Da bestevenninnen ikke kom hjem

Det er alles mareritt. Å våkne opp og oppdage at en du er glad i har forsvunnet. Datteren din, broren din, kjæresten. Din beste venninne. Det skal ikke skje, det er sånt du bare leser om, slik du gjør akkurat nå.

Men for vennegjengen fra Norge, som studerte og levde livet i verdensbyen London ble livet snudd på hodet den dagen.

Noe måtte ha skjedd med Martine Vik Magnussen. Hun som gjorde folk rundt seg så glade, hvor var hun? Hvorfor svarte hun ikke?

I NRKs podkastserie «Hele historien» forteller venninnene om de dramatiske dagene for 12 år siden.

Den siste kvelden

Leiligheten lå nede ved Themsen. Selv om den var både mørk og kald, syntes de norske studentene at den var helt perfekt. Jentene i starten av 20-åra bare lo av at kjøkkenet hadde de styggeste, grønne fliser du kan tenke deg. Det var sjelden noe annet enn nudler og brødskiver som skulle lages til middag uansett.

De bodde på bare førti kvadrat, og det var som regel fullt. Av klær, hårbørster og latter. Pensumbøker og fremtidsplaner. Av liv.

Men torsdag 14. mars 2008 skulle bli den siste kvelden de åpnet en vin, prøvde hverandres klær og gledet seg til en tur på byen sammen.

De var akkurat ferdige med eksamen og klare for påskeferie. Unntatt Thale. Hun satt bøyd over bøkene denne kvelden. De andre skulle på byen og feire.

Mens Thale satt på rommet og skrev, løp Nina og Martine rundt i leiligheten og gjorde seg klare til den siste turen på byen før ferien. Cecilie, en av de andre norske, kom også innom. Venninnene lo og koste seg. Ordnet håret og hørte på musikk. Martine elsket R&B og hip hop, artister som Snoop Dogg og Yves Larock. Nå skulle de ut og danse.

Thale og Martine hadde kjent hverandre lenge. Da de var tretten år begynte begge på KG ungdomsskole i Oslo. Thale husker at Martine alltid var det naturlige midtpunkt.

– Hun var så kul, morsom og selvsikker, på en bra måte. En som alle ville være venn med.

Sommerferien før Martine flyttet til London hadde de vært en gjeng samlet i hagen hennes på Nesøya i Asker.

Thale tok bilder av Martine, uten å vite at det var den siste sommeren de hadde sammen.

Sønnen til en milliardær

Mens Thale jobbet videre med oppgaven som skulle leveres neste morgen, satt Martine, Nina og Cecilie seg i en taxi til nattklubben Maddox. Den lå i et av Londons fasjonable strøk, og hadde til og med kongelige på gjestelista.

Gjennom skolen hadde Martine fått venner fra hele verden. På Regent Business School gikk det alt fra norske studenter med studielån til en prinsesse fra Aserbajdsjan.

En annen student var den 21 år gamle sønnen til en av Jemens rikeste menn, Farouk Abdulhak. Han gikk i parallellklassen til Martine og var blitt en god venn. En hun moret seg med å lære noen norske gloser og som hun likte å være sammen med.

Selv om Farouk hadde en far som ble kalt sukkerkongen, som eide fabrikker, og hadde milliarder i formue, hadde han ikke hatt noen grei oppvekst, mente Martine. Hun fortalte vennene at «Faro» manglet en trygg kjernefamilie, og at han var snill og morsom.

– Han var liten og spinkel, og turte liksom ikke møte blikket mitt. Han virket som en stille og beskjeden gutt. Ikke særlig verdensvant, men snill, forteller Thale.

Hun tror Martine syntes litt synd på han. Thale tenkte også at Farouk ikke var Martines type, hun pleide å like mer utadvendte og tøffe karer.

– Vi tullet med at han sikkert var keen på henne. Men da bare lo hun og sa nei, herregud, vi er jo bare venner. Han skjønner det.

– Jeg fikk en dårlig følelse

Den siste kvelden i London, før de norske vennene skulle hjem på påskeferie, var Farouk også på nattklubben Maddox. De hadde avtalt å møtes. Martines venninner var spente på å treffe han.

