IDRETTSTOPPENE BØR SKAMME SEG
Toppene i idretts-Norge slutter ikke å overraske. Basert på prestasjonene på idrettsarenaene fornekter ikke de mest selvbevisste å belære oss andre i hvordan medaljehøst, treningsopplegg, vinnerinstinkt og fokus gir resultater. Idrettens metoder skal overføres til næringsliv og det offentlige
– mang en toppvinner i OL og VM gjør store penger på skrive bøker og holde foredrag om hvordan vi alle skal nå toppen. Med basis i fotballspillets mysterier har utøvere og trenere med gurustatus skaffet seg store inntekter på å skrive om samhold og å gjøre andre gode. Om hvordan vi kan organisere og motivere oss selv og ansatte til effektiv måloppnåelse og samhandling. Hvordan vi kan være best også uten ball.
Toppidretten er store ord og mye makt. Men ydmykhet og toleranse er ikke dens sterke side. Sjelden snakker de samme lederne som skryter av egen suksess, om den skandaliserende dopingen. De snakker sjelden om den brutale rivaliseringen mellom utøvere, ledere og trenere som nå og da kommer ut som giftpiller i den offentlige debatt. Som når Rosenborgs trener Ola By Rise må ta hatten å gå. Eller når Stabæk kjemper mot nedrykk fra tippeligaen. Borte er vidunderoppskriften og mirakelet, synlig er endimensjonaliteten, grådigheten og maktkampen. Sjelden ser vi klarere hvor mye samhandling, respekt og teamfølelse egentlig betyr når toppene går i svart i lys av resultater som uteblir.
Maktarroganse
Noen ganger tyter maktarrogansen over. Denne uka har vi fått en sjelden demonstrasjon på det, gjennom vårt program «Idrettens menn». Tidligere idrettspresident Kjell Kran nekter å snakke med Brennpunkt om de store underskuddene i Norges Idrettsforbund som førte til hans fall. «Den saken har jeg lagt bak meg», sier Kran, og legger på telefonen. Tidligere generalsekretær Ivar Egeberg nekter å stille til intervju med Brennpunkt fordi han misliker mediet og budskapet vårt, og ikke har tiltro til at vi kan fortelle historien bak rekordunderskuddet på 53 millioner som nå faller ut av skapene i Idrettens høyborg på Ullevål Stadion. Egeberg nekter å stille på kamera til intervju. I stedet får vi lange skriftlige utredninger pr. e-post som han forlanger vi skal lese opp i sendingen vår. Han hevder også at premissene for et intervju med ham ikke er klargjort på forhånd.
Det tilbakeviser vi på det sterkeste, vi har vært i møte med Egeberg, vi har ført en omfattende korrespondanse med ham, han har fått skriftlige spørsmål på forhånd. Egeberg prøver seg på en klassisk PR-strategi, nemlig å fokusere på budbringeren og avspore debatten, fremfor å svare på spørsmål i det mediet som bringer denne historien. Egeberg vil helst redigere Brennpunkt selv.
Det er intet mindre enn utrolig og skamløst. At de fremste tillitsvalgte og administrativt ansvarlige for norsk idrett gjemmer seg når vi banker på døren og spør hva de egentlig har holdt på med. De har representert Norges største frivillige organisasjon der 1,8 millioner nordmenn har tillit til at de som ledere har respekt for den uvurderlige innsatsen de legger ned hver uke for å få idretts-Norge til å gå rundt. Hva er Kran og Egeberg redde for? At det skal komme frem mer detaljer om de ubehagelige realiteten i hvordan de har styrt skuta? Eller er de redde for at alle de intrikate økonomiske disposisjonene de har involvert NIF i skal komme for en dag? Eller er de redde for at noen skal ta bladet fra munnen og snakke åpent om ukulturen og arrogansen som vi har hørt så mange snakke om i krokene?
Et lukket miljø
For det mest sjokkerende ved arbeidet som kollega Renie Thorleifsson har utført ved sitt skarpe søkelys på forholdene i NIF, er lukketheten vi møter. Vi har snakket med svært mange kilder, men knapt noen tør å stå frem og fortelle hva som har foregått. Alle er de redde for sitt eget skinn. Hvorfor vil eksempelvis ingen i sponsorselskapet onTarget snakke med oss? Lukketheten er et hån mot alle entusiastene på grasrotnivå som bruker sin fritid på ulønnet kakebaking, vaffelsalg og trenerjobbing.
Alle vi som noen gang har deltatt aktivt i idrett vet hva idrettsglede kan være. Og mange av oss fortsetter å være fascinert av idrett som underholdning og tidsfordriv, trim og sosialt nettverk. Mange av oss fortsetter å få våre barn til å engasjere seg i idrett, fordi vi tror det er bra for dem. Og vi stiller opp som lagledere, dommere og trenere. Da er det forstemmende å se hvordan Egeberg og Krans regime har maktet å tape mer enn 50 millioner kroner i tvilsomme disposisjoner. Og det er ikke mindre interessant at Brennpunkt kan påvise de mange rollene Egeberg har hatt og har gjennom utallige styreverv og posisjoner i en rekke selskap og virksomheter som NIF har engasjert seg i.
Samtidig viser en undersøkelse gjort av Institutt for Samfunnsforskning at en forsvinnende liten andel av tippemidlene går til idretten på grasrotnivå – midlene går til administrasjon i NIF. Det var aldri meningen. Det er statens penger vi snakker om. NIFs eget granskningsutvalg, som skal levere sin rapport innen utgangen av dette året, imøteses nå med stor interesse. Den nåværende administrasjon og øverste tillitsvalgte har en formidabel utfordring i å vise hvordan lederskap skal utøves. Og i å forstå at ikke alle toppidrettens lederstjerner har noe som helst å lære andre ledere om hvordan vi skal lykkes.