Den hemmelige låven

– Far var en utrolig lojal mann, så de fleste av hemmelighetene sine tok han nok med seg i graven.

Rolf Ragnar Elvegård (71) snur seg mot lillebroren Leif (65), som nikker bekreftende tilbake. De har søkt ly for regnet i en liten hytte helt nede ved fjæresteinene. Rett bak dem ligger Elvegård, det gamle småbruket hvor de vokste opp, og låven som i mange år var forbudt område for de to brødrene.

– Han sa aldri noe om hva som foregikk inne på låven, verken til mor eller oss barna. Selv inne i Gamvik visste folk mer enn vi gjorde.

Mystisk besøk

– Alle visste at det foregikk noe der ute. Det å prøve å skjule noe på et bittelite sted som dette, det blir jo bare komisk!

Ebba Svendsen (66) ler og slår ut med armene. Fra stolen i stua kan hun se det meste av Gamvik. Det lille fiskeværet ligger bare et par kilometer fra Elvegård, helt ytterst på Nordkinnhalvøya i Finnmark. En liten fiskehavn med en klynge fargerike hus for de rundt 100 menneskene som fremdeles bor her. Stedet bærer preg av år med fraflytting, og flere av husene står tomme og forfaller.

Hun har bodd her hele livet, forteller hun, og sommeren 1972 husker hun godt. Det er sommeren bygda får mystisk besøk. Først av et stort, gråmalt skip som legger til kai ved det gamle fiskemottaket. Båten heter «Draug», og gjennom hele sommeren går den frem og tilbake mellom havna i Gamvik og sjøen utenfor Elvegård.

– Vi skjønte selvfølgelig at det hadde med NATO og Sovjet å gjøre, du trengte ikke være så glup for å forstå det!

– Skulle ha kontroll på Sovjet

Bare noen dager etter det mystiske skipsanløpet, dukker det så opp en gruppe fremmede menn. De snakker engelsk, men holder seg mest for seg selv og prater lite med de fastboende, husker hun.

På det meste er de en håndfull karer, alle i begynnelsen av 30-åra, som blir innkvartert på det gamle Fiskerhjemmet, forteller Svendsen og peker på en stor, rødmalt bygning litt lenger oppe i gata.

– Det ble nok ordnet fra høyeste hold, kan jeg tenke meg. Planen var vel at de skulle sitte der inne og holde munn, men slik går det jo ikke!

Fiskerhjemmet blir drevet av Frikirken i Gamvik, og bortsett fra vekkelsesmøter og en enkel matservering er det lite å ta seg til for de nyankomne. Alkohol er strengt forbudt, og i bygda finnes verken pub eller særlig mange andre spennende tilbud.

– Det går ikke lenge før de begynner å kjede seg, så når de blir invitert hjem til folk, er de lette å be. De viser seg å være sosiale gutter, og etter hvert ender det vel nærmest opp med at de flytter inn hos meg, forteller hun.

Mennene er amerikanske. De er ute på sjøen med «Draug», men har ikke lov til å prate om det som foregår der ute. Men inne i Gamvik er de glade i å ta seg en fest, og etter en dram eller to blir de straks mer snakkesalige.

Det er ved en slik anledning de avslører at de er høyt oppe i det amerikanske etterretningssystemet, og at de er i Finnmark på hemmelig oppdrag.

– De snakker om kabellegging og avlytting, og at de holder på ute på Elvegård. Uten at jeg forstår så mye av det tekniske, så er forklaringen at man må ha Sovjet under kontroll, og at det er derfor de er her oppe, forteller Svendsen.

Verdens nordligste gård

Landskapet ute på Elvegård er flatt og karrig, med flokker av reinsdyr som streifer langs de humpete grusveiene. Helt ytterst på neset står en gammel låve og et turkis våningshus som lener seg inn mot vinden. Det eneste som vitner om at gården har en helt spesiell historie er et par store luftuttak under låvemønet, og en fremmedartet betongbygning på tunet.

Elvegård ble oppført i 1947 av Gamvik-bonden Gunvald Bergeton Olsen, og satte en rekord fra første dag. Etter sigende var småbruket verdens nordligste faste gårdsbruk, men allerede fra starten ble det klart at næringsgrunnlaget for sauehold var for skrint der ute.

