Geir Bakke og Irene Broholt

De opplevde alle foreldres mareritt, at barnet deres dør. Geir Bakke og Irene Broholt satt i tillegg igjen med mange ubesvarte spørsmål. Hva skjedde egentlig da Ole Johnny fikk smertebehandling?

Foto: Bjørn Olav Nordahl

Dødsårsak: Smertestillende medisiner

De hadde en frisk sønn som fikk en ukomplisert skulderskade. Fem år senere ble 33 år gamle Ole Johnny funnet død i senga på et sykehjem. Kroppen hans var full av dop betalt av staten.

I en tidligere versjon av denne saken hadde NRK med opplysninger om smerteklinikken som omtales, som vi nå har tatt vekk.

Bjørka er nesten naken, ribbet av årstidens nådeløshet. Den lave sola sildrer gjennom de sprikende greinene og treffer Irene og Geir. De to som står her er foreldre, som så mange andre.

De vet at sykdom og smerte kommer her i livet. Skilsmisse, familiekrangler, ulike kriser. Men uansett hva som skjer, slutter du ikke med dette ene: Å være mor og far.

Heller ikke når det verste inntreffer, at barnet ditt dør før deg.

Derfor er det Irene og Geir som skal fortelle. Om gutten sin.

Men aller først et tall.

Tallenes tale

60 millioner kroner.

Prøv å tenke på den summen. Det er hva to norske leger har fått fra staten de fire siste årene. De er anestesileger og eier et kjent spesialistsenter sammen.

De 60 millionene som kommer fra felleskassa, kalles refusjon. Hovedsakelig får de to refusjon for å gi store mengder smertestillende medisiner til pasientene sine.

For eksempel sprøyter. Det er snakk om opptil 130 injeksjoner per dag. Opptil ti narkoser per dag per lege. Utskriving av piller i store mengder. Senteret gjennomfører 4.500 konsultasjoner hvert år.

Enkelte hevder at praksisen der er uvanlig. At den er faglig diskutabel. Likevel fortsetter de to å hente ut millionene sine.

Bare ha det i bakhodet. 60 millioner.

33 år gamle Ole Johnny ble funnet død i senga på et sykehjem. Kroppen hans var full av medikamenter betalt av staten.

SE VIDEO: 33 år gamle Ole Johnny ble funnet død i senga på et sykehjem. Kroppen hans var full av medikamenter betalt av staten.

Da bakhjulet begynte å skli ...

Vi er i slutten av april 2010 og det er fortsatt tidlig i motorsykkelsesongen. Klokka har passert halv fire på ettermiddagen.

Ole Johnny Broholt Bakke (28) er på vei hjem fra jobben som IT-konsulent. Han manøvrerer sin Honda VFR 800 oppover Trondheimsveien i Oslo.

Dette er året da antallet motorsykkelulykker i Norge øker kraftig.

Klokka nærmer seg fire og Ole Johnny vet ennå ikke at han skal bli en del av den skremmende statistikken.

«Det regnet ganske godt, føret var glatt og rushtrafikken hadde begynt. Plutselig ser jeg at bilen foran den som jeg ligger bak, bråbremser ... »

«Og når jeg bremser litt hardere, så tror jeg at bakhjulet mitt begynner å skli. Derfra husker jeg ingen ting til jeg våkner. Da var jeg tredd inn under bilen som var foran meg.»

Ordene er Ole Johnnys egne og stammer fra et intervju i Dagsrevyen noen måneder etter ulykken.

Godt humør

Bildene fra ulykkesstedet viser lange køer på riksvei 4. Mercedesen som Ole Johnny har havnet under, står halvveis vridd ut av veien.

En redningsbil, to brannbiler, politi og ambulanse er på plass. Båren står klar. Ole Johnny blir løftet opp og fraktet til Ahus på Lørenskog.

Foreldrene besøker ham samme dag på sykehuset.