Jentene hadde pyntet seg. Martine hadde krøllet det lange håret, og hadde en beige topp under den sorte pelsjakka. De tok bilder med mobilene sine, en glad og fornøyd Martine. Bilder som noen dager senere ville bli vist over hele verden.

Det var første gang Nina skulle treffe Farouk ansikt til ansikt, Cecilie hadde møtt han en gang tidligere. Begge syntes han virket som en bra fyr.

Farouk holdt seg tett ved Martine inne på den mørke nattklubben, og virket ikke så interessert i å snakke med venninnene. Han ble irritert når de tok bilder.

Farouk virket nesten sint, og noen kommenterte at han virket rusa.

– Da jeg traff han den kvelden, så var det som om noe vrengte seg litt inni meg. Jeg fikk en dårlig følelse. Jeg klarte ikke helt å sette fingeren på hva det var, forteller Cecilie Dahl, tolv år senere.

Også venninnen Nina Brantzeg Blaauw reagerte. Det var et eller annet. Hun gikk til Cecilie og sa det rett ut.

– Jeg liker han ikke.

Farouk gikk alltid i vestlige, dyre klær. Han var oppvokst i USA og Egypt sammen med moren og søstrene sine. Den velstående og mektige faren i Jemen hadde han ikke sett mye til.

Martines venner syntes Farouk verken virket autoritær eller aggressiv. Bare beskjeden. Men det var en episode tidligere de ikke kunne glemme.

En kveld Nina og Martine chattet med Farouk kom det en overraskende melding. Et bilde hvor han holdt en glinsende pistol.

De ble sjokkert, men tenkte han bare prøvde å tøffe seg litt. At det var tull.

Ingen av jentene ble særlig redde, men syntes det var en spesiell ting å gjøre.

På nattklubben Maddox rett før påsken 2008 var klokka blitt halv tre på natta, og både Nina og Cecilie ville hjem. Martine prøvde å overtale dem til å bli lenger, til å bli med Farouk og henne på nachspiel. Cecilie pleide vanligvis bare snike seg av gårde hvis hun ville hjem før de andre. Denne kvelden sa hun likevel ha det til Martine.

– Av en eller annen grunn ga jeg henne en god klem før jeg dro. Og sa, «sees i morgen».

Nina klemte også Martine, sikkert ti ganger, før hun gikk. Etterpå har hun tenkt: «Uff, hvorfor dro jeg? Jeg skulle blitt.»

– Shit, han har slettet profilen sin

Neste morgen, i leiligheten ved Themsen, sov Thale lenge. Hun hadde sittet oppe til klokka fem for å bli ferdig med eksamen. Hun så at Martine ikke var kommet hjem, men det var ikke uvanlig at hun overnattet hos venner. Farouks leilighet lå mye mer sentralt, rett ved mange av nattklubbene.

Men utover dagen begynte vennene å lure. Hvorfor ringte ikke Martine, sånn hun alltid pleide, for en liten prat om kvelden på byen? De visste at hun uka før hadde mistet mobilen sin, men hun kunne vel lånt Farouk sin?

Thale sendte meldinger på Facebook uten å få svar. Nina forsøkte å ringe Farouk, men hver gang gikk det rett på svarer. Igjen og igjen hørte de stemmen hans:

«Leave me a message and I will get back to you»

Til slutt så de ingen annen utvei, de måtte varsle politiet. Melde Martine savnet.

– Hun er sikkert bare blitt med en eller annen fyr, sa politibetjenten som tok imot bildet de hadde tatt med av Martine. Så fikk venninnene beskjed om å gå hjem og roe seg, ikke være så stressa og hysteriske.

Men bare noen timer senere kom to politifolk for å hente Martines hårbørste og tannbørste, for å sikre DNA. Det tok ikke mer enn ett kvarter fra Thale ringte og sa hva de hadde oppdaget på Facebook, til politiet sto på døra:

– Først så vi at Farouk endret status til «hjemme alene». Det var jo litt rart å gjøre når han må ha sett alle meldingene fra oss. Alle spørsmålene om hvor Martine var.

– Og så plutselig, shit nå slettet han profilen sin!

