Anmeldelse

Elektrosjokkaktig prosa fra Linda Boström Knausgård

Linda Boström Knausgårds nye roman blir aldri likegyldig. «Oktoberbarn» representerer alt vi har lært oss å elske og å hate i den selvbiografiske sjangeren.

Linda Boström Knausgård og bokomslag "Oktoberbarn"

Linda Boström Knausgård debuterte i 1998. Hun har skrevet dikt og noveller. «Oktoberbarn» er hennes tredje roman.

Foto: Jasmine Storch / Oktober forlag

Det syder og koker i Linda Boström Knausgårds nye roman. Det gnistrer i setninger, der det allmenngyldige og gjenkjennelige står side om side med det private.

«Oktoberbarn» er en livskildring, en dannelsesfortelling om en ung kvinne som vokser opp på peneste Östermalm i Stockholm. Klassekameratene heter «Von Halle» og «Gyldenstolpe». Hun driver for vær og vind. Moren er skuespiller og faren er manisk depressiv.

Det blir for mye i bagasjen, som forklarer hvorfor hun selv kortslutter og havner på lukket avdeling – som sin far.

Jaget av uro

Hvordan sette ord på psykisk sykdom? Olav H. Hauge slo over til engelsk når han skulle omtale sin tid på Valen sjukehus.

Boström Knausgård plasserer oss midt på lukket avdeling fra første side. Hva gjør hun der? Hvordan kan hun utsette sine pårørende for så mye elendighet? Er det ikke bare å skjerpe seg?

Det er det ikke i hennes tilfelle. Hun er hjemsøkt at en form for smerte som hun selv ikke rår over.

«Jeg var så jaget av denne uroen at det dro bølger gjennom meg», skriver hun i Monica Aasprongs presise oversettelse.

Når vi skal frigjøre oss fra våre foreldre og stå på egne bein, driver vi alle mer eller mindre for vær og vind. De fleste av oss har heldigvis noe mindre ballast enn Boström Knausgård. Det gjør ikke erfaringene hennes mindre allmenngyldige.

Hennes versjon

Hun holder dommedag over både mor og far, men aller mest over seg selv. Kritikken av mor og far kan være både rimelig og urimelig. Er vi noensinne helt rimelige mot vår foreldre?

Den gode selvbiografiske litteraturen krever også kompetente lesere. Vi vet at det vi får er hennes versjon, og at det finnes andre versjoner.

«Da min ektemann forlot meg», skriver hun flere ganger. Den setningen rommer informasjon om hvem som gikk, men er også en kjærlighetserklæring. Han som gikk er fortsatt «min». Etternavnet Knausgård står fortsatt på omslaget. Å bli forlatt er det flere av oss som har blitt. Er det trist at det gikk som det gikk? Det avhenger av hvem du spør. Barna reagerer også individuelt og ulikt på bruddet.

Minner fra lukket avdeling

«Oktoberbarn» er en livsfortelling med en egenaktig kronologi. Det er søster Maria på psykiatrisk avdeling som oppfordrer henne til å minnes innimellom elektrosjokkbehandlingene, som, ifølge romanen, er i stand til å skade nettopp minnene.

Disse minnene er en forfatters største kapital. Det har ikke minst eksmannen bevist i «Min Kamp-serien».

Manifest for bokormer

Linda Boström Knausgård vet å velge ut de minnene som kan gi gjenklang i oss alle. Her er øyeblikk av stor gjenkjennelig komikk – som når hun er på dannelsesreise til Kairo med drømmekjæresten og ikke makter å glede seg over noe av det hun ser. Hennes blikk er vendt innover og inn i bøkene. Også dette er gjenkjennelig.

«Oktoberbarn» blir nærmest et manifest for alle bokormer som ikke har noen glede av å reise på ferie. Vi blir solbrente, og kunne like gjerne sittet i regnet på kafeen der vi bor og oppleve virkeligheten gjennom bøkene.

Henvender seg til eksmannen

Blir partiene som omhandler skilsmissen for private? Jeg tror jeg beholder det spørsmålstegnet. Når forfatteren henvender seg direkte til eksmannen, oppstår en ny type samtale i boken. Hvem blir leseren da? En kikker? En terapeut? Blir jeg sjalu? Snakk til meg, ikke til ham!

Er det etisk forsvarlig å utsette denne familien for enda mer levd liv i litterær form? Vel, den katten er ute av sekken for lenge siden. Hva er alternativet? Å holde alt man bærer på inne?

Tårer en sentral metafor

Tårer er en sentral metafor i romanen. Hun holder og holder på tårene. Det ender i tårer. De tårene er befriende, slik også den gode litteraturen kan virke befriende.

Det er tøft å leve. Livsmestring, som noen mener bør bli eget fag på skolen, er en kunst. Men er dette et emne som det egner seg å snakke teoretisk om? «Oktoberbarn» tilbyr livsmestring i praksis. Den passer for alle, enten man har møtt veggen, eller ser for seg at man kan komme til å møte veggen. Eller om du bare er ute etter å rømme fra ditt mer eller mindre velfungerende liv for en stund.