– Vi visste at vi drepte feil mann

For 50 år siden i dag ble fredelige beboere i et boligfelt på Lillehammer vitne til en skrekkelig scene.

Agenter fra den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad henrettet på iskaldt vis den marokkanske kelneren Ahmed Bouchiki på bussholdeplassen på Furubakken. Han var på vei hjem fra kino, sammen med sin gravide kone da han ble skutt på kloss hold.

Mossad-agentene var ute etter å hevne terrorangrepet på israelske idrettsutøvere under OL i München året før. Men de gjorde en forferdelig tabbe – de henrettet feil mann.

Deltok i drapet

Dan Ærbel (85) var en av Mossad-agentene som deltok aktivt i aksjonen. Han har sluttet i Mossad, og i dag er han dørvakt ved et supermarked i Tel Aviv.

«God dag, hvordan går det», sier Ærbel til de forbipasserende kundene. Formelt skal den 85-årige pensjonisten sjekke folks poser for mulige bomber. Ofte blir det mer småprating.

Det ingen av kundene vet er at mannen som sitter på en stol ved inngangen til supermarkedet har en fortid som en av Israels største spioner. Men i dag er det også lite igjen som minner om det usedvanlige livet den danskfødte agenten har hatt.

– Jeg jobber her hver dag fra syv til tre. Og så har jeg fri fredag og lørdag, forteller han. Ærbel er ikledd en uniform fra vaktselskapet han jobber for, og har en walkie-talkie hengende over skulderen. Kunder passerer forbi mens vi står og snakker sammen.

Arrestert av norsk politi

Ærbel har hatt hemmelige oppdrag i store deler av den arabiske verdenen og ikke minst Europa. Mest kjent er imidlertid den ene operasjonen som feilet, på Lillehammer. Der han også ble arrestert av norsk politi og dømt til fengselsstraff.

Ærbel og 14 andre Mossad-agenter ankom Norge i juli 1973. Deres oppdrag: Å drepe en militant palestiner ved navn Ali Hassan Salameh, en av lederne for terrororganisasjonen Svart september.

Salameh var mistenkt for å være hjernen bak gisselaksjonen under OL i München i 1972, der 11 israelske deltakere, 5 palestinere og én tysk politimann ble drept. Nå trodde Mossad at han var i Norge.

Feil mann

Mens vi prater sammen ved inngangen til supermarkedet, er det noe Ærbel absolutt vil si.

– Jeg så mannen i Lillehammer tydelig, og jeg sa til Mike at «dette er ikke den riktige personen, dette er ikke Salameh, forteller han oss.

Mike var Mike Harari, den øverste lederen for Mossads spesialoperasjoner – og sjefen for drapskommandoen fra Mossad som var kommet til Lillehammer. Harari hadde fått i oppdrag av statsminister Golda Meir å drepe alle palestinere som skulle ha vært involvert München-massakren. Men ifølge Ærbel ville ikke Mike høre den skjebnesvangre dagen i Lillehammer.

– Han påsto han visste bedre, sier han.

Ærbel bestrider dermed en av «hovedsannhetene» som i 50 år har dominert narrativet fra Lillehammer – at drapet på Bouchiki dreide seg om en feilidentifikasjon.

– Ikke bare jeg, men også flere andre, som Sylvia Rafael, sa at dette var feil mann, understreker han.

Sylvia Rafael var en annen av Mossad-agentene på Lillehammer. Etter å ha sonet sin fengselsstraff giftet hun seg med sin norske forsvarer og bodde mange år i Oslo.

I stedet for at drapet dreide seg om en feilidentifikasjon, sier Ærbel at Bouchiki mistet livet på grunn av en gal beslutning tatt av Mossads øverste ledere, som beordret Bouchiki drept til tross for innvendingene fra agentene på bakken.

Sylvia Rafael var en av Israels mer erfarne spioner, og hun trengte ikke engang å sammenlikne mannen i Lillehammer med fotografiet de hadde fått utdelt. Hun så på hans kroppsspråk og hans handlinger, og konkluderte at han oppførte seg som en lokal mann, som en mann som kjente sine omgivelser, noe Salameh ikke gjorde.