I 1966 blir driften lagt ned, og Olsen livnærer seg selv og familien ved å ta spredte transportoppdrag med traktoren, kan Leif og Rolf Ragnar fortelle. Siden den gang har brødrene skiftet etternavn fra Olsen til Elvegård.

Men redningen er ikke så langt unna. I etterretningsstaben i Oslo sitter folk med lupe og studerer kystkart og eiendomsgrenser i Øst-Finnmark med et dypt hemmelig formål. I flere år har man i Norge - i meget nært samarbeid med USA - utviklet avansert teknologi for å oppdage neddykkede ubåter.

Ikke mange mil øst for Elvegård ligger verdens den gang største kompleks av ubåtbaser. 60 prosent av Sovjetunionens ubåtflåte passerer regelmessig gjennom Barentshavet, og både for NATO og for USA er det av helt kritisk betydning å holde kontroll med dem.

Genial plan

Fra hver sin kant har e-tjenesten og Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) lagt planer for et moderne og omfattende lyttesystem på bunnen av det grunne havet. Litt lenger vest - fra Sørøya - er det allerede lagt ut en lang kabel som skal fange opp lyden av ubåtene. Landanlegget til kabelen ligger skjult i Forsvarets radarstasjon i Honningsvåg. Men her oppe finnes ikke et eneste forsvarsanlegg, så her må man tenke nytt.

Planen er like enkel som den er genial:

På vårparten i 1972 banker en representant fra Forsvarets bygningstjeneste på døren hos Gunvald Olsen. En hadde merket seg at det ikke er drift på gården. Er det mulig å få leie låven når den likevel står tom?

– Far ble jo veldig fornøyd. Her fikk han både selskap og litt penger til å spe på pensjonen med, forteller Leif og finner frem kontrakten med farens gamle underskrift.

Papirene er stemplet med «Konfidensielt», og forteller at deler av eiendommen skal leies ut til staten ved Forsvarsdepartementet. Avtalen skal gjelde for 25 år, med start i juni 1972.

Ut over en beskjeden leiesum og at det vil bli gjort «visse utbedringer» på gården, står det ikke mer om hva eiendommen skal brukes til.

360º: På bildet over kan du klikke og dra for å bevege deg 360 grader rundt. På venstre side ligger et kart hvor du kan klikke deg inn på flere bilder.

«Raserte» gården

Gunvald Olsen skjønte neppe omfanget av hva som skulle skje, for kort tid etter at kontrakten er underskrevet kommer et maskinfirma fra Kirkenes med hjullastere og bulldozere som starter flere store byggeprosjekter. På jordene blir veier lagt, lange grøfter sprengt ut, og på tunet reiser en firkantet betongbygning seg.

– Far var vel aldri den som sa så mye, men jeg husker det kom noen stygge ord da han så hvor mye de herjet her ute, minnes Rolf Ragnar og viser arret etter en av de gamle grøftene. Selv om det er over 40 år siden den ble sprengt ut, har lyngen ennå ikke rukket å krype tilbake over steinene.

Inne på låven blir alt rensket ut, og store lastebiler ruller frem til låvebrua. Mystiske kasser blir lempet ut og båret inn. Den gamle møkkakjelleren blir gravd ut og tømt, og til slutt er det bare skallet igjen av låven. Inn kommer en stor generator som sørger for egen strømforsyning for all elektronikken som blir montert i det tomme fjøset.

Fra låven blir det så gravd ned en lang kabel mot vannkanten, et par hundre meter unna. Derfra tar «Draug», det mystiske skipet som går frem og tilbake fra Gamvik, over jobben med å strekke kabelen videre ut i Barentshavet.

– Ekstremt viktig

– Anlegget på Elvegård er ekstremt viktig, både for USA og Norge, sier Alf R. Jacobsen med ettertrykk.

Den kjente journalisten og forfatteren har skrevet flere bøker om etterretningsvirksomheten i Nord-Norge under den kalde krigen. Han kjenner også godt til lyttestasjonen i Gamvik fra sin tid som redaktør i NRK Brennpunkt.

