– Det er en skam!

I dokumentaren «Det dypeste dykket» forteller Brennpunkt hva som egentlig skjedde da dykkeren David Hoover omkom under et verdensrekorddykk i Skåneviksfjorden i 1978. Dykket skulle åpne for ilandføring av olje og gass til Norge.

– Dødsårsaken ble endret, etterforskningen fra Arbeidstilsynet var mangelfull og full av feil og en senere statlig gransking av ulykken ble manipulert. Det er intet mindre enn en skandale, sier Warloe.

• Les mer: Slik ble dødsdykket en suksess

– Jeg ble lurt

Det sier statsadvokat, Svein Simonnæs, som henla dødsfallet i Skåneviksfjorden. Saken ble etterforsket av lensmannen i Etne, men også av dykkerekspertisen i Arbeidstilsynet.

Dette tilsynsorganet hadde vært med å planlegge dykket, de overvåket dykket og gav dispensasjon til at dykkerne kunne arbeide på 320 meters dyp, uten reserveluft.

Arbeidstilsynet konkluderte med at dykkeren døde av CO₂-forgiftning, som han var skyld i selv. Lensmannen mente imidlertid at David Hoover døde fordi noe var galt med gassforsyningen.

Statsadvokaten valgte å stole på Arbeidstilsynet, og henla saken. Etter å ha sett dokumentaren «Det dypeste dykket» sier Simonnæs at han følte seg lurt. Han fikk ikke vite alt, og Arbeidstilsynet utelot informasjon fra sin etterforskning.

– Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg aldri henlagt saken, sier han.

– Jeg tok feil

Det sier dr. Ian Calder, uavhengig rettsmedisiner fra Cambridge i Storbritannia. Han var tilstede under obduksjonen av David Hoover i 1978, sammen med de norske rettsmedisinerne fra Gades Institutt i Bergen.

I den offisielle obduksjonsrapporten skrev rettsmedisinerne at de ikke klarte å finne en klar dødsårsak, men dr. Ian Calder hadde et oppdrag han ikke fortalte om på Gades Institutt.

Han var innleid av dykkerselskapet for å skrive en alternativ obduksjonsrapport, til bruk i en eventuell erstatningssak i USA. Han konkluderte med at David Hoover døde av CO₂-forgiftning, fordi han hadde skjegg, og masken derfor ikke var helt tett.

Denne dødsårsaken formidlet han også til Arbeidstilsynet. Tilsynet valgte å sette den offisielle obduksjonsrapporten til side, og la til grunn for sitt arbeid at dødsfallet var selvforskyldt CO2-forgiftning.

– Jeg synes det var en besnærende tanke den gang, sier Ian Calder i dag. Men jeg innså kort tid etter at det ikke kunne stemme.

Han var klar over at hans alternative dødsårsak var lagt til grunn i den norske etterforskningen, men han tok aldri kontakt for å rette opp feilen sin.

– Nei, jeg ønsket ikke stikke hodet frem, sier Calder.

– De gikk over lik

Det sier tidligere dykker Jan Warloe. Norske dykkere var sjokkert over at dødsulykken i Skånevik ble henlagt, og at dykkeren fikk skylden.

– Vi aksepterte ikke dødsårsaken, og reagerte spesielt på at Arbeidstilsynet hadde gitt dykkerne lov til å dykke til 320 meter, uten reserveluft, sier han.

Skåneviksdykket skulle bevise at Norge kunne føre olje og gass i land over Norskerenna og ikke minst reparere rørene dersom de sprakk.

Dersom dødsfallet ble knyttet til tekniske problemer måtte ilandføringen utsettes eller skrinlegges.

Jan Warloe var talsmann for dykkere i Norsk Olje- og Gassmedarbeiderforbund den gang, og sammen Arne Jentoft fra Norsk Olje- og Petrokjemiforbund fikk han saken opp for Ettergranskingsutvalget for ulykker i Arbeidslivet.

De skulle granske Arbeidstilsynets etterforskning av dykket, og utvalget tok opp vitneforklaringer fra dykkernes fagforeninger, samt fra to dykkerleger. Det skjedde i 1979. Så ble det stille.

– Granskingen var en vits

Rune Olav Horstad var sekretær for Ettergranskingsutvalget for ulykker i Arbeidslivet som ble opprettet etter Kings Bay ulykken på Svalbard. De skulle sikre at arbeidsulykker ble etterforsket skikkelig.

– Jeg husker at jeg tenkte at det var en vits, sier Horstad.

Utvalget ble bedt om å granske Skåneviksulykken særskilt, etter krav fra Kommunalminister, Arne Nilsen i Stortinget i 1979.