Den svensktalende agenten Marianne Gladnikoff hørte i tillegg at mannen snakket fransk, et språk Salameh ikke kunne. Han var dessuten minst et hode høyere enn Bouchiki.

Mistet sporet i Oslo

Kun én av Mossad-agentene var overbevist om at Bouchiki var Salameh. Nehemia Meiri, agenten som 13 år tidligere hadde identifisert nazi-forbryteren Adolf Eichmann i Argentina, fortalte Mossad-ledelsen at mannen de hadde observert var identisk med mannen på fotografiet.

For i det hele tatt å finne Salameh hadde israelerne fotfulgt en algerier ved navn Kamal Benamane fra Genève til Lillehammer. De var overbevist om at Benamane skulle møte Salameh, og at han da ville føre dem til ham.

Men i Oslo mistet Mossad-agentene sporet av Benamane.

Til slutt greide nettopp Ærbel å finne hans rom på studentherberget på Kringsjå i Oslo, der han overnattet. Spionen snek seg inn, og der, på et bord, fant han en togbillett til Lillehammer. Det var det som fikk teamet til å reise til nordover.

Stor eller liten terrorist

I Lillehammer møtte Benamane norsk-marokkanske Bouchiki, som jobbet som kelner, to ganger. Og da Benamane ga Bouchiki en pakke, var Mossad-lederne overbeviste – de hadde funnet «terroristen». Slik forklarer Ronen Bergman, som har skrevet en bok om Mossads likvideringer, tankegangen til de israelske etterretningssjefene, som da befant seg i Oslo.

– Hvis ikke mannen var en storterrorist, var han helt sikkert en liten terrorist. Så de besluttet å drepe ham uansett, forteller Bergman oss. I ettertid viste det seg, ifølge den israelske etterretningseksperten Noam Nachman, at pakken Benamane skal ha gitt den uskyldige Bouchiki inneholdt noen LP-plater.

Arrestert på Fornebu

Etter drapet forsvant Mossad-agentene unna i forskjellige biler. Men den neste dagen blir Ærbel arrestert når han kommer for å levere tilbake leiebilen på Fornebu. Ærbel oppgir adressen til Mossads dekkleilighet på Østerås i Bærum, der Sylvia Rafael og flere Mossad-folk blir arrestert.

– Dette var jo en stor tabbe. Hadde ikke det skjedd, ville vi alle ha kommet oss unna, minnes Ærbel.

Hvorfor han leverte tilbake bilen til utleiefirmaet er det blitt spekulert mye i. Blant annet er det blitt sagt at han skal ha kjøpt utstyr til badet sitt hjemme i Tel Aviv, og at badeutstyret ville blitt for tungt å bære på.

Ærbel kan ikke huske noe slikt.

– Det som skjedde var at mine sjefer ba meg levere tilbake bilen, sier han. Bilen til Mossad-agentene som sto for selve skytingen av Bouchiki, ble derimot parkert på en slik måte at den ikke ble funnet på flere måneder.

I alt ble Ærbel og fem andre Mossad-agenter arrestert av norsk politi. Sjefene kom seg unna. Under avhørene skal Ærbel ha «sprukket», og ikke bare innrømmet at Israel stod bak drapet. Han skal også ha fortalt norsk politi om Mossads hemmelige leiligheter rundt omkring i Europa og detaljer om Israels skjulte atomvåpenprogram.

Norge fikk dermed høre om Israels atomvåpen 14 år før verden hørte om dem gjennom Mordechai Vanunu, en atomtekniker, som i 1986 lekket detaljene om atomvåpnene til avisen Sunday Times.

Var Norge involvert?

Her kommer Ærbel med nok en oppsiktsvekkende forklaring. I alle år har en trodd at han «sprakk» fordi han led av klaustrofobi og ikke tålte å bli fengslet. Det skal han ha fått under krigen i Danmark da han lå i skjul slik at nazistene ikke skulle ta ham.

– Det var ikke det som var grunnen, forklarer han.

– En gang ble jeg anholdt i Syria, og jeg fortalte ingenting.

