Kun hodelyktene lyser opp de våte, sleipe rullesteinene. Det er mørkt og vanskelig å gå helt nede i sjøkanten.

Fredric Sandhåland og en kollega fra Karmøy lensmannskontor følger i fotsporene til en lokal fisker. Han skal vise dem noe.

Fiskeren hadde først trodd det var klær som lå der, eller kanskje en «dummy-dukke». En slik Redningstjenesten bruker når de øver.

For å hindre at alt ble skylt på sjøen igjen, løftet han bylten opp på en stein.

Da kjente han det, tyngden.

Nå skal han vise politiet det han fant, og det skal bli en dag de aldri glemmer.

En dress til et lite barn

Turen er ikke mer enn en kilometer, men føles lengre. Det er første nyttårsdag og ingen andre er ute.

Her på yttersiden av Karmøy i Rogaland er det Nordsjøen rett ut. Bare noen små holmer og skjær pynter horisonten, så er det Storbritannia, Shetland eller Grønland neste.

Fredric Sandhåland er lokalkjent. På fine sommerdager drar folk på tur hit med kajakk eller båt, og ikke langt unna ligger en fin badestrand.

En sen vinterkveld er stemningen nesten uhyggelig. Mellom steinene i fjæra er det mer enn det vanlige skrotet som flyter inn fra havet. Rotter piler rundt i tang og tare.

Så er de framme. På en stor, flat stein ligger en liten kjeledress på ryggen med glidelåsen vendt opp mot den mørke himmelen. Det er en slik dress små barn ofte bruker på vinteren, en parkdress.

Fredric og kollegaen gjør seg klare. De tar på hansker og munnbind før de skal åpne dressen, som har en liten flytevest utenpå.

Men glidelåsen på dressen er ødelagt, eller kanskje rustet fast etter lang tid i sjøvann. De får den ikke opp, så de bruker en kniv til å skjære forsiktig langs sømmen.

– Vi var ikke i tvil om hva vi så. Dette hadde vært et lite menneske. Et barn, sier Fredric.

Han er forsiktig med beskrivelser, hvordan det de finner egentlig ser ut. Kroppen bærer preg av å ha ligget i sjøen lenge.

Politimennene undersøker og tar bilder. Bevis som kan bli nyttige i jakten på hva som har skjedd.

På et lite lensmannskontor som Karmøy er de vant til mange ulike oppdrag. Dødsfall og ulykker, men sjelden et dødt barn. For Fredric på 25 år er det første gang.

Ingen små er meldt savnet i området, og det gjør saken enda mer spesiell.

De varsler operasjonssentralen og det blir bestemt at barnet må til obduksjon. Karmøy Begravelsesbyrå er allerede på vei for å frakte den døde.

Klokka er snart ti på kvelden, og Fredric møter dem for å vise veien ut til stedet. Han er glad den eldre kollegaen tilbyr seg å sitte i mørket ved steinen og passe på barnet.

Hvem er det som ligger der i en sliten parkdress? Og hvorfor helt ute i havgapet?

Et eller annet sted sitter det noen og savner denne lille kroppen.

En bylt på ryggen

Under varmt vintertøy har Jo Kjetil Løsnesløkken mørk bukse og jakke. Som alltid. Verdighet er viktig selv i ulendt terreng.

Begravelseskonsulenten møter død og sorg hver uke, men også for han blir dette oppdraget annerledes. De bestemmer seg for å la båren ligge igjen i bilen, de må tenke ut en annen måte å bære på.

Jo Kjetils oppgave er ikke å se eller undersøke, men å frakte den døde trygt og verdig ut fra åstedet. Likevel er det noe han ikke kan unngå å legge merke til.

Før han svøper den lille kroppen inn i et hvitt laken, stusser han over klærne.

– De minnet ikke om norske plagg. Jeg vet ikke helt hva det var, men jeg tenkte umiddelbart at dette kunne være et barn fra utlandet, sier Jo Kjetil.

I mørket gjør de seg klare til å frakte barnet ut. De har med seg en likpose og lange stropper.

Snart er den hvite posen festet bak på Jo Kjetils rygg. Det er ikke tungt. Han som har fem egne barn og like mange barnebarn har båret mange på ryggen før, men aldri en som ikke lever.