De neste timene spredte nyheten seg til alle som kjente Martine. Hjemme i Norge var det en kamerat som måtte ringe foreldrene med de vanskelige ordene: «Ingen vet hvor Martine er. Vi er redd det kan ha skjedd noe.»

Kristin Vik, moren til Martine, var på Sandvika Storsenter for å kjøpe en gave da telefonen ringte.

– Det var jo ikke likt henne, å ikke gi lyd fra seg. Vi følte vi måtte gjøre noe, prøve å finne ut av det, sier moren i første episode av NRKs nye podkastserie om Martine.

Morgenen etter var hele familien på vei til London. Foreldrene Odd Petter og Kristin. Søsknene Mathilde og Magnus. Tankene sprikte i alle retninger. Det var håp, ja alt var kanskje bare en misforståelse. Men det var også tanker om at det verste kunne ha skjedd.

Ennå visste de ikke hva de var på vei inn i, at dette var den første dagen i en årelang kamp for rettferdighet. År så langt unna hva en pappa og mamma er forberedt på.

Interpol og Scotland Yard. Brutte løfter, sorg og savn, men også medfølelse fra fremmede. Fra Dronningen av England, som snart skulle sende et brev om at hun var «deeply sorry».

Hvem kan forestille seg at man skal gå i fakkeltog hvor folk bærer plakater med bilde av ens egen datter?

Faren hadde ikke akkurat jublet da Martine fortalte at hun ville flytte til London. Hvordan skulle det bli tid til studier i det han kalte «verdens største fornøyelsespark»? Han ble bekymret.

Men hver uke ringte Martine hjem og snakket med familien om hvor bra hun hadde det i London. Hun fortalte om folk hun traff, inkludert en britisk prins. Høsten 2007 dro faren og søsteren på besøk, og koste seg med shopping, cafebesøk og Martine.

– Hun elsket livet og røren og alt som var der, sier moren, Kristin Vik.

Foreldrene beskriver ei jente som helt fra hun var liten var veldig sosial.

– Martine var den som satte fart i ting, ja hun showet og spilte musikk, fikk med seg alle. Hun vokste opp til å bli et veldig livat menneske, sier moren, Kristin.

Politiet bryter opp døra

I London var det nå gått snart to døgn siden venninnene dro sammen til nattklubben Maddox. To døgn siden de danset og lo. Ingenting var fjernere nå.

De ville ikke gi opp å lete. Lørdag kveld satt de i leilighetene ved Themsen og ringte sykehus og akuttmottak, spurte om noen hadde sett ei jente med lyst hår. Martine kunne jo ligge bevisstløs et sted, uten mulighet til å gi beskjed.

Ryktene begynte å gå blant studievennene, for det var ikke bare Martine som var forsvunnet. Heller ikke Farouk var å finne. Thale og venninnene fikk høre at han hadde forlatt landet. I privatfly.

Mens vennene ble mer og mer desperate, brøt politiet opp døra til Farouks luksuriøse leilighet i sentrum av London. Der var det ingen, men de fant noe som tilhørte Martine. Og politiet syntes leiligheten bar preg av å være forlatt i all hast. Verken da eller nå ønsker politiet å gå i detalj om hva de så i leiligheten den kvelden, hva de fant.

Klokka 10 søndag morgen møtte Martines venninner på den lokale politistasjonen. Redde, slitne og trøtte.

De ante ikke at mens de satt timevis og ventet, ble hele bygningen der Farouk bodde gjennomsøkt. Politiet startet i kjelleren, og måtte bryte opp døra til et rom med søppel og skrot.

Under en haug med bygningsmaterialer så de en hånd stikke opp. Martines hånd. Hun var funnet.

Et siste klapp på kinnet

I London var det Thale som fikk beskjeden først: Martine var funnet, drept. Gjerningsmannen hadde forsøkt å gjemme henne under noe søppel i kjelleren.

– Alt bare raknet. Jeg tror jeg løp ut av rommet. Nina kastet en stol i veggen. Vi hylte. Vi var så slitne, vi hadde jo nesten ikke sovet på 48 timer, sier Thale.

De tre venninnene var plutselig vitner i en drapssak, og det ventet lange avhør. De fikk ikke lov å snakke med noen, ikke ringe hjem.

