Du må ikke woke!

Alle amerikanske ideer og tankestrømninger vil med nødvendighet bli importert til Norge.

Siste skrik fra det store kontinentet i vest er woke.

Mange har trolig registrert at noe er på gang. Aktivister vil rive statuer, forby kulturell appropriasjon, avkolonisere pensum og lærerstaber, fjerne malerier og ord, rette på gamle bøker, kort sagt få bort alt som kan vekke anstøt mot en ny sensibilitet.

Woke kan på mange måter ses på som forlengelsen av homokampen, antirasismen og feminismen.

Det er borgerrettighetene 2.0. Men er det noe som har gått tapt på veien?

Omtrent her er det Subjekt-redaktør Danby Choi kommer på banen.

Kunsten å få siste ord

Choi går grundig til verks i gjennomgangen av woke-rørslas utbredelse i Norge.

Striden om Kunsthøgskolen i Oslo blir rekapitulert, der en gruppe elever som Choi mener ble stemplet som rasister og høyreekstreme fordi de motsatte seg kravene til «avkolonisering» av skolens pensum og lærerstab.

Innimellom blir dette i overkant detaljert. Det er grenser for hvor mange intriger og bakvaskelser i det interne miljøet av velmenende tenketanker og mikropublikasjoner man orker å følge med på.

Diskursen får til tider preg av å ligne en lang Facebook-harang der Choi belærer og latterliggjør meningsmotstandere, uten at disse får komme til orde. Så her savnes det balanserte motforestillinger.

Bedre er Choi når han svinger seg opp på det prinsipielle nivå, og leverer hyllester til sannhet, vitenskap, kritikk og åpen debatt. Og til det han kaller «det myndige menneske».

Altså et fritt og opplyst, selvstendig individ, som ikke lar seg presse til å bøye kne for verken religioner eller politiske ismer.

Det synes jeg er et ideal det er verdt å strekke seg etter.

Hør NRKs kritikere diskutere boken i «Åpen bok» i NRK Radio:

Å tenke sjæl

Choi er på mange måter woke-folkets marerittmotstander.

Han er en av disse som har vokst opp med og i sosiale medier, med en topptrimmet retorisk motor, trent opp på utallige Twitter- og Facebook-tråder.

For godt mål er han annengenerasjons innvandrer, med foreldre fra Korea. Og dessuten homofil.

Egentlig skulle ikke disse egenskapene ved Choi ha det minste å si, men i dette tilfellet har de det.

For innenfor woke-verdensbildet er innvandrerbakgrunn og homofil noe som gir ekstrapoeng.

Innen den identitetspolitiske tenkningen, som både ytterste høyre og venstre omfavner, skal din politiske overbevisning følge identiteten din. Brun i huden og homofil, da burde du egentlig være en av oss!

Og det er nettopp denne enkle todelingen og stammetenkningen Choi gjør opprør mot.

Storkoalisjon av undertrykte

Choi viser hvordan woke-verdensbildet maner fram et hierarki av offerstatuser, der den gjeveste og mest betydningsfulle er den som er undertrykket i flest dimensjoner.

En hvit middelklassekvinne kan påberope seg offerstatus i kraft av sitt kjønn, men må se seg slått av offerstatusen til en svart kvinne, som jo er undertrykket både i kraft av både kjønn og rase, skriver Choi.

Choi påpeker at mange har vært forsiktige med å kritisere woke-folket, av forståelige grunner. Ikke minst fordi du må regne med å bli stemplet som homofob, transfob, sexist eller høyrepopulist/Alt-right, dersom du er uenig med dem.

Jevnt over gjør Choi en sterk innsats for å plukke fra hverandre det også jeg opplever som wokernes noe ensporede verdensbilde.

Som regel med en sterk forankring i solide demokratiske prinsipper, som at også folk vi er uenige med eller til og med ikke liker, også må få komme til orde.

På kanten av kansellering

De svakeste partiene i boken er etter min mening når Choi dykker ned i det personlige. Som når han forsvarer venninnen Sophie Elise, og hennes beryktede kanskje-er-det-dop-og-kanskje ikke-bilde.

Her plumper han uti, mener jeg, og dette har ingenting med verken woke eller kansellering å gjøre. Selv om det er nobelt nok å forsvare venninnen sin.

Et annet vanskelig kapittel er når Choi forteller om rettssakene omkring avisen han er redaktør for, Subjekt, der en ledende skikkelse i miljøet ble anklaget for flere voldtekter.

Choi legger seg tett opp til å støtte vedkommende, samtidig som han ikke helt vil ta endelig stilling til skyldspørsmålet.

Dette er naturligvis en uhyre betent sak. Choi tar med denne historien fordi han mener den kanskje er et eksempel på en metoo-aktig heksejakt, der mannen per definisjon må være skyldig. Men er den det?

Dette er bare ett av flere spørsmål som blir stående åpent.

Men boken er altså et forsvar for ytringsfriheten. Det betyr ikke at alle ytringene i boken er udiskutable.

«Kanseller meg hvis du kan» er slett ingen fasit. Men et solid utgangspunkt for å diskutere videre om woke på norsk synes jeg absolutt den er.