– Jeg kjente den lille kroppen mot ryggen min, det var spesielt. Det var en trygg og fin måte å frakte barnet til bilen.

Rett før midnatt er han på vei mot Gades Institutt i Bergen. Fire timer senere låser han seg inn, registrerer den døde og legger kroppen på kjølerommet.

Over helga skal en av landets mest erfarne patologer undersøke levningene. Se på klærne, kroppen, ta prøver og se etter dødsårsak.

Er det noe som kan gi en pekepinn om hvor barnet kommer fra?

67 døgn i havet

2. januar 2021 var nyhetene fulle av dramatiske beskrivelser av raset i Gjerdrum. Ikke alle fikk med seg at det var funnet et dødt barn på Karmøy. Det nye året hadde startet med så mange tragedier.

Det virket som et mysterium, for ifølge politiets registre var det ingen barn savnet i Rogaland. Ikke i hele Norge.

Ganske raskt fikk politiet flere tips om en spesiell hendelse og en overraskende teori:

Ni uker tidligere, i slutten av oktober 2020, hadde en overfylt båt med flyktninger og migranter kantret i Den engelske kanal.

De fleste overlevde, men en barnefamilie på fire druknet da båten gikk under. De hadde vært fem, men det minste barnet forsvant i bølgene.

Det hørtes usannsynlig ut, men likevel: Var det mulig å flyte fra kysten av Frankrike til Karmøy i Norge?

På Meteorologisk institutt i Bergen satt Knut Frode Dagestad og tenkte på det samme. Han hadde fått meg seg nyheten om det døde barnet.

Nå ville han undersøke hva som var mulig ved å bruke en simuleringsmodell.

– Se hva som skjer hvis vi slipper hundre tusen objekter ut i sjøen i den engelske kanal. Nå kan vi snart se hvor de driver.

Seniorforsker Dagestad er ekspert på havstrømmer og drift i havet. Da han fikk høre om det ukjente barnet tok han i bruk et avansert dataprogram.

Slik kunne han beregne hvordan ulike type objekter beveget seg i havet.

I modellen ligger data om vær og vind, som beregner drift framover eller bakover i tid, hvert 15. minutt.

Forskeren satte inn datoen for forliset, 27. oktober, og dagen det døde barnet ble funnet i Norge, 1. januar. Totalt 67 døgn.

En videoanimasjon viste resultatet. Nå kunne man se hvordan prikkene, «personene», drev fra Den engelske kanal og spredte seg utover i nesten alle retninger:

De mange tusen objektene i modellen nådde hele østkysten av Storbritannia. Andre havnet i Danmark og Norge. Ja, hele kysten av Norge opp til Sunnmøre var mulige steder å flyte i land. Karmøy inkludert.

– Simuleringen alene er ikke noe bevis på at dette barnet har drevet fra Frankrike til Karmøy. Men den viser at det er realistisk, sier Knut-Frode Dagestad.

Noe lignende hadde faktisk skjedd før, i 2015.

Krigen i Syria drev millioner på flukt. I desperasjon forsøkte folk å svømme over Den engelske kanal. En farlig og dårlig ide, for kanalen er beryktet for sterk strøm, dårlig vær og mye skipstrafikk.

Den vinteren ble en våtdrakt med rester av et menneske funnet i havgapet ved Lista i Sør-Norge. Dagbladet avslørte at det var en syrisk flyktning som hadde forsøkt å svømme over til England.

Det var altså ikke første gang en død person fløt over tusen kilometer, fra Frankrike til Norge.

Han var «happy baby»

Forliset i Den engelske kanal i fjor høst var en mulig ledetråd.

Hva skjedde egentlig tirsdag 27. oktober 2020? Her er det vi vet:

Det var tidlig om morgenen og været var dårlig. Det blåste sterk vind og bølgene var halvannen meter høye.

På stranden Loon Plage rett nord for byen Calais i Frankrike sto rundt 20 personer og ventet på å bli smuglet over kanalen til England. Vekk fra usikkerhet og kalde telt til det de trodde var mulighetenes land.