Politiet sperret av området utenfor bygården der Martine ble funnet. De bar ut sekk etter sekk med avfall, alt skulle gjennomgås, i jakten på en gjerningsmann.

Likevel var det flere av Martines eiendeler som aldri ble funnet. Den sorte jakka hun hadde hatt på seg. Buksa, de høye skoene, klokke, veske. Til og med øredobbene hennes var borte.

Tiden etterpå var full av prøvelser. En innpåsliten britisk presse pyntet forsidene med fest- og feriebilder de fikk tak i av Martine. Fremstilte henne som en lettkledd «party-girl».

Martines foreldre måtte også gå de vanskelige skrittene inn i rommet hvor datteren lå død på en båre, for å identifisere henne. De fikk vite at hun hadde noen skader.

– Men hun så fredfull ut. Og pen, minnes faren, Odd Petter. Det var vanskelig å forlate rommet, aldri skulle se henne mer. Han ga datteren et siste forsiktig klapp på kinnet.

Kristin synes det var uvirkelig å se datteren ligge der.

– Jeg husker bare jeg sa til henne; du kom fort Martine, og du forsvant fort. Du er i mitt hjerte.

En rose på Martines kiste

Venninnene dro hjem til Norge. De skrudde av mobilene for å få fred fra media. Thale likte ikke hvordan Martine ble framstilt.

– Hun var en vanlig student, som oss andre. Det var jo ikke sånn at hun hadde blitt med en totalt ukjent mann fra Midtøsten hjem. Martine var sammen med det hun trodde var en god venn som hun hadde kjent lenge.

Sommeren før alt skjedde var familien hos fotograf hjemme i Oslo.

Det var Martine som overtalte de andre til å bli med. Hun syntes det var gøy og viktig å ha fine familiebilder.

Ingen kunne ane hvor ofte ett av bildene skulle bli brukt.

Siden har dette portrettet fulgt saken. For Martine vil alltid se slik ut, som på bildet, evig 23 år gammel.

Vennene hennes er i dag blitt 35. De har giftet seg, fått barn, hus, blitt produktsjefer og markedssjefer. Men de ble brått voksne den våren for tolv år siden.

Venninnen Thale husker ikke så mye av begravelsen, det er mange sorte hull fra tiden etter drapet. Men hun husker at vennene sto ved Martines kiste i kirken, med en rose i hånden.

Nina, som også bodde i leiligheten i London, holdt tale i begravelsen. De sang «Stå ikke ved min grav og gråt» selv om det var akkurat det de gjorde. Hun valgte å avbryte studiene i London etter drapet, det føltes helt feil å reise tilbake uten Martine.

Hvordan skulle det gå med dem uten henne, deres beste venninne?

Et møte med Farouk

Da de sto ved Martines kiste i Asker kirke i april 2008 var det utenkelig at den mistenkte ikke skulle bli tatt. At Farouk skulle leve som en fri mann i Jemen etterpå, til tross for demonstrasjoner, en facebookgruppe med 800.000 medlemmer og diplomati på høyt nivå.

Politiet har hele tiden vært sikre på at Farouk Abdulhak er gjerningsmannen. I juli 2008 endret de statusen hans fra vitne i saken, til mistenkt for voldtekt og drap. Obduksjonen viste at Martine døde av kvelning. Scotland Yard mener de har nok bevis mot milliardærsønnen til å dømme han for drap.

Politiet har ingen andre mistenkte. Men de har heller ingen utleveringsavtale med Jemen.

For at Farouk skal bli arrestert og stilt for retten for drapet på Martine må han frivillig melde seg for britisk politi. Han kan også pågripes om han våger seg utenfor Jemens grenser.

I 2010 arrangerte Martines venner fakkeltog i Oslo, for å få mer oppmerksomhet om saken. De ønsket å presse norske myndigheter til å gjøre mer. Noe Martines far også skulle jobbe hardt for.

En av dem som ble berørt av urettferdigheten i saken, var tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik. Han hadde gode forbindelser i Jemen.

De neste to årene møtte han både Farouks advokat og hans mektige far, for å få til en avtale om at Farouk skulle melde seg for politiet. Uten å lykkes.

