de må flykte innover vidda.

For å prøve lure russerne, bestemmer de seg for å hente et gammelt ovnsrør de har stående bak hytta. Det tar de frem og løfter opp slik at russerne skal tro de er i ferd med å sette en kanon i stilling.

– Røret var rustent og fælt, så selv om det er litt avstand mellom oss tror jeg ikke det narret noen, sier Kjelstad og ler høyt. – Uansett hadde det neppe stanset russerne hvis de hadde bestemt seg for å gå til angrep.

Unik hendelse

– Det som skjedde i juni 1968 hadde man aldri sett før. For første gang siden 2. verdenskrig sto regulære, sovjetiske hærstyrker oppmarsjert mot grensen til Norge, forteller Tor Gisle Lorentzen til NRK.

Han er tilknyttet Universitetet i Tromsø (UiT) og har skrevet «Styrkedemonstrasjonen i 1968: en studie av norske reaksjoner på sovjetisk trusseldiplomati», der han tar for seg grenseepisoder mellom Norge og Sovjet under den kalde krigen.

– Andre hendelser under den kalde krigen fikk større oppmerksomhet, som U-2 affæren i 1960 og en rekke grensekrenkelser både på sjø og i luften, men dennne episoden har av flere blitt karakterisert som høydepunktet i sovjetisk trusselpolitikk ovenfor Norge.

Det som gjør hendelsen ekstra interessant, er opplevelsen for soldatene som var der da det skjedde, forteller han.

– Vi snakker her om unge, norske soldater som sto overfor store sovjetiske hærstyrker, og som i over et døgn ikke fikk noen føringer fra ledelsen om hva som foregikk. I historisk perspektiv er det få om har opplevd noe lignende.

– Kunne lett eskalert

Lorentzen tror hovedformålet fra sovjetisk side var å «bruse med fjærene», en tydelig maktdemonstrasjon som samtidig la politisk press på Norge. Men stemningen var spent og nervøs, og hadde det ikke vært for roen den norske grensevakten fremviste de første timene, kunne situasjonen lett ha eskalert, mener han.

– Hadde skudd blitt løsnet fra norsk side, kunne det blitt svært alvorlig. Det er skremmende å tenke på at det ikke kom noe informasjon fra høyere myndighet i disse timene hvor grensevakten lå i stilling med skarpe våpen, mens sovjetiske styrker gjorde utfall mot grensen.

Skulle det ha blitt løsnet ild fra norsk side, ville det nok i beste fall «bare» ha blitt en viktig politisk kapital for den sovjetiske ledelsen. De kunne ha brukt en slik episode for å legge press på Norge. Derfor er det ekstra rart at ingen gikk ut med informasjon som kunne lagt en demper på situasjonen, mener han.

Han sier Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet etter hvert må ha blitt temmelig sikre på at det bare dreide seg om en sovjetisk maktdemonstrasjon, og at et angrep mot Nord-Norge ikke kom til å skje. Det var en av grunnene til at de fra norsk side opptrådde så dristig som de gjorde.

Ut over en generell økning i beredskapen og økt årvåkenhet ved grensepostene, ble det ikke igangsatt noen spesielle tiltak mens episoden pågår. Men i etterkant er det derimot klart at hendelsen hadde en stor effekt på både NATOs og det norske forsvarets trusselvurdering av Sovjet.

– Hendelsen førte til en ny tenkning og økt oppmerksomhet på forsvaret av Nord-Norge. Nå hadde man sett hva Sovjet hadde av militære kapasiteter og hvordan de mest sannsynlig ville bruke dem i nord. Særlig hurtigheten i mobiliseringen overrasket den norske forsvarsledelsen, forteller Lorentzen.

Ut over 70-tallet, blant annet på bakgrunn av den sovjetiske styrkedemonstrasjonen i `68, ble forsvaret i Finnmark utbygd kraftig, blant annet gjennom Garnisonen i Porsanger (GP) og flystasjonen på Banak. Gjennom ekstrabevilgninger til Forsvaret ble det også innført en rekke nye våpensystemer. I 1970 ble det dessuten bestemt å forhåndslagre utstyret for en hel bataljonsgruppe i Porsanger-området, forklarer forskeren.

– Fulgte oss med kanonene

De neste dagene sitter de tre soldatene stort sett sammen i toppen av tårnet. Av og til sniker de seg ned for en rask matbit, litt søvn eller andre nødvendige ærend.