Grunnen til at jeg snakket i Norge var fordi jeg var overbevist om at den norske etterretningen visste om det vi gjorde på Lillehammer, og at det eneste jeg da trengte å gjøre for å slippe fri var å overbevise dem om hvem jeg var, forteller han.

Det var Mike Harari, som ledet operasjonen i Lillehammer, som skal ha informert Ærbel om at den norske etterretningen var informert om aksjonen. Hvorvidt norsk etterretning virkelig var involvert har vært gjenstand for gransking i Norge, og i år 2000 konkluderte en rapport med at noe slik samarbeid ikke hadde funnet sted.

– Systemfeil

Sist lørdag fortalte Ærbel sin historie til den israelske avisa Haaretz .

85 år gamle Dan Ærbel forteller til avisa at karrieren hans ble ødelagt da han fikk ansvaret for at Bouchicki feilaktig ble identifisert som den palestinske terroristen Ali Hassan Salameh.

– Det var en organisatorisk systemfeil, forteller Arbel til Haaretz om hvorfor den tragiske forvekslingen kunne skje.

Han hevder mangel på en klar kommandolinje var hovedårsaken til at drapet skjedde, til tross for at de var flere som i forkant mente at Bouchicki var feil mann.

– Det som skjedde var at ingen tok ansvar, sier Ærbel til avisa.

Staten Israel nekta i mange år for at de hadde noe med Lillehammer-saken å gjøre. Først i 2014 innrømmet den tidligere Mossad-sjefen Mike Harari at det var Israel som stod bak.

Han beskrev da hendelsen som en dobbel tabbe. Ikke bare skjøt de feil mann. De ble også avslørt av norsk politi.

Men alt i 1973, like etter attentatet, skrev Harari en avskjedssøknad og begrunnet den i at han hadde ansvaret for tabben på Lillehammer. Søknaden ble avslått av den daværende israelske statsministeren, Golda Meir.

Til Haaretz sier den israelske statsministeren sitt kontor at Lillehammer-episoden var en beklagelig feil som Mossad lærte, og fremdeles lærer mye av, 50 år etter hendelsen.

De avviser beskyldningene fra Ærbel, og sier at artikkelen om han «presenterer hendelsene på en delvis feilaktig og misvisende måte».

Tillitsbrudd

Noam Nachman, en annen israelsk etterretningsekspert, forteller oss i tillegg at Lillehammer førte til et tillitsbrudd mellom norsk og israelsk etterretning. Ifølge Nachman, ble ikke forholdet bedre før årtusenskiftet da to norske etterretningssjefer skal ha besøkt sine israelske kollegaer i Tel Aviv.

Ærbel selv satt kun litt over to år i fengsel. Han var ikke dømt for involvering i selve drapet, og ble benådet og reiste hjem.

– Jeg kan ikke si jeg hadde det så vanskelig. Jeg satt bare to år i fengselet, sier han til oss.

– Men jeg lærte meg aldri norsk, sier han med litt skuffelse i stemmen.

– Jeg kan skrive norsk, men ikke snakke. Ingen snakket med meg i fengselet. Om morgenen kom det en mann og sa morn, og om kvelden kom det en mann som sa morn. Og jeg svarte morn. Det var alt, sier han.

«NEI»

Offeret, Ahmed Bouchiki, snakket derimot norsk, og var godt integrert etter 9 år i Norge. Han hadde en sønn, Terje Jamal, og hans kone Toril var gravid med en jente.

Drapskvelden hadde paret vært på kino og tok bussen hjem til Furubakken. Bouchiki rakk bare å si «nei» før det smalt. De to drapsmennene kom seg unna. Livet sto ikke til å redde da ambulansen kom.

– Døde av sorg

I Arles i det sørlige Frankrike møter vi Bouchikis lillebror, Jalloul.

– Jeg var 19 år og kom rett fra stranden, forteller han. Familien flyttet til Frankrike i 60-årene. Han husker hver detalj fra den dagen for 50 år siden.

– En politimann kom mot oss og spurte om en av oss var marokkansk. Torill hadde ringt for å varsle. Først sa de bare at det var et problem. Så så vi noen glimt på TV, men det tok flere dager før vi fikk vite hva som hadde skjedd. Mine foreldre kom aldri over det. De døde av sorg, sier Chico som han kalles.

Det ble en slags trøst at den marokkanske kongen fikk Ahmeds kiste fraktet til Marokko og arrangerte en nasjonal hyllest.

– Det berørte alle marokkanere, sier Chico. Han drar selv til Ahmeds grav i Oudja så ofte han kan.

Han er musiker, og var med å starte den verdenskjente gruppen Gypsy Kings. I dag leder han «Chico et les Gypsies», som denne kvelden spiller for fullt hus i eget konsertlokale i byen Arles.

– Jeg forgudet storebroren min, og i mange år klarte jeg ikke å godta det som hadde skjedd. Jeg bare hatet. Vi ble innblandet i en storkonflikt som vi ikke hadde noe med.

Men Chico hadde musikken. Gitaren fikk han av Ahmed.

– Han lærte meg så mye. Han elsket å reise og valgte å bli i Norge som han ble så glad i. Det fantes ikke noe vondt i ham.

Vendepunktet

I 1994 ble Chico igjen involvert i Midtøsten-konflikten da gruppen hans ble invitert av Unesco til å spille et år etter Oslo-avtalen. Plutselig sto han på scenen og håndhilste på Shimon Peres og Yasser Arafat.

– De ante ikke hvem jeg var. Ikke engang musikerne kjente til historien. For meg var det ikke tilfeldig. Der sto jeg med Ahmeds gitar og spilte for de to statssjefene i landet der han var blitt myrdet.

Etter 20 års sorg var tiden inne for tilgivelse, syntes Chico. Han takket ja til å bli FNs fredsambassadør. Han har spilt flere ganger i Israel, og kvelden før NRK møtte ham spilte han for en god jødisk venn i Paris.

I motsetning til enken og barna har foreldrene og brødrene aldri fått noen erstatning Men det de ønsket aller mest var en unnskyldning fra Israel. Den kom aldri. Israel kunne ikke innrømme å ha drept en uskyldig mann.

– Vi var helt fortapte. Dette gikk fullstendig over hodene på oss. For meg ble musikken som en slags terapi. Musikk er kjærlighet, vibrasjon og deling. Det er mye følelser i musikk. Man må være optimist, og tro på livet og menneskene. Musikken er en bro, sier Chico. En afrikansk produsent vil nå lage en dokumentar om hans og Ahmeds historie.

Publikum rives helt med av konserten denne kvelden. Alle numrene er dedikert til Ahmed.

Vredens druer

Det var ren hevn som førte til brorens død i Lillehammer etter OL-massakren i München året før.

– Det var et sjokk for befolkningen. Kombinasjonen av drapenes natur, OL-deltakernes hjelpeløshet og det faktum at det fant sted på tysk jord gjorde et voldsomt inntrykk, sa senere statsminister Ehud Barak til nyhetsbyrået AFP.

Det var etter dette dramaet at Mossads sjef Zvi Zamir, statsminister Golda Meir og hennes kontraterrorsjef Aharon Yariv utarbeidet planen som senere ble kalt «Vredens druer». Meningen var å eliminere de ansvarlige for München-massakren, og forhindre Svart september fra å begå mer terror.

Mange husker Steven Spielbergs film «München», som riktignok droppet Lillehammer-saken. Minst 12 palestinere ble drept i forskjellige europeiske hovedsteder, som Paris, Roma, Aten og Nicosia. Det var denne operasjonen Lillehammer-aksjonen var del av. Der skulle de drepe «Den Røde prinsen», Ali Hassan Salameh, som Mossad mente var selve hjernen bak Münchenmassakren.

Hjelp fra nynazister

Men det var den palestinske terroristen Abou Daoud som planla aksjonen, og iverksatte den ved hjelp av tyske nynazister. En av dem var Willy Pohl.

Han sto for mye av logistikken, og kjørte Daoud rundt i Tyskland. At de ikke hadde samme ideologi var intet hinder. Begge hatet jøder.