Det var ikke en lang tur. På det smaleste, der de fleste prøver å krysse kanalen, er det ikke mer enn 34 kilometer.

På den forblåste stranden denne morgenen var det også en barnefamilie.

Tre barn under ti år, en mamma og en pappa: Rasoul Iranejad og Shiva Panahi fra byen Sardasht nordvest i Iran.

De var kurdere. Ifølge FN, verdens største folkegruppe uten egen stat.

Tidligere fantes et område som het Kurdistan. Men etter første verdenskrig ble det delt mellom fire stater: Iran, Irak, Tyrkia og Syria. Siden den gang har kurdere kjempet for selvstendighet.

På 1980-tallet var det krig mellom Iran og Irak, og kurderne ble utsatt for folkemord. 100.000 ble drept, og enda flere drevet på flukt. I årene etter har det også vært vanskelig å være en minoritet i Iran. Mange kurdere har blitt forfulgt og undertrykt.

Familien på fem hadde forlatt Iran i starten av august. Via Tyrkia og Italia kom de seg til Frankrike utpå høsten.

For å få råd til å betale menneskesmuglerne 25.000 euro hadde de solgt det de eide.

– Hus, møbler, en eiendom og smykker. Alt solgte de, forteller Salam Ibrahimi til NRK. Han er en nær slektning av familien, en fetter.

Han beskriver pappa Rasoul som beskjeden, snill og hardtarbeidende. Noen ganger fikk han oppdrag med å passe dyrene som ble brukt til å frakte varer over grensa mellom Iran og Irak. Andre ganger jobbet han på en kyllingfarm.

Men da koronaen kom ble det full stopp, ingen oppdrag. De sto uten inntekt.

Som andre fedre ønsket han en trygg framtid for familien, for barna. At livet skulle være mer enn kun en kamp for å overleve.

Den eldste, Anita på 9 år hadde store drømmer. Hun ville bli skuespiller.

Minstegutten var en sjarmør, forteller en mann som bodde rett ved familiens telt i Frankrike.

– Alle visste hvem lille Artin var. Han var nesten berømt her, fordi han var så glad. En «happy baby», sier han til BBC.

Artin gjorde inntrykk på de frivillige som kom med varme pledd og suppe. En av hjelpearbeiderne, Bruno, ga Artin nye sko, så han slapp å gå i de kalde plastsandalene sine.

– Han ble så stolt. Selv om skoene ikke passet helt, syntes han de var fine, skriver Bruno i et innlegg på Facebook.

Han traff familien 17. oktober. Ti dager før den fatale båtturen.

Artin ville leke og tulle, og Bruno var gjerne med på «nå kommer jeg og tar deg». Men de eldre søsknene, Anita og Armin, var mer preget.

Å bo i et kaldt telt, med lite mat og mye usikkerhet var ikke noe liv for barn. Men Artin på 15 måneder visste ikke om noe annet. Han lo og stabbet rundt i sine nye, altfor store sko, forteller Bruno fra Belgia.

Høsten 2020 ble det hektisk i Den engelske kanal. Mens antall flyktninger og migranter til Norge nesten stoppet opp, økte trafikken med små, ulovlige båter ut fra Frankrike.

Det var flere grunner til det. Blant annet gjorde korona og stengte grenser det vanskeligere å bli smuglet inn på den vanlige måten, med lastebil. Barnefamilien hadde vurdert det, men det kostet for mye.

Å bli smuglet over til England med båt var billigere. Og farligere.

Strømmen av båter med mennesker på flukt var blitt en politisk floke mellom de to landene.

Fordi britene ikke er med i Dublin-samarbeidet, og nå heller ikke i EU, returnerer de ikke folk til Frankrike eller andre land i Europa.

Dette gjorde ruten mer attraktiv. Kom du deg over til England, var det stor sjans for at du fikk bli.

Denne oktoberdagen skulle ikke alle nå målet sitt.

Fanget under dekk

Båten som skulle frakte dem ulovlig over til England var liten, altfor liten. Den var beregnet for åtte og nå var de tjue.

– Først tenker du, jeg vil ikke om bord i den båten der. Men så gjør du det, bare fordi du vil vekk, forteller Ebrahim Mohammadpour.