Mens Sovjetunionen tradisjonelt hadde vært en militær landmakt, blir det på 60-tallet igangsatt en kolossal utbygging av marinen. Fra Barentshavet skal sovjetiske ubåter gå ut og angripe mål i Europa og på østkysten av USA med sine langtrekkende atomvåpen, forklarer han. Her skal de også stoppe de store amerikanske unnsetningskonvoiene som må krysse Atlanterhavet hvis det bryter ut krig i Europa.

Denne trusselen er det helt avgjørende at USA og NATO har kontroll over. Litt lenger sør i atlanteren ligger amerikanske angrepsubåter «med fingeren på avtrekkeren».

Men skal de klare å senke fienden, må de vite hvor de befinner seg.

Verdensomspennende nettverk

Allerede i 1949 begynner derfor USA å bygge opp en verdensomspennende kjede av lyttestasjoner, kalt SOSUS, «Sound Surveillance System» (Se faktaboks). Ved hjelp av følsomme hydrofoner festet til lange, undersjøiske kabler, registreres lyden fra ubåtenes motorer. Ved å sammenligne lyden fra flere lytteapparater kan både retning og posisjon på de fiendtlige fartøyene bestemmes.

– Lyttekabelen som blir lagt ut på Elvegård er en del av denne kjeden. Faktisk så er det den første operative SOSUS-kabelen på norsk jord, forteller Jacobsen.

I mange år har de sovjetiske ubåtene sin eneste tilgang til Atlanterhavet gjennom de smale, isfrie havområdene mellom Nordkapp og Bjørnøya. Norge blir dermed en ekstremt viktig brikke i overvåkingen av de sovjetiske ubåtene.

– Ekstremt viktig, gjentar forfatteren.

På låven på Elvegård står datamaskiner som omformer lydsignalene til linjer på lange papirstrimler. Disse blir hentet ut og sendt til etteretningstjenestens stasjon i Karasjok, hvor informasjonen blir analysert. Dette er noe Norge blir svært flinke på, og får etter hvert et enestående bibliotek over ubåtenes unike lydportretter, forklarer Jacobsen.

Teknologien og pengene kommer fra USA. De står også for opplæringen av det norske personellet, men det er en norsk tjeneste og under norsk kontroll. Anleggene er en del av en byttehandel der Norge får beskyttelse og plass under USAs atomparaply, mens vi forsyner USA og andre NATO-allierte med viktig etterretningsinformasjon om Sovjetunionen, sier han.

– Hvorfor er det så viktig å skjule disse stasjonene?

– Det sier vel seg selv? I krig vil det være en enorm fordel hvis fienden får muligheten til å ta ut et anlegg som kan overvåke ett av deres absolutt viktigste våpen. Det måtte USA og NATO for enhver pris unngå.

«Spionredet» på Elvenes

Selve lyttekabelen står ferdig allerede sommeren 1972, og lengden er større enn noe annet norsk kabelprosjekt. Resultatene fra anlegget fremkaller allerede fra første dag jubel hos Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og etterretningstjenesten. Etter bare en ukes drift rapporterer forskningssjef Ingjald Engelsen i FFI at det er blitt rapportert kontakt «over en avstand langt større enn vi hadde håpet på forhånd».

På Elvegård får Gunvald Olsen jobben som vaktmester og vaktmann på anlegget. Myndig passer han på at uvedkommende holder seg unna den ombygde låven, forteller brødrene. Begge hadde flyttet hjemmefra før Forsvaret rykket inn, men hjemme på ferie får de klar beskjed om at inne på låven har de ingen ting å gjøre.

– Far levde et dobbeltliv, kanskje var han en vaskeekte spion, spøker Rolf Ragnar og åpner døra til det som nå har fått navnet «NATO-suiten». I andre etasje på låven ligger et par rom med senger og noen små vinduer. Når de amerikanske etterretningsoffiserene var på besøk, bodde de her inne, forklarer han.