– Jeg husker ennå da vi måtte på do. Vi hadde en utedo som lå på utsiden av tårnet, så vi måtte klatre ned og gå noen meter inn i skogen. Fra kikkerten kunne vi se at kanonløpene fulgte oss hele veien. De sto til og med og pekte på oss mens vi satt der inne, humrer Kjelstad.

De sovjetiske styrkene blir stående langs grensa frem til kvelden mellom 10. og 11. juni. Selv om det nå er klart for alle at det ikke kommer til å komme noe angrep, blir den høye beredskapen opprettholdt.

– Vi får beskjed om å sove med støvler og uniform på, og er i full beredskap gjennom hele perioden. Ut over det er det bare spennende å følge med på hva russerne foretar seg, forteller Kjelstad.

Når russerne pakker sammen utstyret sitt og forsvinner, blir de norske vaktsoldatene avløst på vanlig måte. Av avløsningen får de ordre om å reise tilbake til grensestasjonen på Svanvik.

– Under oppstilling neste dag får vi en kort takk fra garnisjonssjefen for at vi har håndtert situasjonen på en så korrekt og bra måte. Ut over det får vi bare beskjed om at alt som har skjedd skal holdes strengt hemmelig.

Noen annen forklaring får de ikke før det har gått 30 år.

Forklaringen

I juni 1998 har Norges nye Forsvarsminister, Eldbjørg Løwer, fått høre om hendelsen. Under et besøk i Kirkenes ber hun GSV inviterer alle de gamle grensesoldatene, slik at de kan fortelle mer om det som skjedde.

– De ville nok også benytte anledningen til å sjekke hvordan det hadde gått med oss som hadde vært der oppe. Det var det ingen i Forsvaret som hadde tenkt på før, forteller Kjelstad.

Og endelig kommer forklaringen på hva man tror er årsaken til den enorme sovjetiske mobiliseringen sommeren 1968.

– Under samlingen forteller offiserer som hadde studert hendelsen at det som skjedde, sannsynligvis var en sovjetisk reaksjon på Tidemands besøk i Moskva i 1967, sier Kjelstad.

I flere år hadde Sovjet uttrykt misnøye med den økte øvelsesvirksomheten i Nord-Norge, noe de ikke minst hadde advart om under Tidemands historiske besøk. Som avskjed før den norske forsvarsministeren satte seg på flyet hjem til Oslo, skal han ha fått en kryptisk beskjed fra russerne om at han «snart kan vente seg en overraskelse», forklarer Kjelstad.

– «Overraskelsen» fra Gretsjko var det som ble servert til oss natt til 7. juni, forteller han.

Forsvarsminister Tidemand har senere fortalt at han regnet det som sannsynlig at den nattlige samtalen der stasjonssjef Aune på GSV informerte ham om situasjonen ved grensen, ble avlyttet av russerne. Derfor var han så tydelig på å gjøre det klart at hvis de gikk over grensen, måtte de forberede seg på krig. Ut over dette skulle man fra norsk side fremstå som totalt uaffisert av hva de sovjetiske styrkene foretok seg.

– Det var et høyt spill, men i lys av den politiske situasjonen på den tiden var det nok helt riktig. Vi hadde ikke råd til å vise svakhet, mener Kjelstad.

Russerne visste like lite

I ettertid har det kommet frem at kanskje så mange som mellom 30 og 60.000 sovjetiske soldater var mobilisert. Sannsynligvis var de i like stor villrede om situasjonen som soldatene på den norske siden av grensen, forteller Kjelstad.

– Under et forretningsmøte i Murmansk noen år senere, kom jeg tilfeldigvis i prat med en av de russiske soldatene som hadde vært med i `68. Han fortalte at i hvert fall deres avdeling visste like lite som oss da de rykket frem mot norskegrensen.

De sovjetiske soldatene hadde før oppmarsjen blitt fortalt at det sto store amerikanske styrker på grensen mot Sovjet, og at de måtte stå klare til å møte et angrep. I forbindelse med «Polar Express», hadde vesttyske sanitetssoldater også for første gang blitt invitert til å delta, og nå ble det sagt at «Tyske soldater igjen marsjerer i gatene i Norge». Hos sovjeterne var sårene etter 2. verdenskrig fremdeles ikke grodd, så den tyske deltagelsen ble brukt for alt det var verdt av den russiske hærledelsen.

– Vi var jo bare vanlige soldater, og visste ikke om det storpolitiske spillet som lå bak. Men selv om vi ble overlatt til oss selv, holdt vi hodet kaldt. Vi var godt trent, og det var nok mye av grunnen til at det gikk så bra som det gjorde, mener Kjelstad.