Her sitter jeg fortumlet og egentlig ganske medtatt etter å ha blitt servert en 75 minutter lang bryllupstale om Nicolay Ramm.
Toastmaster, brudgom og den brisne onkelen som ikke vet når han skal holde tåta? Selveste Nicolay Ramm.
Ingrid Bjørnov møter Staysman
Forestillingen åpner i ekte Ingrid Bjørnov-stil, med godgutten ved pianoet. Showets forsøksvis selvironiske tone etableres i første replikk: «Hvorfor har den gutten fått et show?»
Åpningslåta veksler mellom Bjørnovsk riffing og Staysman-rølp, en kombinasjon jeg ikke visste jeg var allergisk mot.
MASETE: Nicolay Ramm starter standup-showet ved pianoet.
Foto: AKSEL XAVIER RUSTADDet er intenst, masete, bråkete og først og fremst nesten ribbet for vitser. Det ser også ut til å ha slått lufta ut av Ramm allerede ved startskuddet, for spilloppmakeren er andpusten de neste fem minuttene.
Det høres ut som en bagatell, men det gjør faktisk en hel del med scenespråket og vitsefremføringen.
Vel vel, det var uansett ikke mange vitser som fortjente fulle lunger i partiet etter åpningen.
STORT EGO: I forestillingen tar Ramm opp de mange hindringene som, ifølge han selv, har preget livet hans.
Foto: Aksel Xavier RustadTekst uten mål og mening
Man skal egentlig ikke røpe vitser fra anmeldte forestillinger, men akkurat disse har du garantert hørt før, og det er her teksten viser sitt sanne jeg:
For å etablere sin lange historie med oppmerksomhetstrang og ukritisk vesen imiterer Ramm seg selv som barn, og proklamerer stolt overfor sin mor at han kan sykle uten hender, mens sluttpoenget er … «midt i veien, hehe».
Det er sånt man forventer på NRK Super, men her står vi tross alt foran voksne (dyrt betalende) folk på Latter.
Oppfølgingsvitsen er den utslitte pedofilifloskelen:
Jeg blir sittende og glede meg til neste parti, så denne forferdelige, skingrende barnestemmen Ramm har lagt til seg i rollen som sitt yngre jeg skal bli borte.
Når den endelig er det, kjører teksten videre uten annet mål enn å videre etablere Ramm som en brautende fyr fra Asker med stort ego.
«Paybacktime» skal være en forestilling om noe så originalt som å følge drømmene sine og overvinne hindre, som tatt ut av selvhjelpsboka til Øystein «Pølsa» Pettersen.
GUTTEN FRA ASKER: Nicolay Ramm ble først kjent i 2002, da hans rap-duo «To små karer» vant Melodi Grand Prix Junior med låten «Paybacktime».
Foto: Aksel Xavier RustadFor å etablere dette motbakkeløpet Ramm tydeligvis har lagt bak seg er det først hjembyen Asker som skal illustreres.
Dette skjer i form av en låtharselas med tilhørende videokavalkade der det blant annet poengteres at det i Asker finnes både rusk og rask. Rikfolk i Porsche og trashy klær på BikBok.
Problemet er bare at Asker har så kraftige, dekadente konnotasjoner hos den gjengse østlending at en selvproletarisering av stedet faller på stengrunn.
Akk, så startet ikke motbakken så veldig bratt likevel.
NRK-PROFIL: Ramm har studert både teater og journalistikk og vært tilknyttet NRK i mange år, blant annet som programleder for «Idrettsgallaen».
Foto: Aksel Xavier RustadLite troverdig motgang
Videre kan Ramm fortelle at han vokste opp med en far som gjerne ville at han skulle gå på NTNU og studere realfag, noe han selvfølgelig kunne gjort (han fikk tross alt toppkarakterer på skolen), men nei da. Familiens sorte får ville på scenen.
Da ble det teaterskole i London, da! Å, hvilken ulykke – fra NTNU til prestisjeskole i London.
Det eneste som faktisk skildres som reell motgang i livet vi får ettertrykkelig skissert, er mobbing på ungdomsskolen.
Her er Ramm god. Om man først skal bruke det retoriske grepet der man setter seg opp som en taper for å male en vinner, kunne man i alle fall fokusert mer på denne genuine ulykken.
Klart det i isolerte grupper kan være tøft å ikke få anerkjennelse fra far på karrierevalg, men her tegnes det kun som fatterns milde irritasjon, ikke en formgivende opplevelse fra såre ungdomsår, slik mobbing er.
Ensomt lyspunkt
Alt er likevel ikke bekmørkt. Nummeret der Ramm analyserer teksten i sin egen vinnerlåt «Paybacktime» fra MGP Junior i 2002 er ren og skjær glede.
Her dypper han tærne, antagelig ved et lykketreff, i den selvironien som kunne rettferdiggjort en 75 minutter lang analyse av eget liv, men den gode selvinnsikten er dessverre forbigående.
GJENNOMBRUDD: Rapgruppa To små karer bestående av Nicolay Ramm og Christoffer B. Claussen vant det aller første Melodi Grand Prix Junior i 2002. Det ble Ramms første møte med rampelyset.
Ramm har helt klart fått høre at god humor må komme fra et ekte sted, og helst ta utgangspunkt i virkeligheten.
Akkurat den lærdommen har dessverre bare gitt ham fullstendig overtenning, og det ender med en TED Talk om Nicolay Ramms liv og «harde kamp» på vei mot Idrettsgallaen, ispedd noen helt utrolig ordinære vitser i ny og ne.
Foruten mobbingen gir teksten offerrollen svært lite troverdighet. Det er vanskelig å finne de store feilskjærene fra Ramms liv som skal røske litt i publikum, skape sympati og til syvende og sist latter. Mest av alt fremstår nemlig dette som skamløs selvhyllest over altfor lang tid.
Det resulterte i tidvis svært laber respons fra publikum, og selv om Ramm håndterer slikt godt, er det neppe et godt tegn for videre scenekunst fra denne karen.
NRK opplyser: Espen Borge er frilanser som anmelder humor og musikk på oppdrag for NRK. Han har ikke kontakt med Nicolay Ramm i NRK og har ingen personlig relasjon til ham.
Hei!
Det er jeg som er Espen. Jeg er frilanser som skriver om musikk og humor for NRK. Du finner alt det nyeste på nrk.no/anmeldelser.