– Han var for så vidt i godt humør der han lå i senga. Det hadde gått greit, det var jo tross alt en MC-ulykke. Han var forslått, hadde vondt i skulderen, men det ble ikke påvist brudd eller indre skader, minnes pappa Geir Bakke.

Det som ikke er så greit, er at sykehuset skriver ham ut dagen etter.

Ole Johnny Broholt Bakke sover på en sykehusseng med bandasje og ledninger på kroppen.

Ole Johnny ble undersøkt nøye, men sykehuset fant ingen ting som skulle tilsi at de skulle holde ham på sykehus.

Foto: Privat

– Det reagerte vi på, sier mamma Irene Broholt. Hun har satt seg i sofaen ved siden av Geir.

Det lukter fersk bakst i huset på Vestby. Dagen er gått i svart. Utenfor kryper høstkulda over det flate åkerlandskapet.

– Ole Johnny hadde veldig vondt i armene. Han klarte ikke åpne en dør, klarte ikke holde i bestikk. Det viste seg også etter én uke at han hadde brudd i håndleddet, som Ahus hadde oversett. Han var ikke fornøyd med behandlingen på Ahus, ikke minst fordi han ikke ble trodd på at han hadde det vondt.

– Skuldersmertene gikk etter hvert over til magesmerter. Han ble undersøkt nøye, men de fant ingen ting, forteller Irene med en nøktern stemme.

Det er da det begynner.

En fem år lang jakt på noe eller noen som kan lindre smertene.

Et helvete

På kjøkkenet står det både eplekake og hvetekringle. Men det er ingen som har behov for å forsyne seg. Ikke ennå. Ikke før historien er fortalt.

– På Ahus fikk han ikke hjelp, minnes Irene om tiden etter ulykken.

– Han ble kasta fra avdeling til avdeling, men de fant jo ikke noe. Men smerter hadde han.

Sykehuset skriver til NRK Brennpunkt at «Det er beklagelig at pasienten opplevde ikke å bli trodd. Verken klinisk undersøkelse eller bildediagnostikk etter skaden viste funn som kunne forklare pasientens symptomer.»

Videre fremholder Ahus at sykehuset har utviklet seg til det bedre:

«Siden har Ahus jobbet bevisst med å videreutvikle god kommunikasjon mellom helsepersonell og pasienter og pårørende.»

Etter Ahus gjennomfører Ole Johnny to runder med rehabilitering på ulike institusjoner, uten at han opplever bedring. Så den unge IT-konsulenten er på mange måter overlatt til seg selv. Og de uavklarte lidelsene.

– Det har vært et helvete etter ulykken. Jeg har ikke hatt en smertefri dag siden, sa Ole Johnny da han ble intervjuet av Dagsrevyen sommeren 2010.

undefined
undefined
undefined
undefined
undefined
undefined

Alltid på jakt

Irene sitter i sofakroken og tenker seg om.

– Men han leste jo mye.

Det er akkurat det Ole Johnny gjør. Han setter i gang sin egen research, har alltid vært sånn. Det startet da han kjøpte seg PC for konfirmasjonspengene sine.

Han kunne ingen ting om data, men satt på gutterommet og fant ut av dette selv. Han fikk også tak i andre PC-er som han skrudde fra hverandre og satte sammen igjen. Nå fortsetter det.

Ole Johnny diskuterer med fastlegen. Tester ut ulike preparater mot smertene. Og leter på nettet, slik mange gjør når de opplever å ikke få svar gjennom det vanlige hjelpeapparatet.

– Han slo alltid opp det han ikke forsto. Var hele tiden på jakt etter en løsning, forteller Irene.

Slik kommer han over smertesenteret i Oslo. Senteret eies av to erfarne anestesileger. Det er de to som henter ut store summer i refusjon fra staten hvert år. I tillegg har de fått over 10 millioner fra Helse Sør-Øst i driftstilskudd de fire siste årene.