– Vi gransket ingenting, sier Horstad.

– Det var vanlig med klipp og lim fra forskjellige rapporter fra ulike avdelinger i tilsynet, uten at det ble gjort en innsats for å faktisk ettergå Arbeidstilsynet, sier han.

Utvalget skrev en rapport, men den ble ikke offentliggjort. Først i 1989 fikk Jan Warloe tak rapporten. Arbeidstilsynet var frifunnet, de hadde ikke gjort noe galt. Konklusjonen baserte seg på uttalelser fra to dykkerleger.

De mente at David Hoover døde av CO₂-forgiftning, og de samme legene mente det var helt greit å dykke uten reserveluft på 320 meters dyp.

Warloe reagerte, men ingen ville høre. Det var over ti år etter ulykken, og Norge hadde lagt rørene over Norskerenna.

– Jeg ble misbrukt

Det skrev lege Jens Smith-Sivertsen i et brev til tidligere arbeidsminister Robert Eriksson etter at dokumentaren «Det dypeste dykket» ble sendt på NRK i fjor.

Jens Smith-Sivertsen var en av legene som forklarte seg for Ettergranskingsutvalget, og hans vitneutsagn lå til grunn for frifinnelsen av Arbeidstilsynet.

Men Smith-Sivertsen sa aldri det som stod i rapporten. Han mente tvert imot at det var lite trolig at dette dødsfallet skyltes CO₂-forgiftning. Han var også tillagt å mene at reserveluften ikke ville virke på så store dyp. Det sa han heller aldri. Dette går frem av referatene fra vitneforklaringene. Det er altså ikke samsvar mellom referatene og den endelige sluttrapporten.

Smith-Sivertsen skrev to brev til arbeidsministeren i fjor høst, og ba ham gjenåpne saken. Han følte seg misbrukt og ville ha navnet sitt renvasket.

– Dykkersakene er politisk avsluttet

Det var svaret fra norske myndigheter. Gjennom Stortingets behandling i 2014 ble det satt endelig slutt, og tidligere arbeidsminister Robert Eriksson sier at de også anser seg ferdig med Arbeidstilsynets gransking.

Også Offshoredykkerunionen (ODU) krevde at saken ble gjenåpnet, men fikk likelydende svar.

I sitt andre brev til ministeren skrev lege Jens Smith Sivertsen at dette ikke handler om nordsjødykkersaken men om dokumentforfalskning; en kriminell handling som må rettes opp.

Han skrev videre at saksbehandlingen minner om regimer vi ikke vil sammenligne oss med. Jens Smith Sivertsen ønsket å renvaske seg, men fikk nok et brev fra statsråden om at nordsjødykkersaken var politisk avsluttet.

Smith-Sivertsen hadde gjennom hele sitt yrkesliv dykkernes interesse i fokus, og allerede to dager etter Skåneviksulykken advarte han mot å gå videre med dypdykking i en kronikk i Bergens Tidende. Les kronikken fra 1978 her.

Jens Smith-Sivertsen døde i mars 2016.

– Det er jo vanvittig

– Dette er ikke en nordsjødykkerssak. Dette spesifikke dykket var bestilt av Stortinget for å bevise at Norge kunne føre olje og gass i land, sier Jan Warloe.

– Ettergranskingsrapporten som ble manipulert var bestilt av kommunalministeren etter behandling i Stortinget. Jeg kan ikke forstå hvordan de kan la være å åpne saken på nytt. Ikke minst for å rette opp feil, og gi David Hoover rett dødsårsak, sier Warloe.

– Norge skylder i det minste en unnskyldning og en innrømmelse overfor Hoover familien i USA.

Warloe godtar ikke svaret fra arbeidsministeren om at saken ble avsluttet med Stortingets behandling av Nordsjødykkersaken i 2014.

– Dette er noe annet, noe særskilt og svært alvorlig som må rettes opp. Noe annet vil forbli en stygg skamflekk i norsk oljehistorie.

Han sier Skåneviksulykken bare er en av flere dykkerulykker som ble feilbehandlet. Flere ulykker er aldri etterforsket, og dødsfall ble utelatt fra ulykkesstatistikkene.

Legen bak CO₂-teorien, som er den offisielle dødsårsaken i norske dokumenter, sier selv at han tok feil, og i tillegg sier Statsadvokaten fra den gang at han aldri ville henlagt saken, dersom han hadde fått all informasjon.

Arbeidstilsynet vil ikke uttale seg om saken, utover at det er en trist historie, men at forhold så langt tilbake i tid er vanskelig å kommentere.

Arbeids- og sosialdepartementet har fått lese denne artikkelen, men ønsker ikke å komme med noen kommentar.