Anmeldelse

Spennende krigsdrama

I mengden av ungdomsbøker som borer i vanskelige relasjoner, er det kjærkomment med en ekte actionhistorie.

Tor Arve Røssland og bokomslag "Kodeord overlord"

Tor Arve Røssland er en dreven spenningsforfatter. Det merkes også når han lar unggutten Henry få tilgang til farlig kunnskap under andre verdenskrig.

Foto: Gaute Singstad / Vigmostad Bjørke

Vi lever i intimitetens tidsalder. I Morgenbladet forrige uke skrev sosiologen Gunnar C. Aakvaag at man kan knapt «åpne en avis, se TV, sjekke nyheter på nett, høre på radio eller en podkast uten å treffe på en psykolog eller folk som høres ut som psykologer».

Også ungdomsromanene mesker seg med problemene i tette relasjoner. Det har de for så vidt alltid gjort. Det å finne seg selv og sin vei videre i livet som voksent menneske er noe av essensen ved nettopp ungdomsboksjangeren.

Dermed kan også bøkene få en slagside. Hvor er humoren? Hvor er de politiske ambisjonene?

Tilbake til krigen

Tor Arve Røsslands ungdomsroman «Kodeord Overlord» skiller seg ut i årets tilbud til unge lesere. Han har skrevet en spenningshistorie fra andre verdenskrig som bygger på faktiske hendelser.

Henry er 13 år. Sammen med hundre skolegutter fra London er han evakuert til en liten landsby i Sussex for å unngå tyskernes bombing av den engelske hovedstaden.

Hvordan kan det ha seg at han arresteres av den britiske etterretningstjenesten, mistenkt for å spionere for nazistene?

Boken åpner dramatisk:

Jeg har blodsmak i munnen, lungene svir. Luften er rå og skarp.

Tor Arve Røssland: «Kodeord Overlord»

Slik jeg leser det, har Røssland gjort et bevisst valg ved å insistere mer på konkret handling enn på psykologisk motivering av guttene. Som lesere går vi glipp av de store følelsene, av identifikasjon. På den andre siden, og det er nok verdifullt for mange yngre lesere, kanskje spesielt gutter, slipper vi det intimitetstyranniet som preger så mye av samtidslitteraturen akkurat nå.

Men tror vi på historien?

Er det sannsynlig at en gjeng skolegutter hadde et så nært forhold til de amerikanske og kanadiske styrkene på mellomstopp i England før landgangen i Normandie, at de ble innviet i hemmelige planer og kodeord?

Tor Arve Røssland forteller hva som er fakta og hva som er fiksjon i bokens etterord. Der avslører han også sin egen fascinasjon for krigen og D-dagen.

Litt for mye titteskap

Den fascinasjonen klarer han delvis å videreformidle. Krig er et tema med et voldsomt litterært potensial, innsydd som det er i kameratskap, fiendskap, heltemot, svik og død.

«Kodeord Overlord» har noe av denne tiltrekningskraften. Jeg mener Røssland kunne gått enda lenger i dyrkingen av Henrys fly-interesse, han kunne med fordel brukt den som en motivasjon for Henrys vennskap med de allierte soldatene.

For trass i at jeg respekterer Røsslands valg om en handlingsmettet spenningshistorie, savner jeg noen små blikk inn i hovedpersonenes indre. Både rektoren, som Henry bor hos, og konen hans er temmelig sjablongaktig tegnet, selv om de endres drastisk underveis.

Jeg liker godt at det er mye dialog i boken, det skaper liv og fremdrift og gjør den lettlest. Men dialogen er ikke alltid så troverdig.

Røssland lar for eksempel Henry fortelle at han og bestevennen Elliot «smilte lurt til hverandre», hvilken 13-14-åring ville sagt noe sånt? Bedre er det ikke når Elliot sier til Henry, som jo vet alt om ham, at «Jeg må hjem nå. Jeg har plikter på gården, vet du».

Slike formuleringer gjør boken til en mellomting mellom en historisk titteskapsfortelling og faktisk, levende litteratur.

Kanskje skaper Røssland mer dramatikk enn det er hold for fra den virkelige historien. Men er det så farlig?

Jeg er sikker på at boken vil treffe mange engasjerte lesere – som kanskje også blir inspirert til å søke opp flere spennende bøker fra andre verdenskrig.