I Brennpunkts søkelys

Noen Brennpunkt-dokumentarer har betydd mye for noen få involverte. Andre har resultert i millionbeløp i erstatning til flere hundre tusen mennesker.

Hvordan ser de som virkelig er blitt berørt av våre avsløringer, tilbake på den betydningen Brennpunkt har hatt?

Kvikksølvskandalen

– Brennpunkt har betydd alt for meg, forteller Tordis Klausen.

Ingen ville lytte da tannlegeassistenten varslet om helseplagene hun mente skyldtes kvikksølvforgiftning. Men kampen hennes endret til slutt loven.

Hun jobbet i mange år som tannlegeassistent. Vi møter henne for å høre hvordan det var å stille opp på TV med en sykdomshistorie i dokumentaren «Kvikksølvjentene». Klausen sliter fortsatt med skader fra fortiden som tannlegeassistent.

– Jeg prøver på alle måter å glemme det, og legge hele fortida bak meg. Men jeg kan stå og vaske kopper og så raser det over meg og da må jeg gjøre noe for å blokkere det. Og så roer det seg ned.

Klausen begynte å jobbe som tannlegeassistent i 1969 som en frisk 27-åring. Hele uken knadde hun kvikksølv og kokte kvikksølv over åpen flamme.

Det slo henne aldri at det kunne være farlig. Men så ble hun mer og mer syk.

I 2004 var to av Brennpunkts journalister nysgjerrige på hvorfor så mange tannlegeassistenter var blitt alvorlig syke.

Men før Brennpunkt kontaktet varslerne, utførte journalistene omfattende undersøkelser. De testet blant annet hvor mye kvikksølvdamp som var i luften, i de operasjonene Klausen hadde utført daglig.

Prøvene viste at tannlegeassistentene ble utsatt for høyere doser enn i kvikksølvgruvene. Tordis Klausen var en av over 10.000 kvinner som jobbet med dette stoffet i perioden Brennpunkt undersøkte.

– Jeg var usikker da Brennpunkt ringte. Så så jeg at vi hadde sjansen til å gjøre noe for hele tannlegetjenesten.

Fram til da hadde fagmiljøet avvist at det kunne være en sammenheng mellom kvikksølvbehandlingen og helseskadene til tannlegeassistentene.

Det var ikke foretatt noen systematisk kartlegging av helsetilstanden til tannlegeassistentene. Brennpunkt inngikk derfor et samarbeid med Universitetet i Bergen.

Telefonstorm

Da Brennpunkt-dokumentaren «Kvikksølvjentene» ble sendt i mai 2005, ba journalistene og forskerne andre tannlegeassistenter om å ta kontakt dersom de hadde opplevd det samme som Tordis Klausen.

Telefonene ringte i ett sett den kvelden, fra kvinner som først da forsto at det var en sammenheng mellom plagene deres og det arbeidet de utførte som tannlegeassistenter.

Etter programmet snudde det medisinske miljøet. Hundrevis av kvinner ble utredet og fikk påvist skader i nervesystemet som følge av kvikksølv.

Men NAV nektet å godkjenne dette som yrkesskade, så Brennpunkt lagde en ny film: «Med NAV i sikte».

I 2013 slo Høyesterett fast at flere kvinner hadde krav på erstatning. Tordis Klausen hadde vunnet kampen på vegne av mange. For Klausen personlig, var det viktigste at de grusomme beskyldningene i de medisinske journalene hennes ble ryddet opp i. Spesialister hadde nektet for at symptomene skyldtes kvikksølv. De mente det hele var psykisk.

– Ja. Bare psykisk. Men hadde det vært psykisk så hadde jeg ikke klart å kjempe slik som jeg har gjort. Men journalene mine er ryddet opp i nå. Jeg hadde rett, sier hun.