Også en dansk sikkerhetsrådgiver i Jemen forsøkte. Lars Madsen fikk vite at faren til den drapsmistenkte, Shaher Abdulhak, ville tilby Martines familie 50 millioner dollar. De avslo. Familien ønsket ikke å tjene penger på at den mistenkte, Farouk, gikk fri. De ønsket ikke blodpenger.

I podkastserien «Drapet på Martine Vik Magnussen» forteller Lars Madsen også om da han møtte den mistenke selv, Farouk, i Jemen. Det skjedde på en kafe i hovedgata i Sana i 2012.

– Han brøt sammen og gråt. Han sa det ikke var meningen å drepe, men at han fikk panikk. Han ville ha sex med henne, men så var det noe som gikk galt, forteller Madsen.

Han syntes Farouk virket svak og rusa da de satt sammen ved cafebordet i Jemens hovedstad. Kort tid etter møtet avslo Farouk å gå med på noen avtale om å melde seg.

Giftet seg i Jemen

I 2014 fikk Martines venner og familie en vanskelig nyhet fra Jemen: Farouk hadde giftet seg med en ung kvinne fra hjemlandet, og det var holdt bryllupsfest med 130 gjester. Senere fikk han to barn, og fortsatte å leve under sin mektige fars beskyttelse.

Det var ikke lett å godta, syntes vennene. At han fikk leve videre, mens Martine aldri fikk oppleve å finne sin livs kjærlighet, få egne barn eller drømmejobben.

– Han tok fra henne muligheten til å bygge et liv. Martine rakk jo ikke å fullføre skolen engang, sier Thale Lassen.

De første årene ble hun frustrert og sint. Så kom hun til et punkt hvor hun sluttet å tenke så mye på Farouk.

– At jeg sitter og hater på avstand, det merker jo ikke han der nede i Jemen. Jeg får ikke Martine tilbake uansett, sier Thale.

Drapet på Martine har gjort henne både hardere og mykere. Hun tåler motgang bedre, er en som alltid kommer seg på beina, videre. Men hun har også erfart at alt kan bli snudd på hodet og ramme hennes nærmeste.

– Jeg er nok blitt litt mer engstelig. Kjæresten min får ikke lov å kjøre motorsykkel, for å si det sånn. Og jeg ville aldri funnet på å hoppe i fallskjerm. Jeg tør nesten ikke se på mobilen min samtidig som jeg krysser gata, sier hun og ler litt.

De to andre venninnene fra London, Nina og Cecilie er begge småbarnsmødre i Oslo. Nå møtes de i nærmiljøet, som her på Bygdøy.

– Vi skulle bo i London vi, få oss jobb og leve livet der. Det var slik vi tenkte den gang. Men så ble det ikke sånn, sier Cecilie Dahl.

Det sitter i kroppen fremdeles. Hun kan føle seg trist, nedstemt. Det skjer på samme tid, rundt påske, hvert år. Tidspunktet Martine forsvant.

Thale, som delte rom med Martine i London, ja til og med delte seng fordi rommet var så lite, tenker også ofte på Martine.

– Jeg tenker på alt hun går glipp av. Fødsler, bursdager eller når vi skal feire at en av oss har fått ny jobb. Alle merkedagene. Da er det akkurat som det står en stol tom, stolen der Martine skulle sittet.

Fremdeles hender det at Thale glemmer seg et øyeblikk. Skal til å hente fram mobilen for å sende venninnen en melding når det har skjedd noe gøy. Eller spesielt. Som i fjor sommer, da hun forlovet seg på Jomfruland, på den samme stranden Martine pleide å feriere som barn. Så glad Martine hadde vært på hennes vegne!

Hun skulle også vært 35 år nå. Kanskje hatt barn, familie og en bra jobb. Thale smiler når hun tenker på hvor Martine kunne ha vært i dag:

– Herregud, hun var jo helt rå. Jeg tror Martine hadde vært finansdirektør i dag, ja ett eller annet nede i Barcode. En kul boss-lady, tror jeg, og så hadde hun vært seg selv.

NRK har forsøkt å få kontakt med drapsmistenkte Farouk Abdulhak og hans familie, men har ikke lykkes med å få en kommentar til saken.

• Hør mer om Martine-saken i NRKs podkastserie «Hele historien»