Nyttig og nydelig om skam

Jeg skulle, sånn for ordens skyld, sjekke hvor mange bøker Anna Fiske har utgitt. Det er sikkert over tjue, tenkte jeg.

Hah! Bomma litt der, ja. Skrolle, skrolle, skrolle: I alt 65 titler har hun skrevet og illustrert selv. Det blir en vel ganske nødt til å la seg imponere over?

Men det er selvfølgelig ikke bare kvantiteten som er imponerende ved Fiskes kollektive åndsverk. Det har desidert ikke skortet på kvaliteten heller.

Ladet med betydning

«Skam» er Anna Fiskes åttende bok i «Følelsesbiblioteket». Bøkene er først og fremst laget med tanke på barn og unge med behov for spesiell tilrettelegging, men har nok i praksis et langt bredere nedslagsfelt.

De følger samme oppskrift: Definere følelsen, beskrive følelsen generelt og gjennom eksempler, og gi noen støttende og styrkende ord for å få leserne til å kjenne at de ikke er alene.

Ordene er få og velvalgte. Hver setning er ladet med betydning og skal helst formidle langt mer enn det som står.

Men det er i tegningene den virkelige magien ligger, spør du meg.

En rar og fin kikkert

Fiskes karakteristiske og gøyale strek er like bærende her som i tidligere bøker.

Morsomme scenarioer, karikaturer, ansiktsuttrykk og farger gjør at vi som lesere leker og smiler oss gjennom tematikken.

Vi betrakter skammen gjennom en rar og fin liten kikkert, og det gjør det så mye lettere.

Og så dette dryppende mørke og seige, som gjennom hele boka illustrerer den ekle og omsluttende skammen. Det er så «spot-on». Jeg digger det.

Du er feil

Jeg liker at Fiske prøver å nyansere skamfølelsen. At selv om skam allment er oppfattet som negativt, så kan det også ha noe nyttig ved seg:

Men formuleringen får meg likevel til å stusse, at det serveres som en bastant sannhet at skam er bra i enkelte tilfeller.

Jeg er usikker på om jeg er enig med henne her.

Finnes det ikke noen andre, sunnere og mindre nedbrytende følelser som kan motivere en til å gjøre det riktige, som en heller burde peke barna i retning av?

Som refleksjon, selvgransking uten selvfordømmelse, empati. Skammen peker jo på den du er, du er feil, mens det jo nærmest alltid dreier seg om en handling.

Jeg tok pinnen din fra deg, det var dumt gjort, en teit handling, jeg skal prøve å ikke gjøre det igjen. (Men det spørs om jeg klarer det da, du finner alltid så fine pinner, og jeg elsker pinner og oppmerksomheten jeg får når du jager meg for å få den tilbake.)

Men jeg er ikke en sleip og fæl pinnetyv.

En egen superkraft

Jevnt over synes jeg likevel Fiske + «Skam» = en nydelig og nyttig liten barnebok.

Å formidle mye gjennom lite er på en måte en egen superkraft.

Men det fordrer helt klart at en våken voksen evner å brodere en samtale rundt disse enkle og nedkokte små visdomsklumpene.

Boka føyer seg fint inn i rekka med de andre bøkene i følelsesbiblioteket. Og her må jeg bare skyte inn: Jeg synes at kombinasjonen av følelse og bibliotek er genial.

Det å spleise noe usynlig og lite håndgripelig, men ekstremt relevant og nærliggende, sammen med noe litt tørt og systematisk, gir en sånn deilig tyngde.

Når en føler på noe som er forvirrende, kan en jo bare si: Vent litt, jeg skal bare slå opp noe i følelsesbiblioteket.

Og ikke bare barn, forresten! Jeg tror disse bøkene kan fungere som en morsom og varm litterær psykolog for alle som sliter med å navigere seg gjennom sitt indre følelseskart.

En venn som følger deg

For meg er det ingen tvil om at Fiske er i en liga for seg selv. Jeg kommer ikke på andre enn Iben Sandemose som er såpass full pakke, som har skapt et visuelt og tekstlig univers med så mye dybde og sjarm.

Anna Fiske blir på måte en venn du etter hvert kjenner godt, og som følger deg gjennom barndommen. Det må en jo bare heie på!

Flere bøker av Anna Fiske anmeldt:

Les også «Smart bok for barn om å være voksen»