Omtrent en gang i uka lander det et helikopter på tunet. Inn og ut av låven går agenter for å hente opptak eller for å gjøre vedlikehold. I Gamvik går ryktene heftig, men når folk blir for nysgjerrige på hvorfor det er så mye fremmede folk der ute, forteller Gunvald Olsen at det bare er folk fra Televerket som jobber der ute.

– Det var selvfølgelig ingen som trodde på det, forteller Rolf Ragnar. – På folkemunne fikk gården navnet «Spionredet», og far kalte de bare for «spionen i Gamvik».

Flytter driften

Driften av den hemmelige lyttestasjonen på Elvegård fortsetter til tidlig på 80-tallet. Da blir landanlegget flyttet til et innleid hus på Slettnes fyr - et par-tre kilometer nord for gården.

– Hvordan det skjedde vet jeg ikke, men «gubben» fortalte oss bare at de var ferdige. Da hadde de allerede vært og fjernet en del av det som sto på låven, minnes Rolf Ragnar.

Men ilandføringspunktet for kabelen og utstyret i betongbunkeren blir beholdt. Fra bunkeren blir det gravd ned en ny kabel opp til fyret. En del av utstyret på låven blir også stående igjen.

Hvor lenge anlegget er i drift på fyret er uvisst, men det gjenværende utstyret på Elvegård blir ikke fjernet før Gunvald Olsen dør i mai 1991, og i dag er låven igjen helt tom. Skal man finne spor etter den hemmelige virksomheten her ute nå, må man lete godt.

De siste restene

– Det ligger her, jeg husker jeg brukte det som fortøyning. Utenfor hytta står Leif og graver i vannkanten. Sjøen har trukket seg tilbake, og den hvite sandbunnen ligger tørrlagt over nesten hele det smale sundet. På den andre siden kan man skimte spiret på kirken i Gamvik og restene av et gammelt, tysk kystfort.

Etter litt leting løfter han frem noe som ser ut som et gammelt ovnsrør. Røret er omtrent en meter langt, og dekket med et tykt lag rust. I begge endene er det flere bolter, fremdeles like blanke som da de ble senket i sjøen. En gang var slike rør festet til den hemmelige lyttekabelen, og ble brukt for å forankre den til havbunnen. Nå har det fått nytt liv som fortøyningsfeste for den lille båten brødrene har liggende ved siden av hytta.

– Gjenbruk, humrer Rolf Ragnar og pirker bort litt av tangen som har grodd fast på røret.

Selve kabelen så de senest for et par år siden, og husker tydelig at den var kledd i tykk, svart plast, omtrent så tykk som en knyttneve, viser Rolf Ragnar og holder frem en arm. Kabelen gikk ut i sjøen fra en liten vik som heter «Råttholla», og ved fjære sjø lå den godt synlig, forteller han.

«Råttholla»

– Dere skjønner sikkert hvordan stedet har fått navnet sitt, smiler Leif. Vika ligger som en renne ut i havet. Om det er naturlig eller sprengt ut er umulig å si etter så mange år. På bunnen av den tørrlagte renna ligger et tykt lag tang og rask som fyller luften med en tung eim av forråtnelse.

Det var her kabelen ble spleiset fra land, før den gikk videre ut i sjøen, forklarer Rolf Ragnar og Leif, som spretter som guttunger fra sten til sten på jakt etter de gamle hemmelighetene.

Sjøen er på sitt laveste, og litt nedenfor den stinkende tangvellingen ligger en stor, avlang betongkloss. På toppen sitter en stor jernkrok som sannsynligvis ble brukt til å heise det tunge kabelfestet på plass. Midt i blokka sitter et par store hull som ser ut til å gå tvers gjennom. De passer tydelig med størrelsen på kabelen, men er tomme nå.

Kanskje er den røsket ut og senket i havet?, spekulerer brødrene og løfter på noen steiner der de tror kabelen kan ha gått. Etter litt leting slår de fast at kabelen er borte. Været er hardt her ute, men mest sannsynlig er det noen som har vært her og fjernet den.

– Forsvaret har vært grundige. Hadde ikke vi vært her for å fortelle om det som foregikk her oppe, tror jeg folk hadde glemt hele saken, sier Leif før han vasser tilbake mot tørt land igjen.