47-åringen fra Sardahst var en av de heldige som overlevde. I et intervju med BBC forteller han om den dramatiske båtturen.

De hadde ikke kommet mange kilometer ut før båten begynte å ta inn vann. De forsøkte å øse, de ba om å få snu, dra tilbake til Frankrike. Men det gikk ikke.

De tre små barna og moren Shiva hadde søkt ly under dekk. Men det som først virket trygt ble på sekunder til en dødsfelle. Da båten plutselig kantret var de sperret inne.

Det ble en desperat kamp der ute i bølgene. En ung mann forsøkte å knuse vinduet i kahytten for å få barna ut den veien. Han sier til BBC at han så den minste gutten, Artin, flyte på innsiden.

Faren til barna, Roul, dykket flere ganger under og klarte å få ut to av barna.

En overlevende forteller at han holdt det eldste barnet, Anita, i hånden, mens han klamret seg til båten.

– Jeg ristet i henne for å se om hun levde, men det var ingen respons.

Bølgene feide først den ene, så den andre vekk. Da forliset ble oppdaget 9.30 lokal tid, var det for sent. Mor, far og to av barna ble funnet druknet i Den engelske kanal.

Artin på 15 måneder forsvant i bølgene. Leting ga ikke resultater og søket etter han ble avsluttet ni dager senere.

Da begynte det å gå rykter.

– Noen mente Artin fremdeles var i live. At en fransk familie hadde funnet han og tatt vare på han, sier Salam, den nære slektningen.

Han er med oss fra Iran på mobil, og er talsmann for de etterlatte.

Salam sukker og sier at de fleste likevel, innerst inne, skjønte at Artin også må ha druknet under forliset.

Men så lenge han ikke var funnet var han heller ikke død.

Det var likevel noe som skurret, en viktig detalj.

Overlevende etter forliset fortalte til BBC at ingen av barna i båten fikk redningsvest. Og barnet som ble funnet i Norge hadde vest på seg.

Kunne det være et annet barn som drev i land på Karmøy første nyttårsdag?

Den ukjente tanten i Norge

Fem dager etter funnet i sjøkanten, var rettsmedisinere og krimteknikere fra Kripos klare på Gades Institutt i Bergen. De skulle undersøke barnet.

Inge Morild, patologen som har obdusert over ti tusen kropper, var spent. Det hadde skjedd før at han fikk inn døde som var kommet sjøveien. Men han kunne ikke huske noe som dette; et lite, ukjent barn.

Det kunne bli utfordrende. En kropp som har ligget lenge i vann gir ikke alltid en DNA-prøve med god kvalitet.

At dette var et lite barn, gjorde det ikke enklere. De yngste har sjelden kjennetegn som voksne har, som arr og tatoveringer. Små barn er heller ikke registrert med fingeravtrykk, og de færreste har vært hos tannlegen.

Men restene av kroppen inne i parkdressen var godt bevart. En DNA-profil burde være mulig. En prøve av selve arvestoffet som finnes i alle kroppens celler.

Bare ved å se, fant Inge Morild svar på et annet viktig spørsmål.

– Dette barnet var en liten gutt, det var ingen tvil om det. Jeg vil anslå en gutt på under to år.

Patologen hadde på forhånd gjort søk på nett etter savnede barn og forlis.

Ganske raskt fant han bilder av familien fra Iran, og lille Artin som var savnet i Den engelske kanal. På flere av bildene hadde han på seg en blå kjeledress.

– Klærne på bildene var identiske med plaggene til barnet jeg undersøkte. Dressen var helt lik, forteller Inge.

Blå med hvite sømmer. Hette som var rød på innsiden, med lyst teddyfor langs kanten.

Men for å fastslå barnets identitet trengte de en DNA-prøve. Den kunne senere sammenlignes med prøver fra de fire døde i familien. Derfor ble det tatt en bit av lårbeinet, slik det ofte gjøres.

Undersøkelsen tok to timer og snart var prøvene på vei til analyse.

Inge Morild lurte på hvor lenge barnet kom til å bli liggende i Bergen. Han fryktet det kunne ta lang tid.