I ettertid er det imidlertid blitt klart at få av palestinerne på dødslisten Mossad satte opp hadde vært direkte involvert i München-massakren. Wael Zwaiter, som ble drept i Roma, var for eksempel forfatter, og Basil al-Kubaissi, som ble drept i Paris, var jusprofessor, ikke de typiske profilene til en terrorist.

– De fleste av dem var riktignok lokale palestinske representanter i de forskjellige landene, men å si at de hadde vært involvert i eller hadde kjennskap til München, er galt, forteller etterretningseksperten Ronen Bergman. Han beskriver Lillehammer som «den største fadesen i Mossads historie».

Ubesvarte spørsmål

50 år etter Lillehammer-affæren fins det fremdeles noen ubesvarte spørsmål. Hva med Kemal Benamane, algerieren som israelerne fotfulgte fra Genève til Lillehammer? Hvorfor reiste han til Lillehammer, av alle steder, møtte to ganger med en lokal kelner, og forsvant?

– Det er ennå et mysterium, sier Noam Nachum, som også har skrevet en bok om Lillehammer-affæren.

– Man må snakke med ham, men han er forsvunnet, sier han.

Ærbel sier han er lei for at feil mann ble drept i Lillehammer. Men han angrer ikke på sin karriere i Mossad.

Han så på spionvirksomheten som hans måte å gjøre verden sikrere for Israel og jøder. Israel har tre etterretningsorganisasjoner, og i ettertid er det blitt klart at hadde kommunikasjonen dem imellom vært bedre, ville Lillehammer aldri ha skjedd.

For AMAN, den militære etterretningen, visste at Salameh var i Beirut i de dagene Mossad ville drepe ham i Norge. Salameh ble omsider drept av israelerne i 1979.

På mange måter ble Lillehammer slutten på Ærbels dramatiske karriere som spion. Inntil da hadde han vært med på utallige operasjoner, han hadde smuglet uran til Israel, han tok bilder av Egypts kjemiske våpen, og han infiltrerte Libya og Syria.

Mimrer en gang i året

I dag har han liten kontakt med de andre agentene som deltok i Lillehammer. En gang i året inviterer Mossad sine pensjonister til hovedkvarteret i Tel Aviv. Og da sitter de gamle agentene, over et måltid, og mimrer over deres dramatiske fortid.

Sylvia Rafael døde av kreft i 2005. Hun var en legendarisk Mossad-agent. Det visste ikke den britiske krigskorrespondenten Jon Swain da han møtte henne på en fest i Paris i 1968.

– Hun sa at hun het Patricia Roxborough og var kanadisk fotograf, forteller han.

De ble et par, men flyttet aldri sammen. Hun reiste mye og hadde sine hemmeligheter. Ofte var hun i Midtøsten, forteller Swain når NRK møter ham i Paris.

– Vi hadde mye moro sammen, og mange felles interesser. En gang ville hun at vi skulle intervjue Libyas president Gaddafi sammen. Jeg skjønte ikke hvorfor den gangen. Jeg skjønte ingenting før jeg fikk høre om Lillehammer og la to og to sammen, sier han.

Norgesbesøk

– Fatah – en del av PLO – var besatt av tanken på å drepe Sylvia Rafael – selv etter at hun trakk seg tilbake fra Mossad og bodde i Norge.

Rafael bodde i mange år i Oslo. Dan Ærbel forteller at han var på besøk i Norge for fem år siden, på ferie sammen med sin venninne.

– Vi stod på ski på Hafjell. Ikke slalåm, men langrenn, ler han utenfor supermarkedet. Han sier han ikke er bitter over at han, etter en karriere som spion, ennå må jobbe for å brødfø seg i en alder av 85.

– Jeg er ved god helse, jeg har fine barn og jeg har en fantastisk venninne. Jeg har det fint, sier han til oss mens folk passerer forbi.

I niende etasje over supermarkedet ligger, av alle ting, den norske ambassaden i Israel. Ærbel tviler på om Kåre Reidar Aas, den norske ambassadøren, vet hvem det er som er dørvakt ved supermarkedet under dem.

– Nei, det vet han nok ikke. Og jeg har aldri snakket med ham. Jeg har ikke noe der å gjøre, vet du, sier han.