Sju bøker der volden spiller en viktig rolle

Over hele verden har skoler advart mot Netflix-serien «Squid Game».

I TV-serien blir deltagerne som taper i tilsynelatende harmløse barneleker hensynsløst drept. Kontrasten mellom den hyperbrutale, men nonchalante volden og de enkle, naive reglene i barnelekene er pirrende og opprørende på samme tid.

Også litteraturhistorien er full av vold og grusomheter. Litteraturens vold er ofte verre og mer drastisk enn det som er mulig å fremstille på film og TV.

Kan volden ha en funksjon, eller er det bare en spekulativ måte å pirre leseren på?

Her er et utvalg på syv bøker der volden spiller en viktig rolle.

Inspirasjonen til «Squid Game»

• Tittel: «The Long Walk»
• Forfatter: Stephen King
• Utgitt: 1979

Dette er ungdomsromanen skaperen av «Squid Game» oppgir som en av inspirasjonskildene for serien. I et dystopisk fremtids-USA blir en gruppe ungdommer trukket ut til å delta i en morbid vandre-konkurranse. Dersom du setter ned tempoet under et visst nivå, får du en advarsel. Tre advarsler, og du blir henrettet på stedet.

Boken har blitt lest som en kritikk av Vietnamkrigen: Ungdommene blir trukket ut i det som kan ligne på en tilfeldig militærinnkalling. En major snakker om den lange marsjen som noe ærefullt alle ungdommer bør være stolte av å delta i. De skal holde den nye amerikanske ånden i live. Og folket samler seg for å se på vandringen. For dem er det underholdning. Volden i boken fremstår meningsløs slik voldshandlinger i krig også kan gjøre.

Enkelte har foreslått at «Squid Game» har et tilsvarende samfunnskritisk prosjekt. Serien kritiserer økonomisk ulikhet og det nådeløse i et kapitalistisk system.

«The Long Walk» er svært spennende og egner seg godt som inngang til å forstå et større kulturelt fenomen. Romanen er i tillegg en forløper til kjente bokserier for ungdom som «Hunger Games», «Divergent» og «The Maze Runner».

Brutale eventyr

• Tittel: «Røverbrudgommen» og «Askepott» med flere
• Forfatter: Wilhelm Grimm og Jacob Grimm
• Utgitt: 1812 - 1819

Var det tyskernes fortrolighet med Brødrene Grimms eventyr som gjorde grusomhetene i nazistenes konsentrasjonsleirer mulig? Det var det enkelte som hevdet i kjølvannet av andre verdenskrig.

Påstanden er tvilsom. For flere av Grimms eventyr var populære over hele Europa, og særlig i Storbritannia. Men eventyrene er voldelige. Kannibalisme, voldtekt, tortur og barnemishandling er bare noen gjentagende elementer.

I «Røverbrudgommen» blir en ung kvinne skjenket på vin til hjertet hennes sprekker. Deretter blir hun partert, kokt og spist. Røverbandens neste offer gjemmer seg bak en tønne mens hun skjelvende er vitne til det hele.

Fortellingen om Askepott er kjent i mange kulturer. Men bare i brødrene Grimms versjon foreslår stemoren at Askepotts stesøstre skal kappe av seg hælen og hugge av seg tærne for å få foten ned i den berømmelige skoen. Når prinsen ser blodet dryppe, oppdager han svindelen. Senere hakker duene, de snille hjelperne til Askepott, ut øynene til de slemme stesøstrene. I Disneys versjon er denne hevnen utelatt.

Enkelte psykologer, som for eksempel Bruno Bettelheim, har påstått at eventyrene gir barn en mulighet til å bearbeide viktige temaer som separasjonsangst, krangling med foreldre og rivalisering med søsken.

Volden i eventyrene kan dermed hjelpe barna til å takle dypere eksistensielle konflikter, mener han.

Guds grusomheter

• Tittel: Mosebøkene, Det gamle testamente i Bibelen
• Forfatter: Moses, ifølge jødisk og kristen tradisjon
• Utgitt: Ca 500 år fvt.

Få bøker inneholder mer vold enn Mosebøkene i Bibelen. Typisk for volden er at den ofte er utført i stor skala. Samtidig er ikke skildringene detaljerte.

