Så overrumplende det føles å lese en tjukk roman befolket nærmest utelukkende av kvinner!
I Bernardine Evaristos Booker-vinnende roman trer 12 ulike britiske kvinner frem med sine sterke livsfortellinger. En av dem motsetter seg å defineres innenfor tradisjonelle kjønnsbegrep. Noen menn hører vi om, men de spiller som oftest andrefiolin.
12 skjebner er en underdrivelse. I tillegg til de fire ganger tre kvinnene vi blir kjent med (forfatteren grupperer tre og tre kvinner sammen i fire lange kapitler), nevner Evaristo et helt lite nettverk av venninner, elskerinner, rivaler, mødre og døtre.
Det er flott og det er overveldende – og det blir nesten i meste laget.
Et kor av stemmer
De fleste kvinnene er svarte. De er lesbiske, transpersoner, kunstnere, aksjemeglere, lærere og bønder. De er vidt forskjellige, men likevel har de alle den samme utfordringen; å lykkes i livene sine på tross av mennesker eller mekanismer som holder dem nede.
Den yngste er 19, den eldste 93. Evaristo greier å gi liv og personlighet til alle sammen – de blir ikke bare representanter for ulike grupperinger eller holdninger. Her trekker hun åpenbart veksler på sine mange år som skuespiller og dramatiker.
Den første vi møter er Amma. Hun er rundt 60, teaterregissør, en dame som hele sin karriere har drevet protest-teatergrupper utenfor The Establishment, men som i dag skal ha premiere på selveste London National Theatre med et stykke om svarte, lesbiske kvinnelige krigere på 1700-tallet. Via datteren Yazz ruller fortellingen fra kvinne til kvinne, før sammenhenger avsløres og et knippe av kvinnene møtes på premierefesten ved romanens slutt.
Kamp mot undertrykking
Jeg ville trodd Bernardine Evaristo var yngre enn sine 61 år. Ikke fordi man ikke trenger lang erfaring som forfatter for å skrive en så velkomponert og mangefasettert roman, men fordi språket hennes er så ungt, så fullt av kraft og presise, dagsaktuelle betraktninger.
Oversetter Kirsti Vogt fortjener oppmerksomhet for sin glimrende gjengivelse på norsk, med kreative løsninger som i begrepet «de umedføkkelige»!
Teksten sitrer av intensitet. Setningene strømmer frem uten stor bokstav eller punktum, så leseren blir dratt med i en kaskade av levde liv.
Som forkjemper for alle typer mennesker som har kjent på undertrykking og utenforskap, ironiserer Bernardine Evaristo også over dagens woke-utbredelse. Diskusjonene i Freedomia, en okkupert leiegård der alle skal leve i fred og fordragelighet, skildrer hun for eksempel slik:
«pønkerne ville ha tillatelse til å spille brølemusikk og ble grundig brølt til
homsene ville ha anti-homofob lovgivning bakt inn i bygningens grunnlov, og til det svarte alle hvilken grunnlov?
de svarte radikale feministene ville ha sine egne boligområder et annet sted enn de ikke-lesbiske radikale feministene
anarkistene marsjerte ut, for enhver form for styre var et svik mot alt de sto for»
Ja, hun har humor, Bernardine Evaristo. Og hun har evnen til å se saker fra ulike perspektiv.
Alle sammen teller
Likevel har hun et tydelig prosjekt. Hun har lest, og latt seg inspirere av, amerikanske forfattere som Toni Morrison, som skildrer fargede kvinners hverdag. Men hvem skriver om livene til svarte britiske kvinner?
Gjennom hele sin karriere som forfatter, teatermenneske, akademiker, redaktør og essayist (Evaristo debuterte med en diktsamling i 1994) har hun arbeidet for å fargelegge den blendahvite bokbransjen i alle ledd, fra forlagsredaktører til kritikere til kulturbyråkrater og forfattere.
Skulle jeg assosiere henne med andre forfattere, er den varme og sylskarpe Ali Smith et navn å nevne. Gledelig nok går også tankene til Kristin Roskiftes fenomenale bildebok , som gikk til topps hos Nordisk råd for et par år siden.
Også Bernardine Evaristo insisterer på at alle sammen teller.
Bør leses i porsjoner
«For mye av det gode kan være vidunderlig!» skal skuespilleren Mae West ha sagt.
Jeg skriver gjerne under på at «Jente, Kvinne, Annet» er en vidunderlig roman, polyfon og inkluderende som den er. Jeg mener likevel den hadde vært enda bedre med en strammere redigering.
Så la meg komme med et lesetips:
Ikke les alt i én jafs. Selv om starten inviterer til galopperende, stigende rus, kan du møte den berømmelige veggen på side 350. Og da er det nesten 100 sider igjen.
Men Barnardine Evaristo er en forfatter som vet hva hun gjør. Når leseren nesten har fått nok, når vi ikke orker flere skjebner, da roer hun det hele ned og syr sammen en storslått, overraskende og rørende slutt. Med disse ordene avslutter hun romanen:
«det handler om å være sammen».
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