– Så han endte opp der, da, sier Irene.

Sprøytenes verden

18. november 2010 er en helt avgjørende dato. Da møter Ole Johnny til sin første konsultasjon ved smertesenteret. Det er fastlegen som har henvist ham.

På dette tidspunktet bruker han de smertestillende og spenningsdempende tablettene Lyrica og Vival ved behov. Det skal snart bli mer.

Undersøkelsene ved instituttet slår fast at Ole Johnny lider av «smerte, nummenhet og vissenhet i begge armene. Smerter og nedsatt bevegelighet i nakken og spenningshodepine.»

Konstant.

Hånd modell

Ole Johnny hadde store smerter i armene og legene slet med å finne årsaken. Her en modell av en arm med muskler, blodårer og nerver synlig.

Foto: Bjørn Olav Nordahl / NRK

I tillegg forteller journalen om nedsatt appetitt, vekttap, søvnvansker, problemer med å gjøre noe i huset og en vanskelig arbeidssituasjon.

Dermed setter smertelegen i gang. Med sprøyter, eller mer presist; infusjon. Det vil si innføring av væske direkte i blodomløpet gjennom en kanyle.

I dette tilfellet: Lidocain, stesolid og ketamin.

Tilbake i desember. Ny dose. Men større. Tilbake igjen midt i januar 2011. Ny dose.

Men fordi den varige effekten uteblir, bestemmer Ole Johnny og legen seg for en serie behandlinger.

I løpet av det første året ved smertesenteret får den unge pasienten til sammen 28 såkalte «intravenøse infusjoner» bestående av lidokain, stesolid, midazolam og ketamin.

Men det fremkommer tydelig av journalen at disse injeksjonene ikke har tilfredsstillende effekt.

På lang sikt.

Kortvarig glede

Legen ved senteret skriver følgende i et journalnotat i september 2011:

«Pasienten er helt bestemt på at han opplever god effekt av behandlingen med varighet fra noen timer til en uke.»

Men behandleren er også betenkt.

«Han oppfattes å ha en svær somatiseringstilstand som vi ikke har kunnet hjelpe ham med, snarere har symptomene økt»

– Jeg var med ham inn en gang. De satte mange stikk nedover ryggraden på ham. Med smertestillende, forteller Irene.

Irene Broholt og Geir Bakke

Når det verste inntreffer. I fem år har Irene og Geir undret seg over hva som egentlig skjedde da sønnen deres ble funnet død med kroppen full av smertestillende medisiner.

Foto: Bjørn Olav Nordahl / NRK

– Hvordan opplevde du det?
– Han var veldig fornøyd med én gang, fordi det hjalp på smertene. Det var det eneste han hadde fått som han følte kunne hjelpe.

– Hva tenkte du som mamma da?
– Jeg var glad på hans vegne. Det er aldri godt å se sin egen sønn ha det vondt. Den gangen var det ålreit, men etter hvert ble jeg jo skeptisk til det også.

– Hva mener du?
– Jeg har gått gjennom alle papirene hans igjen. Jeg leste dem jo den gangen, men det var likevel som jeg ikke leste. Det var så mye som skjedde, så mye annet å tenke på. Men nå ...

– Ja, hva tenker du nå om behandlingen han fikk?
– At det er skremmende.

Ole Johnny Broholt Bakke

Ole Johnny var stadig på jakt etter noe eller noen som kunne lindre smertene.

Foto: Privat

Ikke anbefalt

Aller innerst på det kronglete området som kalles Ullevål sykehus i Oslo sitter det en mann i hvit frakk og nesten like hvitt hår.

Foran seg har han Ole Johnnys papirer som viser smertebehandling over fem år. Mannen er professor i smertemedisin, han leder både Smerteforeningen og Smerteklinikken på Ullevål.

– Her er det gitt infusjoner med lokalbedøvelse, altså lidokain, det er gitt ketamin som er et narkosestoff, det er gitt angstdempende/beroligende midler i form av Vival og stesolid intravenøst og det er gitt litt morfin intravenøst og betennelsesdempende stoffer intravenøst over en time eller to, sier Audun Stubhaug.

Og fortsetter:

– Vi er bekymret for bruken av vanedannende preparater spesielt hos unge mennesker og spesielt hos et ungt menneske som skal ha tilstanden gjennom mange tiår fremover.

Professor Audun Stubhaug, OUS

Professor Audun Stubhaug er godt kjent med medisinskandalen i USA der man nå snakker om en epidemi i bruken av smertestillende preparater.

Foto: Bjørn Olav Nordahl / NRK

– Hva mener du om den behandlingen som Ole Johnny har fått ved dette smerteinstituttet?
– Dette er ikke en behandling som er godt dokumentert i faglitteraturen eller som er anbefalt i noen nasjonale retningslinjer. Det er for meg uforståelig at en pasient med kroniske smerter av ukjent årsak, skal få narkose 1,5 timer hver uke. Hvilke myndigheter kan ha godkjent en slik praksis?

Bæreposer med medisiner

Foreldrenes skepsis til behandlingen Ole Johnny får, vokser seg gradvis større.

– Det ble tabletter, det ble mye medikamenter der på smerteinstituttet. Vi så jo at han forandra karakter. Han ble mer deprimert og misfornøyd med tilværelsen.

Geir forteller om hvordan det var å besøke sønnen hjemme i leiligheten. Der oppdaget han alle de smertestillende tablettene som var blitt foreskrevet til bruk mellom behandlingene.

– Jeg så på det som lå på bordet. Det var store mengder. Tar du alt dette? Det er jo ikke bra, sa jeg. Dette kan du bli avhengig av. Og det var jeg ærlig på. Og det likte han jo ikke helt. Det var tross alt fagfolk som ga ham medisinene, sa han.

– Det var altfor mye, skyter Irene inn fra sin ende av sofaen.

– Det var en halv bærepose med medisiner. Er det mulig? Kan dem skrive ut så mye?

Geir Bakke og Irene Broholt

Foreldrene til Ole Johnny forteller at han hadde en bærepose med smertestillende medisiner.

Foto: Bjørn Olav Nordahl / NRK

Men det er ikke bare Irene og Geir som er skeptiske. Sommeren 2011 er Ole Johnny tilbake på Ahus for nye undersøkelser, denne gangen for magesmerter.

I epikrisen er ordbruken svært tydelig:

«Det anbefales minst mulig forbruk av opiater. Det anses at pasienten er kommet inn i en ond sirkel med mulig avhengighet.»

Legg merke til formuleringen. Særlig ett ord.

«Forbruk».

Ingen bremser

Til tross for betenkeligheter fra fagfolk, også fra behandleren på smertesenteret, blir lite bremsekraft koblet inn. Snarere tvert imot. Papirene fra instituttet viser at behandlingen med smertestillende preparater trappes opp.

Fram til høsten 2012 får Ole Johnny 46 nye behandlinger med en etter hvert velkjent cocktail: Ketorax, lidokain, stesolid og midazolan.

Om det gikk bedre med den unge IT-konsulenten som tilsynelatende hadde fått en ganske uskyldig skulderskade?

Ikke akkurat. Så hva gjør man?

Jo, høsten 2012 tar legene på smerteinstituttet en ny beslutning. Om en ny runde infusjoner. Denne gangen er antallet 48. I tillegg får Ole Johnny behandling med sterke opioider, altså smertestillende preparater i familie med morfin og heroin.

Dette løpet varer fram til høsten 2013. Det er nå gått tre og et halvt år siden ulykken med motorsykkelen.

På smerteinstituttet er behandlerne i ferd med å gi opp. Den erfarne anestesilegen skriver følgende i journalen: «Jeg antyder i dag at vi bør avslutte intravenøs behandling, da dette har liten effekt.

Men pasienten insisterer på å få kontinuere dette inntil andre tiltak kan iverksettes».

På jakt etter dop

Hvetebaksten står fortsatt urørt på kjøkkenbenken. Geir og Irene er nå kommet fram til den delen av fortellingen som krever mest. Tung svelging. Enda vanskeligere å finne ordene. «Narkomani» er en kjip merkelapp.

– Nå i etterkant ser man kanskje litt annerledes på det enn man gjorde den gangen, sier Irene.

– Det har vært et sjokk å nå få vite hvor mange infusjoner han har fått. Vi visste at han gikk til smertebehandling, men at det var så mange, var vi ikke klar over.

Hun trekker på skuldrene. Ikke lettvint, som å fraskrive seg ansvar. Mer for å understreke fortvilelsen.

– Jeg følte aldri at han var avhengig, men samtidig hvordan ser man det om man ikke er trent på det?

– Tenkte dere at han måtte komme seg av disse medisinene?
– Vi tenkte hver dag at de måtte finne en løsning på smertene. For vi så jo at han hadde det forferdelig.

Geir rensker stemmen:

– I en periode var det fastlegen, legevakta, akutten, så var det hjem, så var det legevakta dagen etter, så var det opp på akutten, og så Ahus. Og der sa de at du kommer bare her for å få medisinene dine. Da var det bedre med smerteklinikken, for da var det ikke noe spørsmål om han kom for å få dop.

Narkoman?

Farens oppsummering er presis når man leser dokumentene i saken. For Ole Johnny svinger seg i en omfattende runddans i helsevesenet, inkludert flere sykehus og opptreningssentra. I tillegg har smerteklinikkene både på Ullevål og Haukeland ham til vurdering.

I Bergen får Ole Johnny beskjed om at de dessverre ikke har anledning til å prioritere ham.

På Lovisenberg sykehus blir han vurdert på nytt og undersøkt for magesmertene. Også her blir han behandlet med ketorax og skrevet ut med en midlertidig bedring av smertetilstanden.

Fem forskjellige fastleger er involvert på ulike tidspunkter. Ingen av dem ønsker å uttale seg til NRK. Fastlegene skriver også ut smertestillende preparater, ofte på anbefaling fra smertesenteret. Hvor han stadig vender tilbake.

Der får han sin siste infusjonsbehandling 4. februar 2014. Med de samme gamle kjenningene i kanylen. Av journalnotatet fremgår det at han har «uutholdelige smerter».

Smertestillende tabletter

Stadig flere piller. Foreldrene til Ole Johnny måtte ta stilling til et ubehagelig spørsmål. Var sønnen deres narkoman?

Foto: Bjørn Olav Nordahl / NRK

– Så dere på ham som narkoman?

Irene vrir litt på seg når spørsmålet kommer.

– Nei, jeg har vel egentlig ikke gjort det. Ikke narkomani, men at han var avhengig av disse medikamentene på en eller annen måte, ja.

Hun sukker tungt.

Kanskje tenker hun på sykehjemmet.

Eller på telefonen som kom derfra?

En fæl tid

Etter at Ole Johnny avslutter behandlingen ved smerteklinikken, går han delvis til behandling på Lovisenberg og smerteklinikken på Ullevål sykehus.

Hos sistnevnte er beskjeden klinkende klar. Han må avruses.

Tilbudet er å gjøre det med metadon, altså en medisinsk kontrollert og legemiddelassistert rehabilitering. Metadon har også en smertestillende effekt.

I tillegg dukker det opp et håp. Ole Johnny kan få et utredningsopphold på et spesialsykehus i Uppsala i Sverige.

Men før han kommer så langt, blir Ole Johnny innlagt på Lovisenberg sykehus. Her blir han liggende ut året. Til slutt bestemmer legene der at det ikke er mer de kan gjøre.

Dermed havner 33-åringen på sykehjem sammen med eldre, pleietrengende pasienter.

– Det var en fæl tid, sier Irene.

– Da han fikk beskjed om at han skulle på sykehjem, så vi at han ble deprimert. De behandlet ham som de andre, og ikke en smertepasient. Da måtte vi ned og si at her har dere en pasient som er litt annerledes.

– Hvordan opplevde du som mor at sønnen din havnet på sykehjem?
– Jeg synes det var forferdelig. Det første han sa da han kom inn, var at «blir jeg lenge her, så dør jeg».

– Men han hadde jo et håp om ny behandling i Sverige?
– Ja, han hadde håp. Han ville leve.

I beste mening

Mannen i den hvite frakken, Audun Stubhaug, har havnet i ei klemme. Vi har bedt ham vurdere behandlingen som Ole Johnny fikk ved smertesenteret i Oslo. Papirene ligger foran professoren, han ser på beløpene og dosene.

Samtidig var hans egen avdeling delansvarlig for den behandlingen Ole Johnny fikk den siste tiden før han døde.

Professoren trekker seg ikke av den grunn. Han er uansett vanskelig å komme utenom. Både som avdelingssjef ved Universitetssykehuset i Oslo og leder av Norsk Smerteforening, regnes han som en nestor innen smertebehandling i Norge.

– I fagmiljøet er vi jo nå veldig opptatt av at kanskje for mange pasienter får vanedannende preparater, sier Stubhaug.

– Disse er foreskrevet i den beste mening, for å lindre symptomer. Men gitt over lang tid, så ender man ofte opp med like mange problemer som før, påpeker professoren.

Professor Audun Stubhaug, UIO

Pillemisbruk skapt av legene? – Ja, mener professor Audun Stubhaug.

Foto: Bjørn Olav Nordahl / NRK

Han har selvsagt fått med seg erstatningssaken der staten Oklahoma har saksøkte Johnson & Johnson. Legemiddelgiganten ble i første runde dømt til å betale 572 millioner dollar i bøter, tilsvarende 5,15 milliarder kroner.

Oklahoma mener legemiddelselskapet bevisst har skapt en masseavhengighet av smertestillende preparater. Det snakkes om en «opioid-epidemi» i USA.

Spørsmålet er om det offentlige Norge bidrar til det samme. Altså å gjøre pasienter til narkomane.

– Narkomani er noe vi forbinder med illegale stoffer, så vi bruker ikke det ordet. Men vi opplever dette som en legepåført avhengighet, sier Stubhaug.

Trigget av penger

NRK Brennpunkt har bedt om innsyn i samtlige refusjonskrav som de to legene ved smerteinstituttet har sendt til Helfo.

Sluttsummen på kassalappen er altså 60 millioner kroner de siste fire årene. Brutt ned på enkelttakster, ser vi at det er to behandlingsformer som gir den største utbetalingen.

Den ene er injeksjoner av smertestillende preparater i kroppens triggerpunkter. Bare i 2018 brukte den ene legen denne taksten nesten 24.000 ganger. Året før var tallet 33.000.

Kollegaen har spesialisert seg på den andre taksten. Den handler om blokkering av perifere nerver. I 2017 og 2018 brukte vedkommende lege denne taksten over 20.000 ganger.

– Tallene er veldig høye, jeg vil si ekstremt høye, fremholder Stubhaug der han sitter og studerer papirene.

– Dette er behandlinger vi bruker en gang iblant hos oss. Men her er det snakk om 100–150 injeksjoner bare for én lege hver dag, kanskje ti narkoser per dag per lege.

De to legene er forelagt alt av kritikk som rettes mot dem. Ingen av dem ønsker å bli intervjuet.

De to hevder at de gir behandling etter dokumenterte og utprøvde metoder. Se svaret deres i egen faktaboks.

Stubhaug peker på at en av legene har så mye som 40–60 nerveblokader hver dag i en praksis med kroniske smertepasienter.

– Det er uvanlig, veldig uvanlig, fremholder han.

200 Paralgin forte om dagen

Stubhaug reiser seg og tar oss med inn i et rom hvor han egentlig ikke ønsker å være for ofte. Men det er ikke til å underslå at også på hans avdeling har man behov for smertestillende medisiner. Han finner fram et nøkkelknippe og låser opp et skap innerst i hjørnet.

Professor Audun Stubhaug, UIO

På Ullevål er de smertestillende medisinene innelåst i et eget «dopskap».

Foto: Bjørn Olav Nordahl / NRK

– Selveste dopskapet?
– Kall det gjerne for det. Men vi ønsker altså å gå motsatt vei. Noen pasienter som kommer hit, går på morfindoser som tilsvarer 100 Paralgin forte om dagen. Enkelte faktisk det dobbelte.

Han peker på noen pakker med Weifa-logoen. Den røde trekanten lyser tydelig mot oss.

– Målet vårt er å bedre livskvalitet. Altså må vi hjelpe dem til å redusere eller slutte med disse medisinene.

– Men når en pasient kommer og forteller at han ikke orker å leve mer på grunn av smerter, hva skal en lege gjøre da?

– Nei, det er krevende. Jeg har også pasienter som ber om å få sterke smertestillende. Da må jeg si at hvis jeg gir deg dette her og nå, så vil det hjelpe i dag, kanskje i morgen. Men i det lange løp så vil jeg gjøre deg en bjørnetjeneste.

– I Ole Johnnys tilfelle var det en økning år for år, både i behandlinger og doser. Hva fører det til?
– Vi ser at når man øker dosene på disse medisinene, så blir ikke nødvendigvis effekten noe bedre. Fordi kroppen venner seg til det, og da trenger man større doser for å få den samme effekten.

Han tenker seg litt om før han konkluderer ut fra det han vet om kjent forskning på området.

– Jeg mener denne behandlingen, gitt over lang tid, ikke har noen god og akseptabel dokumentasjon.

Sju slag

Telefonen ringer tidlig på formiddagen. Stemmen fra sykehjemmet kommer med et forvarsel: «Jeg har en dårlig nyhet».

Irene klarer å holde på det beherskede tonefallet der hun sitter i sofakroken. Geir stirrer rett framfor seg når hun forteller om pleieren som hadde kommet inn på rommet til Ole Johnny i nitida på morgenen. Sønnen deres var fortsatt varm.

– De hadde funnet ham i senga. Livløs.

Det blir stille et langt sekund.

– Jeg ringte Geir og ga beskjed. Så møttes vi hos mine foreldre, sammen med broren til Ole Johnny. Etter hvert dro vi opp på Rikshospitalet.

Senere blir Ole Johnny obdusert på Folkehelseinstituttet, avdeling for rettspatologi. Rapporten fra den erfarne rettsmedisineren Arne Stray-Pedersen har følgende konklusjon: «Døden antas å skyldes forgiftning».

Og så ramser Stray-Pedersen opp en rekke på sju ulike preparater som han har funnet i kroppen på Ole Johnny. Mest smertestillende. Den gamle kjenningen ketorax er én av dem. Han noterer også en høy konsentrasjon av metadon, som antas å ha størst betydning for dødsfallet. Datoen er 21. februar 2015. Ole Johnny blir 33 år gammel.

– Når man bruker mange stoffer som kan virke sløvende, så øker det risikoen for at effekten en gang kan bli så stor at man sovner inn, at man for eksempel slutter å puste, forklarer professor Stubhaug.  

Pusten til Ole Johnny stoppet altså en blåkald vinterdag.

Men det gjør ikke denne historien.

Lukket og låst

En måned senere kommer det nemlig en henvendelse til Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Fra politiet, som blir koblet inn ved slike dødsfall.

Spørsmålet er om Fylkesmannen vil tilråde en etterforskning av Ole Johnnys bortgang.

Resultatet er at det blir opprettet tilsynssak mot de to legene ved smertesenteret som behandlet ham. Saken havner etter hvert hos Helsetilsynet. Det går ett år. Det går to. I 2017 tar pappa Geir kontakt for å få vite hvordan det går med saken.

– Helsetilsynet hadde sendt saken tilbake til Fylkesmannen. Og der fikk vi beskjed om at saken var lukket, uten at de hadde kontaktet oss, forteller Irene. Hun rister på hodet.

Er det slik det slutter? Med en lukket sak og to foreldre som sitter igjen med en rekke ubesvarte spørsmål?

En beklagelig svikt

NRK Brennpunkt har fått tilgang til samtlige dokumenter i Ole Johnnys sak. Etter å ha gått gjennom en fem år lang sykehistorie, har vi stilt en rekke spørsmål til Fylkesmannen. Svarene kommer først nå i høst.

Fylkeslege i Oslo og Viken, Marianne Skjerven-Martinsen ser inn i kamera.

Fylkeslege i Oslo og Viken, Marianne Skjerven-Martinsen har bestemt seg for å gjenåpne saken.

Foto: Alem Zebic / NRK

Fylkeslege i Oslo og Viken, Marianne Skjerven-Martinsen, er den som endelig tar ansvar. Hun forteller at, jo da, de fikk saken tilbake fra Helsetilsynet. Men deretter gikk det galt.

– Det har skjedd en svikt, og det beklager vi, sier fylkeslegen, og lener seg framover i stolen, som for å understreke alvoret i det hun nå skal si.

– Saken ble avsluttet hos oss. Det skulle den ikke blitt.

Og så kommer det:

– Den er nå gjenåpnet. Vi beklager overfor de berørte og vi  beklager overfor de pårørende.

Men fylkeslegen har mer på hjertet:

– Saken vil bli behandlet på vanlig måte. I tillegg kommer vi til  å gjennomgå våre rutiner for å forsikre oss om at ikke tilsvarende skjer igjen.

Den røde tråden

Det er knappenålsstille i stua på Vestby. Det er nesten som om beskjeden fra fylkeslegen ikke helt klarer å trenge gjennom den mørke hinnen av fortvilelse som har bygd seg opp etter år med sykdom og uavklarte spørsmål.

Irene Broholt

Fylkesmannens vedtak om å åpne Ole Johnnys sak vekker sterke følelser hos Irene.

Foto: Bjørn Olav Nordahl / NRK

– Hele denne historien har gått som en rød tråd gjennom livene våre, sier Irene til slutt. Så må hun ta av seg brillene og løfte en hånd til kinnet.

– Dette har vært viktig for oss. Saken har svirret her, sier hun, og peker på hodet.

– Hele tiden. Den har aldri fått en ende.

Geir nikker megetsigende.

– Dette var godt å høre. Endelig. Det har vært en kamp for oss. Unge mennesker ikke skal havne på sykehjem på den måten.

– Vi får aldri Ole Johnny tilbake, sier Irene.

– Men vi kan kanskje bidra til å hjelpe andre i samme situasjon.

Irene Broholt og Geir Bakke

Så er historien fortalt og det er på tide med en kopp kaffe. Og litt nybakt kringle.

Foto: Bjørn Olav Nordahl / NRK

Foreldrene reiser seg. Strekker på beina, retter ryggen. Går mot kjøkkenet.

Nå er det på tide med en kopp kaffe.

Og kanskje litt hjemmebakst.

33 år gamle Ole Johnny ble funnet død i senga på et sykehjem. Kroppen hans var full av medikamenter betalt av staten.

SE VIDEO: 33 år gamle Ole Johnny ble funnet død i senga på et sykehjem. Kroppen hans var full av medikamenter betalt av staten.