Skole til besvær

Det er lett å humre seg gjennom forestillingen «Reform 97» ved Nationaltheatret. Regissør Tyra Tønnessen har sammen med skuespillerensemblet klart å skape en forestilling som treffer en del utfordringer i den norske skolen ganske presist. Inspirert av Alexander Kiellands «Gift» og Jens Bjørneboes «Jonas» har de laget fortellingen om Pax, en elev i 7. klasse på en helt vanlig norsk skole i dag.

Pax er en smart gutt, men han har en uro i kroppen. Det er vanskelig å gjøre lekser, han er ikke glad i å sitte for lenge i ro, og han liker ikke ting som ikke interesserer ham. Han har en kropp som trenger å bevege seg, det er mye moro i kroppen hans som dirrer etter å komme ut.

Reform 97 gjorde seksåringer til skolestartere og grunnskolen tiårig. Barna skulle leke seg til læring, og leken skulle, i hvert fall for de yngste barna, være nøkkelen til å bli et gagns menneske. Men noe hendte på veien der et sted. Kan hende var det leken som ikke lenger passet så godt sammen med skolens stadig strengere krav om måloppnåelse.

Uro i klassen

Scenen i Reform 97 er et klasserom med 25 12-åringer i. Elevene er fotografert ved pultene og skåret ut i papp i naturlig størrelse. Noen kjeder seg, noen rekker opp hånden, noen ser en annen vei, noen har glemt innesko. Læreren (tålmodig spilt av Marte Magnusdotter Solem) forbereder dem på hva som venter på ungdomsskolen samtidig som hun må håndtere en klasse preget av uro. Ett av uromomentene er Pax. Han vet det selv, og det er med på å definere hvordan han oppfatter seg selv og sin plass i verden.

Pax’ utfordringer genererer møter, særavtaler, protester og brutte løfter. Han definerer seg selv som en som er et problem, en som ødelegger. Skolen sier aldri det, men han får høre det hjemme.

Men problemstillingen er sammensatt, og forestillingen viser en kompleks samfunnsutfordring. Pax har frie tøyler hjemme og en universitets-arbeidende mor som ikke kan være til stede for ham i like stor grad hver eneste dag. Han bruker mye tid foran skjerm og spiller spill som trolig har høyere aldersgrense enn 12 år, og kroppen klør når han må gjøre lekser.

Hvordan skal mor håndtere dette? Og hva blir konsekvensene på skolen?

Dilemma etter dilemma

Det slående med forestillingen er hvordan den svært tydelig får frem hvor lite viktig Pax’ perspektiv blir i denne sammenhengen. Dilemma etter dilemma spilles ut, men Pax møtes aldri med et «hvorfor?», et spørsmål om hva som gjør at det ikke stemmer for ham. Visst blir han hørt, men på helt andre spørsmål enn dem ham egentlig bør bli stilt. Visst blir han stilt til ansvar, men uten at noen har forsøkt å se saken fra hans ståsted.

Svakheten ved forestillingen ligger i iscenesettelsen av barna. Situasjonene som spilles frem er mange og gode, og de oppleves som tatt på kornet. Men fremstillingen av barna blir til tider karikert. Kanskje er det for nettopp å spille ut all kriblende uro som finnes i en 12-årig kropp, brette den ut, gjøre den fullt synlig. Men det blir litt mye. Å spille barn er en kunst.

Nytenkende

«Reform 97» gjør at en sitter igjen med mange spørsmål. Forestillingen løfter frem sentrale aspekter ved hva det vil si å ha rett til å gå på skole. I Norge er det en selvsagt rettighet. Det er det ikke andre steder i verden.

Det er også interessant hvordan forestillingen tematiserer lekeaspektet som bleknet i skolen uten nærmest å nevne det. Og at den heller ikke sier ikke noe om mangelen på vilje til å prioritere estetiske fag, slik det er lett å tenke at en slik teaterforestilling vil gjøre. I stedet viser den frem hva en slik måte å drive skole på kan gjøre med fantasien og skapergleden. Som Pax treffende sier: «Skolen er kristen». Et livets strev og slit med tanke på det som kommer der fremme, i det neste livet, det voksne.

Hvordan bli et gagns menneske utforskes – til gagns – i denne nytenkende og svært interessante skoleforestillingen.