Ville ha oppmerksomhet

Brennpunkt hadde sin første sending i 1996. Programmet var en sentral del av NRKs satsing på undersøkende journalistikk. Det var en satsing som raskt skulle få alvorlige konsekvenser for en av Norges mest profilerte politikere.

Det var en tid preget av økonomisk vekst og jappetid. Oljefondet vokste raskt og Kjell Inge Røkke ga bort Rolex klokker til flinke medarbeidere.

Til å lede NRKs satsing på undersøkende journalistikk hentet de inn den anerkjente gravejournalisten Alf R. Jacobsen. Og han hadde store planer.

– Jeg så etter en sak som kunne skape det store smellet, og etablere Brennpunkt som den ledende programposten for undersøkende journalistikk i Norge. Jeg brukte kanskje tøffe metoder for å få den oppmerksomheten programmet trengte. For å vinne, forteller Jacobsen.

Gjennombruddet kom i november 1996 med filmen «Alle kort på bordet».

– Jeg visste at en statsråd hadde løyet om sine økonomiske disposisjoner. Derfor laget vi saken, sier Jacobsen.

Terje Rød-Larsen ble omtalt som Arbeiderpartiets gullgutt. Den kjente fredsmekleren var tiltenkt en viktig rolle da Thorbjørn Jaglands Norske Hus skulle bygges og han ble gitt et overordnet ansvar for de lange linjene i regjeringens politikk.

Men han rakk bare å være planleggingsminister i en måned, takket være blant annet Brennpunkt. Dagen etter at Brennpunkt sendte dokumentaren valgte han å trekke seg som statsråd.

Filmen avslørte at Rød-Larsen hadde jukset med en opsjonsavtale på åttitallet. Han var markedsdirektør for en fiskeriforedlingsbedrift som gikk konkurs.

Men ved å tilbakedatere opsjonsavtalen sin, satt Rød-Larsen igjen med overskudd og ulovlige skattefordeler.

Rød-Larsen vil selv nå, over 20 år etterpå, ikke snakke om denne saken. Brennpunkt og Alf R. Jacobsen fikk mye kritikk i etterkant av filmen, både for Jacobsens rolle i programmet og bruken av virkemidler. Men Jacobsen angrer ikke.

– Sitter du som journalist og vet ting, så er det din forpliktelse å få det ut. Koste hva det koste vil. Men det gjelder folk som er der oppe, dette er ikke metoder du kan bruke på dem som er der nede.

– Det var på en måte Brennpunkts gjennombrudd. Så kom en lang rekke med store saker. Filmen som vi kalte «Med hjertet på rett plass» om Valentinerballet, for eksempel, en film om norsk rikdom. Vi fikk voldsom kritikk for den óg, sier den tidligere Brennpunkt-redaktøren.

Ballet for de rike

Tidligere modell Ingeborg Sørensen arrangerte i 1997 et veldedighetsball til inntekt for et eldresenter og inviterte Norges rikeste. Hun lot Brennpunkt følge henne tett både før og under ballet.

– Vi trenger de rike, sa Ingeborg Sørensen i programmet.

Ballets høydepunkt var den store auksjonen, der blant annet en bil ble auksjonert bort til inntekt for ensomme gamle. Bilen skulle gi mye penger til Kirkens Bymisjon, men ble solgt så billig at det ble et kupp for en av ballets gjester.

Reaksjonene i etterkant av filmen var sterke. Mange seere mente ballet var usmakelig, vulgært og kvalmende. Andre kritiserte Brennpunkt for å ha gått for langt. Alf R. Jacobsen mener fortsatt at filmen sa noe viktig om det norske samfunnet på den tiden. Men han lærte også noe viktig.

– Ingeborg Sørensen, som ellers er en elskverdig og hyggelig person, ble hovedpersonen og symbolet for noe mer allment. Det lærte oss at film er et veldig sterkt virkemiddel, så man skal være forsiktig med hvordan man bruker det. Det er alltid en avveining; hvor langt du skal gå.

– Vi visste alt

Flere Brennpunkt-programmer har fått stor betydning for dem som har vært utsatt for en urett. I 1996 avslørte redaksjonen at en rekke kvinner hadde fått altfor store stråledoser under behandling på Radiumhospitalet, i dokumentaren «Det du ikke vet ...».

Etter at dokumentaren ble sendt, beordret helseministeren full gjennomgang av all strålebehandling ved andre norske sykehus – både av kvinner med brystkreft og pasienter med andre kreftformer. Rundt 200 kvinner som ikke visste at de var feilbehandlet, fikk erstatninger på til sammen over 200 millioner kroner.

Fiskefartøyet Utvik Senior ble funnet etter at Brennpunkt i fire år etterforsket et av de mest gåtefulle forlisene etter krigen i Norge, og de etterlatte fikk erstatning.

Eldrepolitikken ble belyst da Brennpunkt bygget om et dobbeltrom til et enkeltrom for å vise hvor enkelt og billig det var. Og identiteten bak KGBs kodenavn på en rekke Arbeiderparti-topper ble avdekket i dokumentaren «KGBs siste offensiv».

Jacobsen selv sier han kunne gått enda lengre.

– Det var en periode hvor vi visste alt. Du skulle ikke tro hvor mye vi visste, og hvilke valg jeg måtte foreta. Norge er ikke slik vi tror Norge er, Norge er full av hemmeligheter og falskhet, som må eksponeres.

Men Jacobsen mener ikke at det er pressens jobb å iverksette selve forandringene.

– Det er politikernes jobb å ta avsløringene på alvor og sørge for endringer. Medienes rolle er å avdekke mest mulig og fortelle folk hvordan ting henger sammen, slik at folket gjennom politikerne får til endring.

– Skapte et inntrykk av snusk

Noen politikere skryter av oss. Andre ikke. Tidligere leder av Senterpartiet, Åslaug Haga, følte seg lurt av Brennpunkt under et intervju i 2005.

Tre uker før stortingsvalget, handlet Brennpunkt-filmen «LO ved kongens bord» om politikk, penger og maktfordeling i det nye rødgrønne samarbeidet.

Lederen av Fagforbundet, Jan Davidsen, hadde sagt ja til å bli filmet av oss. Det hadde også senterpartileder Åslaug Haga. Men så skjedde det som Haga senere kom til å angre på.

– Vi var ferdig med intervjuet med NRK. Trodde vi. Men jeg hadde fortsatt mikrofon på, og Jan Davidsen og jeg fortsatte en samtale inne på et lukket rom, forteller Haga.

Brennpunkts fotograf var opptatt av å få gode bilder av de to da de kom ut av rommet. Derfor gikk kameraet i opptak, mens de to snakket sammen bak lukkede dører.

Da journalistene kom tilbake i redigeringsrommet ble de klar over at kameraet hadde fanget opp lyden fra den trådløse mikrofonen.

Haga og Davidsen snakket om politisk samarbeid og mulighetene for pengestøtte til Senterpartiet. De to snakket også om hvordan de skulle forholde seg til sykehusreformen som var en het politisk sak på det tidspunktet.

Brennpunkts redaktør mente at samtalene hadde offentlig interesse. Programmet ble sendt tre uker før valget, og det skapte en opphetet debatt. Meningene var sterke. Både om det som kom fram i samtalen, og om at Brennpunkt valgte å kringkaste opptaket.

Åslaug Haga mener saken ble overdimensjonert, og at filmingen skapte et inntrykk av at hun drev med noe som var tvilsomt.

– Filmingen skapte et inntrykk av at her var det snusk og fanteri. Vi var i en veldig delikat situasjon på det tidspunktet. Vi var i ferd med å etablere et nytt regjeringsalternativ.

Haga sier at opplevelsen med de skjulte opptakene har preget henne i ettertid.

– Det er ikke til å unngå at jeg har blitt mer forsiktig. Jeg passer nok også bedre på at mikrofoner blir tatt av, sier Haga.

Felt i PFU

De rødgrønne vant valget i 2005. Åslaug Haga ble kommunalminister og gjorde ikke noe mer for å forfølge saken. Men Fagforbundet klaget Brennpunkt-programmet inn til Pressens Faglige Utvalg.

Der fikk klageren medhold. PFU mente at det som kom fram i lydopptakene av de fortrolige samtalene ikke hadde et innhold som gjorde det legitimt å kringkaste det som ble sagt bak lukkede dører.

Åslaug Haga trakk seg fra politikken i 2009. Hun er fornøyd med kjennelsen i PFU.

– Men det retter ikke opp det sterke inntrykket som ble skapt da saken gikk på TV. Det er i praksis umulig. Skaden er skjedd i det øyeblikket sendinga går på lufta, sier hun.

Han som den gang ledet PFU, er i dag redaktør av Brennpunkt. Han mener fortsatt at kjennelsen den gang var riktig.

– Jeg mener det var viktig å gå opp en grense for hva en kan gjøre når noen med en trådløs mikrofon går bak en lukket dør, og vi tilfeldigvis fanger opp den lyden. Dersom vi skal kringkaste det, må det som har skjedd bak den døra nærmest være på nivå med at noen har planlagt et statskupp. Sånn var ikke den saken.

Brennpunkt har flere ganger blitt felt i PFU. Men Isungset tenker likevel ikke på PFU når han vurderer hvilke filmer Brennpunkt skal lage.

– Vi går for de sakene som er viktige, som sier noe om det samfunnet vi lever i. Mange vil mislike det. De som blir utsatt for vårt søkelys vil mislike det. Mange vil da klage. Jeg mener at hvis ikke vi ender med klager så har vi egentlig ikke gjort jobben vår. Men vi skal bare sørge for at journalistikken er så god. At folk har blitt behandlet rettferdig. At de har fått mulighet til å imøtegå påstander. Og at en eventuell klage ender med at vi blir frikjent.

Giftig avfall

I 2007 eksploderte det på et anlegg for skipsavfall i Sløvåg. Det ble starten på en Brennpunkt-sak som fikk store internasjonale konsekvenser.

• Se dokumentaren: «Mitt skip er lastet med».

Ingen ble skadd under eksplosjonen, og nyhetsjournalistene som hadde kommet til Sløvåg dro raskt hjem.

Men Brennpunkt-redaksjonen fikk tips om en kvalmende lukt som gjorde folk i området syke. Brennpunkts journalister dro ut, pratet med folk og fikk høre om underlige skipsanløp.

Et skip skulle egentlig til Elfenbenskysten, men kom i stedet til Vestlandet. En nyhetsartikkel viste at søsterskipet var omtalt i forbindelse med en stor forurensingsskandale, nettopp i det vestafrikanske landet.

Skipsavfall var spredt i slummen utenfor byen. Lukten var forferdelig, og 100.000 mennesker var blitt syke. Kunne det være en sammenheng?

Gjennom kartlegging av samtlige skipsanløp og skipsruter, gjennomgang av tolldokumenter, undersøkelser av jord og oljeprøver, og sammenligning av disse med prøver fra skandalen i Afrika kommer mønsteret frem.

– Brennpunkt fikk sannheten frem

Verdens tredje største oljetrader hadde inngått avtale med anlegget i Gulen. De skipet et dårlig bensinprodukt til bygda, fjernet ekstreme mengder svovel, høynet deretter oktannivået ved et anlegg i Estland og skipet dette til Togo der det ble solgt som bensin.

Prosessen skapte et svært giftig avfallsprodukt, med enorme mengder svovel. Dette avfallet var på tankene i Sløvåg. Men det visste ikke Statens forurensningstilsyn før Brennpunkt avslørte det.