Når Gud dreper de egyptiske førstefødte sønnene i den beryktede tiende landeplagen, blir hendelsen beskrevet kort: «Midt på natten slo Herren i hjel alle førstefødte i Egypt, fra den førstefødte hos farao, som satt på sin trone, til den førstefødte hos fangen i fengselet, og alle de førstefødte dyr i buskapen».

I etterkant lyder et høyt skrik gjennom natten, «(….) for det fantes ikke et eneste hus uten noen døde». Gjennom det høye skriket får leseren et lite innblikk i smerten denne ufattelige hendelsen forårsaket. Men selve grusomhetene blir det opp til leseren å se for seg.

Mye av volden i «Mosebøkene» er enten utført av Gud, eller sanksjonert og godkjent av ham. For alle som leser «Mosebøkene» som hellig tekst, representerer dette et teologisk problem. Hvordan kan Gud være både god og utføre folkemord?

Enkelte vil si at problemet ligger utenfor menneskets forstand. Som Gud sier til Job i «Jobs bok», en annen bok i Det gamle testamente: «Hvor var du da jeg grunnla jorden? Fortell det, hvis du vet det!».

Andre igjen vil foreslå at fortellingene skal leses symbolsk, de sier noe om indre krefter i hvert enkelt menneske.

Uansett representerer den grandiose volden i «Mosebøkene» et svært skremmende trekk ved tilværelsen. Kanskje sier volden noe om livets skjørhet og uforutsigbarhet?

Kvinneundertrykkelse

• Tittel: SCUM Manifesto
• Forfatter: Valerie Solanas
• Utgitt: 1967

Denne feministiske klassikeren er en litterær bombe. Manifestet er full av ironi, overdrivelser, urimeligheter, humor og fandenivoldskhet. Og selvfølgelig vold.

Ifølge Valerie Solanas er det vestlige samfunnet dypt urettferdig og kvinneundertrykkende. I manifestet beskriver hun en motgift: Kvinnene må ta makten, og drepe alle som motsetter seg forandring. SCUM er et akronym for Society For Cutting Up Men.

«En liten håndfull SCUM kan ta over landet innen et år ved systematisk å fucke opp systemet, rasere utvalgt eiendom og drepe menn».

Forfatteren Sara Stridsberg skriver at ingen tekst eller hendelse har forandret henne som denne: «Den har förändrat mitt sätt at tänka, mitt hjärta & min fitta, mitt sätt att röra mig genom staden, den har lärt mig allt jag behöver veta».

Romanen «Drømmefakultetet», som Stridsberg vant Nordisk råds litteraturpris for i 2007, er basert på livet til Solanas.

Valerie Solanas gjorde alvor av tekstens budskap da hun i 1968 forsøkte å drepe kunstneren Andy Warhol. Hun skjøt ham tre ganger med en pistol. Warhol ble livstruende skadet, men overlevde. Denne hendelsen kan gjøre teksten desto mer opprørende.

Men manifestet er en bevisst provokasjon. For hvis leseren syns manifestet er opprørende, burde ikke leserne da bli minst like opprørt på vegne av hvordan samfunnet, ifølge Solanas, faktisk er?

Menneskets potensial for ondskap

• Tittel: «Blodmeridianen» (originaltittel: «Blood Meridian»)
• Forfatter: Cormac McCarthy
• Utgitt: 1985

Cormac McCarthy er kjent for flere voldelige bøker. «Blodmeridianen» blir av mange regnet som hans fremste.

En tenåringsgutt slår seg sammen med en morderisk gjeng på den amerikanske grensen til Mexico i 1849. Gjengen lever av å fange og skalpere den amerikanske urbefolkningen og er ledet av en demonisk dommer ved navn Holden. Romanen er bygget på faktiske personer og hendelser.

Volden i en del underholdnings- og sjangerromaner blir iblant anklaget for å være spekulativ. Flere har for eksempel kritisert moderne nordisk krim for å være unødvendig brutale. Forfatterne forsøker å pirre leseren med mer og mer oppfinnsomme drapsmetoder. Som regel er ofrene kvinner.

I motsetning til bøker som spekulerer i vold kun for å selge bøker, har volden i «Blodmeridianen» en sterkere litterær nødvendighet. Den kjente amerikanske litteraturkritikeren Harold Bloom mener for eksempel at volden i «Blodmeridianen» peker direkte på menneskets potensial for ondskap.

Samtidig trengte Bloom visstnok tre forsøk før han kom igjennom boken. Volden var for overveldende.