Noen ganger blir det uenighet mellom land om hvem som skal betale for frakt av en kiste tilbake til hjemlandet. Det kan også skje at en sak ikke blir prioritert eller at det gjøres feil.

Denne gang skulle vinter bli til vår før noe skjedde. Men det visste han ikke da han trillet den lille kroppen inn på kjølerommet igjen.

Målet med å finne en ukjent persons identitet er alltid at pårørende til slutt får en grav å gå til. I fjellene i Iran satt det en hel slekt og ventet. Besteforeldre, tanter, onkler, kusiner og fettere. De hadde alle hørt fra bekjente i Europa at et barn var funnet i Norge.

Det var i tilfelle et utrolig sammentreff. For akkurat her, i Norge, hadde også Artin en nær slektning. Morens tante.

I oktober hadde Nehayat lest om forliset på BBCs persiske nettside.

Kunne det stemme, var virkelig niesen Shiva og hele familien hennes omkommet? Tanten så for seg båten og minuttene det gikk galt, hvor redde de små barna må ha vært.

– Det var som en vond drøm, jeg fikk nesten ikke puste, sier hun til NRK.

Nehayat reiste straks fra Oslo til Calais nordvest i Frankrike. Der møtte hun slektninger som var kommet for å identifisere de fire døde.

Det var ufattelig at en hel familie var druknet, og at det minste barnet var borte. Hun var i dyp sorg.

Tragedien minnet Nehayat om egen flukt fra Iran elleve år tidligere. Den gang var det hennes sønn som var nær ved å drukne, i en elv på grensa mellom Tyrkia og Hellas.

– Etter forliset tenkte jeg på Artin og hvor det ble av han hver eneste dag, sier tanten.

I starten av januar, tre måneder etter forliset, tikket det plutselig inn en SMS på mobilen hennes: Nyheten om barnet som var funnet på Karmøy.

– Jeg fikk sjokk. Men jeg følte også litt håp. Var det han, Artin, som var funnet?

Nehayat ringte slektningene, men ikke alle trodde det var mulig å drive så langt. Noen ville fremdeles helst tenke at Artin levde, at det ennå var håp.

40 kropper uten ID

Det tok tre uker før resultatet fra obduksjonen var klart. Og heldigvis, i slutten av januar hadde ekspertene lykkes i å få en fullstendig DNA-profil fra det døde barnet.

De var ett skritt nærmere å løse gåten.

Nå måtte informasjonen ut i verden, via Kripos og Interpol. Det heter «black notice» og er en slags omvendt etterlysning:

Denne personen har vi funnet hos oss. Har dere noen som er savnet, som passer til beskrivelsen?

– Vanligvis sendes det til mange land. Denne gang sendte vi «black notice» kun til Frankrike og Storbritannia, sier Tore Walstad i Kripos. Han er leder for ID-gruppa.

I Norge er det 40 kropper politiet aldri har klart å finne identiteten til. Den eldste saken er fra 1966. Men som oftest finner ID-gruppa ut hvem folk er.

Kom det døde barnet på Karmøy til å bli blant de cirka 150 ID-sakene Kripos hvert år er med å løse?

Ukene gikk sakte. Både for tante Nehayat utenfor Oslo og de andre slektningene.

Det var opp til politiet og myndighetene i Frankrike nå. De skulle sammenligne DNA-prøvene og finne ut om det var «match» mellom det døde barnet og familien som ble funnet druknet.

Det var allerede flere måneder siden fire kister kom fra Europa til Iran. To store og to små.

Nå lurte familien på om de snart ville få den femte og minste kisten hjem til Sardasht.

Byen i fjellene ligger i et vakkert område. Snødekte fjell om vinteren og varme somre med fossefall og valnøttrær.

Men det var ikke vakker natur som hadde satt Sardasht på kartet. Det var en massakre.

I 1987, under krigen mellom Irak og Iran, slapp Saddam Hussein bomber med nervegass over den lille byen. Over hundre personer døde, blant dem mange barn. Tusenvis fikk varige skader på syn, hud og lunger.

Snart skulle det komme en historisk film om tragedien. Og det var nettopp denne filmen Anita, eldstejenta som druknet, var på audition til. «Under the Walnut Tree».