Ellen Hambro var nytilsatt direktør i SFT. Hun husker saken godt, fordi hun hadde problemer med å svare på spørsmålene fra Brennpunkt-journalistene.

– Her var det en skurkebedrift som hadde gjort de gale tingene, og da føltes det ikke rett at kritikken ble rettet mot oss, sier hun.

Hun forteller videre at de ikke visste hva som var på tankene da det smalt, fordi det bedriften hadde drevet med var hinsides det man hadde fantasi til å tro at en norsk bedrift skulle finne på å drive med.

Tidligere eier av Vest Tank, Trond Emblem, husker godt da «Mitt skip er lastet med» gikk på TV.

– Jeg var og er fremdeles veldig glad for den jobben Brennpunkt gjorde. Frem til da hadde det bare handlet om at vår bedrift hadde gjort noe galt, men nå kom hele bildet frem der vi var brikker i et mye større spill. Brennpunkt fikk sannheten frem, og heller ikke vi visste hva som hadde foregått i bakgrunnen, sier Emblem.

Han reagerer på utsagnet til Ellen Hambro og avviser at de var en skurkebedrift, og at de svindlet noen.

– Vi informerte SFT om hva vi drev med, og fikk tillatelse til drift, sier han.

Erstatning på 300 millioner

Brennpunkt avdekket at det var en sammenheng mellom forurensingsskandalen på Elfenbenskysten hvor hundre tusen mennesker var blitt syke og avfallshåndteringen i Sløvåg.

Brennpunkt inngikk et samarbeid med BBC og The Guardian for å forsøke å finne ut hvem som profitterte på handelen. Journalistene fikk tak i en rekke interne e-poster som viste at et av verdens største oljehandelsselskap Trafigura var en sentral aktør.

Saken fikk bred omtale internasjonalt. Dokumentene ble brukt i et massesøksmål på vegne av over 100.000 syke i Elfenbenskysten. Det endte med forlik og 300 millioner kroner i erstatning til ofrene i Afrika.

Etter Brennpunkt-avsløringene, fulgte norske helsemyndigheter opp med kontroll av Sløvåg befolkningen hvor flere slet i mange år etter ulykken.

Ledelsen ved Vest Tank ble i ettertid dømt til de strengeste straffene for miljøkriminalitet, noensinne.

– Trengs ressurser for å grave

Tidligere redaktør av Brennpunkt, Alf R. Jacobsen, mener at kravene til journalistikken er høyere i dag enn de var tidligere.

– Du må egentlig være mye smartere og tøffere enn det vi var for å komme inn der du vil være med kamera og mikrofon. Det var krevende i min tid og jeg tenker at nå er det enda mer krevende for skal dette bli ekte, så må du treffe hovedpersonen.

– Så man må heller lære seg hvordan å feie til side den informasjonsstaben statsrådene nå har satt opp, og direktørene, og bankfolka du gjerne vil snakke med for å komme inn og snakke med de du vil snakke med.

På Stortinget er Trygve Slagsvold Vedum enig i at det er krevende nå som informasjonsstabene er blitt så store.

– Det trengs ressurser for å grave, men så må journalistene også være kritiske til seg selv, ikke bli så besnæra av sin egen idé at man ikke tør å ta inn motforestillingene. Derfor trenger man egentlig flere gravejournalister og at man er kritiske til hverandre.

Audun Lysbakken er en av flere politikere som er bekymret:

– Dessverre er jo også den kritiske gravejournalistikken under press. Det handler om utviklingen i mediebransjen og den politiske utviklingen. Derfor er det vanvittig viktig at det settes av ressurser til å grave og avsløre.

Hadia Tajik understreker også hvor viktig det er med undersøkende journalistikk.

– Særlig i en tid som i dag der det finnes alternative fakta og det finnes populistiske bevegelser som får plass i veldig mange land, så er det viktig å ha journalister som setter fakta, sannhet, demokrati og gravende journalistikk aller øverst. Det gjør Brennpunkt-redaksjonen.