Vold for å gjenopprette orden

• Tittel: «Odysseen»
• Forfatter: Homer
• Utgitt: ca. 700 år fvt.

Fortellingen om Odyssevs, helten som forsøker å komme seg hjem etter krigen i Troja har beveget mennesker i flere tusen år. I likhet med Mosebøkene, er dette en av de mest grunnleggende tekstene i den vestlige kulturkrets.

Det andre kjente homeriske eposet, «Iliaden» er full av slagscener fra krigen i Troja. I tallrike beskrivelser får leseren vite hvor spydet eller sverdet treffer og hvilke kroppsdeler som blir rammet. «Odysseen» er langt ifra like voldelig, men har en særlig brutal sluttscene.

Hjemme på Ithaka har 108 friere samlet seg hos Penelope, hustruen til Odyssevs. De spiser og drikker gratis hver kveld. Når Odyssevs endelig kommer hjem etter 20 år på reise, hevner han seg. Sammen med sønnen og noen medhjelpere dreper han frierne en etter en.

En av frierne ber Odyssevs om nåde. En moderne leser vil kanskje forvente at helten skal vise storsinn. Men Odyssevs er ukuelig og hugger ham med sverdet over nakken: «Hodet falt med et jamrende skrik, da det trillet i støvet.» Likene som samler seg opp etter blodbadet blir sammenlignet med fisker som tørker i solen.

Til slutt blir de illojale tjenestepikene henrettet. Men først blir de tvunget til å vaske og skure bordene, benkene og stolene for blod.

I oppgjøret med frierne og tjenestepikene står krigsgudinnen Athene ved Odyssevs side. Hun oppmuntrer og egger frem volden. Hevnen er dermed guddommelig inspirert.

For Homer er volden noe opphøyd og gloriøst. Det er kun gjennom de voldelige handlingene at Odyssevs kan gjenetablere orden i sitt kongerike.

Menneskets kalkulerte vold

• Tittel: «The Goodnes Paradox: The Strange Relationship Between Virtue and Violence in Human Evolution»
• Forfatter: Richard Wrangham
• Utgitt: 2019

Wrangham er primatolog og hevder at menneskehetens suksess som art er nært knyttet opp til hvordan Homo sapiens har utviklet, kultivert og disiplinert sin voldelige side.

Menneskets nære slektninger sjimpansene og bonoboene (dvergsjimpansene) har løst volden på to ulike måter. Sjimpansene har en høy grad av reaktiv vold. Det er den impulsive og følelsesstyrte volden. Noen sterke alfahanner kan styre og dominere en hel flokk.

Bonoboene har lite av dette. De bygger allianser ved hjelp av sex. De er tolerante og sjelden voldelige.

Homo sapiens har trekk fra både sjimpansene og bonoboene. Mennesket har i stor grad lært seg å styre den reaktive volden. Samtidig har mennesket skapt hierarkier og samfunn som utøver en kalkulert, planlagt vold, den såkalt proaktive volden. For eksempel som straff mot individer som bryter reglene.

Perspektivene til Wrangham kan kanskje forklare noe av menneskets voldsfascinasjon. Potensialet for vold er en nødvendig og essensiell del av den menneskelige sivilisasjonen.

Vår fascinasjon for døden

Enten volden er guddommelig inspirert, eller bare tom og meningsløs, har vold i litteraturen alltid hatt en tiltrekning på mennesket.

Kanskje har filosofen Georges Bataille rett: Mennesket kan neppe ved hjelp av sine rasjonelle krefter fullt ut forstå fenomenet.

Bataille var opptatt av tabuer og grenseoverskridelser, og skrev selv den voldelige og perverse romanen «Historien om øyet» (originaltittel: «La historie de l'oeil») i 1928.

Litteraturen var for Bataille et sted å utforske de irrasjonelle kreftene i mennesket.

«Litteraturen er ikke uskyldig», skrev han i en kjent essaysamling.

Mennesket vil ikke dø, men lengter etter følelsen døden kan gi. Derfor er mennesket uendelig fascinert av døden, mente Bataille.

Vold fascinerer på samme måte ved å være både tiltrekkende og frastøtende på samme tid. Ved å utforske det forferdelige kan den voldelige litteraturen, på sitt beste, nærme seg grensene for den menneskelige eksistens.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.