Men det ble ingen hovedrolle. I stedet ble Anita og familien del av trist statistikk.

I 2020 forsvant eller druknet 2300 personer i havet i forsøk på å nå et europeisk land, ifølge FN.

Det ble mer dramatisk i Den engelske kanal også: Over åtte tusen flyktninger og migranter tok seg over i små båter, en mangedobling fra året før.

Forholdet mellom Frankrike og England ble enda mer anstrengt. Hvem skulle ta ansvar? Hvordan skulle den økende trafikken stoppes? Både en bølgemaskin og fiskegarn i vannet ble foreslått. Alt for å hindre flere i å komme seg over kanalen.

Barnefamilien fra Sardasht ble stoppet av det vanlige: Dårlig vær og menneskesmuglere som stappet båten for full.

Svaret alle venter på

Det er juni og sommeren er kommet til Karmøy. I havgapet, der politimennene sto i mørket foran en våt bylt i januar, er snøen for lengst smeltet. Nå kan ungene løpe i grønt gress, skoleferien 2021 står for tur.

Men fremdeles er det ikke svar på DNA-prøvene. Mer enn sju måneder etter at lille Artin med de for store skoene forsvant i bølgene, er gåten fortsatt uløst.

NRK har sendt flere e-poster og ringt til Frankrike, men vi får ingen forklaringer eller svar på spørsmålene vi stiller: Hvorfor tar det så lang tid? Når vil Artins slektninger få et svar?

– Vi jobber fortsatt med etterforskningen, svarer Sebastien Pieve ved påtalemyndigheten i den franske byen Dunkerque.

Men i slutten av april tar saken plutselig en ny, overraskende vending.

Nehayat, Artins slektning, innkalles til møte med norsk politi. De vil forsøke å løse gåten her i Norge, om Nehayat er villig til å avgi en DNA-prøve.

Nå blir tanten den som kan bidra til en løsning. Hennes DNA skal sammenlignes med det dødes barnets arvestoff, slik kan slektskap og identitet kanskje slås fast.

Igjen blir det uker med venting, analysen tar tid. Det er nå fem måneder siden den døde gutten i parkdress ble funnet.

Men så, endelig 7. juni 2021 kommer det pressemelding fra Sør-Vest politidistrikt om at barnets identitet er bekreftet:

Det var Artin som kom flytende til Karmøy i januar. En liten flyktning som verken rakk sin egen toårsdag eller en ny start.

Politiet oppgir at hans fulle navn var Artin Irannezhad. De er glade for endelig å ha fått en bekreftelse på at det er den savnede gutten som ble funnet på Karmøy.

– Denne historien er tragisk, men da er det i det minste godt å kunne gi de etterlatte et svar, uttaler politifaglig etterforskningsleder ved Karmøy Lensmannskontor, Camilla Tjelle Waage, i pressemeldingen.

Her er parkdressen lille Artin hadde på seg da han ble funnet.

Selv om DNA-prøven bekrefter at det er Artin, er det andre detaljer som ikke kan forklares. Som dette med redningsvesten.

Kanskje fant moren en liten vest inne i kahytten, der hun var med de tre barna? Kanskje noen bare husket feil. Det får vi aldri vite.

Det vi vet sikkert er at Artin fløt over tusen kilometer mot nord.

Tante Nehayat tror det var skjebnen som førte han akkurat hit, til landet hun bor.

– Det er så viktig at Artin ble funnet og identifisert. At det blir slutt på venting, falske håp og rykter. Nå kan vi bare sørge.

Samtidig som Artin drev med bølgene mot Norge ble det satt enda flere dystre rekorder.

Aldri før har så mange vært på flukt i verden som i 2020, ifølge FN. 80 millioner mennesker.

Nehayat tror Artin vil bli et symbol på dette.

– Artins skjebne vil minne oss på at uskyldige barn dør fordi folk tvinges på flukt.

– Jeg vet at denne familien ikke ville reist hvis de ikke måtte.

Slektningene til Artin har lest og godkjent tekst, bilder og illustrasjon som er brukt i denne reportasjen.