Å være en byrde

Shakespeares «Kong Lear» er en av hans store tragedier. Kanskje også den mørkeste av dem.

Når den aldrende kong Lear vil sikre seg en god pensjonisttilværelse, velger han å dele landet mellom sine tre døtre. Den som er mest glad i ham, får den beste delen.

Men å arrangere en slik konkurranse i gunst fører kun med seg falske kjærlighetserklæringer.

Lears yngste datter baler med ærligheten, og velger å si det som det er: Hun kan ikke love ham førsteplassen i livet sitt. Kongen raser, forviser den yngste datteren og deler kongeriket i stedet i to.

Oppskriften på familiefeide

I Tatu Hämäläinens regi er «Lear» blitt en fortelling om alderdom. Om den kompleksiteten som ligger i foreldres betingelsesløse kjærlighet til sine barn, og om kjærligheten de venter skal gjengjeldes når de selv blir gamle.

Avhengighetsforholdet mellom foreldre og barn er alltid en skjev sak, og når barn blir voksne, vil forholdet til gamle foreldre være preget av både pliktfølelse og frigjøringstrang.

Lears krav om kjærlighet fra sine barn utløser den store tragedien hos Shakespeare. Miks pliktfølelsen og frihetsønsket med litt jordsjuke, og du har oppskriften på familiefeide klar.

For når landet er delt, er ikke gamlekongen og hans hundre følgesmenn attraktive å fø på for noen av døtrene. Han blir plagsom, tussete og dyr i drift. Døtrene stiller krav til hans livsførsel – og sender ham bort.

Øyeblikk av teatermagi

I gjennomføringen av historien har Hämäläinen sammen med dramaturgene Elin Grinaker og Ingrid Weme Nilsen gjort som Shakespeare også gjorde: Lånt litt her og litt der.

Shakespeares tekst gis nye blikk i møte med «Ringenes Herre» av Tolkien, «Cést tout» av Marguerite Duras og «A slight ache» av Harold Pinter. Altså både fra dramatikk og prosa. Hämäläinen er kjent for å tenke radikalt og nytt i møte med klassikerne, og her har han skapt en solid forestilling med øyeblikk av teatermagi.

Kompleksiteten i alderdommens hjelpeløshet har blitt behandlet scenisk før, både av dokumentaristene Goksøyr og Martens, og ved Det Norske Teatret. Men å belyse de tabubelagte sidene ved det slik Hämäläinen gjør, er sjelden vare.

Årets fineste, mest absurde, lattervekkende og rørende teaterøyeblikk kom tidlig i denne oppsetningen. Som en performance i forestillingen, en samtidskunstens «play within the play», settes de voksne barnas innvendinger mot alderdommens verdighet virkelig på prøve når Lear får hjelp som overrasker oss alle.

To intense timer

Blant flere gode roller gjør Håkon Ramstad en nydelig tolkning av kong Lear. Han gjennomgår samme utvikling som Shakespeare bruker fem akter på. Her skjer det på to intense timer i teateret. Men Ramstads spill er ikke vanskelig å følge, han beveger seg troverdig fra å være den rause kongen, og via raseri til innsikt, ensomhet og galskap.

Fra allmakt til støv. Det er en sterk prestasjon.

Så har også Ramstad gode folk rundt seg på scenen. Døtrene som er spilt av Ane Dahl Torp, Nils Jørgen Kaalstad og Judy Nyambura Karanja, møter den krevende gamle med viljestyrke som varsler tragedie. Bartek Kaminsiks narr uttrykker både visdom og absurditet.

En av de viktigste medspillerne er jazztubaisten Heiða Karine Jóhannesdóttir, som fremfører Ingvild Langgårds komposisjoner fra scenen. Klangene understreker en underlighet i alvoret, det absurde i at tragedien i det hele finner sted.

Eldreomsorgs-problematikk

Blod blir det, som ventet. Kostymene har et skinnende plastaktig preg over seg med en glossy overflate som gjør det klamt på innsiden. Det stemmer godt overens med karaktertegningen.

Scenografien er preget av marmorlignende stein, lysstoffrør og et skilt som leker med Lears navn (Hear, Dear). Slik tekst blir ofte overtydelig, men i denne sammenhengen oppleves det helt greit å ha den der.

Som en Ødipus innser Lear for sent hva det er han i god tro har satt i gang. Samtidig får publikum en god dose eldreomsorgs-problematikk servert i en innpakning av Shakespeare og samtidsmusikk.

For slik er det – både da, nå og til all tid: Man kan ikke kreve tilbake noe man aldri har gitt.

Anbefalt videre lesing: