Hopp til innhold
Anmeldelse

Yoko Onos sunne galskap

Den grensesprengende boka «Grapefrukt» er en dyp hyllest til fantasien.

Yoko Ono - 'Grapefrukt'
Foto: Kolon forlag Foto: Kolon forlag
Bok

«Grapefrukt»

Yoko Ono

Oversatt av Simen Hagerup

Kunstbok/lyrikk

Juni 2022

Kolon

Le en uke i strekk. Ta opp lyden av at stjernene beveger seg. Bygg et hus som skriker når vinden blåser.

Slik lyder instruksjonene i Yoko Onos legendariske «Grapefrukt» fra 1964, som endelig har kommet i norsk oversettelse.

Boka er både diktsamling og konseptkunst. Den utgjør mesteparten av det skrevne arbeidet til den japansk-amerikanske kunstneren Yoko Ono, som var gift med John Lennon.

Som oversetter Simen Hagerup nevner i etterordet: Det er ikke bare-bare å tenke seg en annen verden. I en tid preget av en underliggende følelse av at det uunngåelig går mot slutten, kan fantasien være en potent motgift.

Alt kan skje

«Grapefrukt» består i hovedsak av korte instruksjoner til leseren av typen «se på sola til den blir firkantet».

Oppfordringer til finurlige – ofte fysisk umulige – gjerninger, som ikke ser ut til å ha noen funksjon eller nytte utover å være avledet av en nysgjerrighet.

Illustrasjon fra Yoko Onos kunstbok Grapefrukt der hun omtaler tre snøstykker for solo eller orkester
Illustrasjon: Fra «Grapefrukt» av Yoko Ono / Kolon forlag

De fleste av «stykkene» er veldig morsomme. De er lekne og underliggjørende, og setter verden i et nytt lys.

Like viktig er det at tankeeksperimentene er ansporende. Yoko Onos absurde vridninger av virkeligheten har en åpnende effekt – man får følelsen av at alt er mulig.

En tegning helt i begynnelsen oppfordrer leseren til en slik åpning. Tegningen (som er utrolig fin!) viser en verden innkapslet i en glassampulle. Under står det: «Åpne denne flasken».

Ordet jeg får i hodet er: magisk.

Flaske fra Yoko Onos kunstbok Grapefrukt
Illustrasjon: Fra «Grapefrukt» av Yoko Ono / Kolon forlag

Et sanselig fellesskap

Boka ble skrevet og publisert i etapper gjennom 1960-tallet. Den er en blanding av stykker, dikt, teoretiske tekster, tegninger – og mer. Tematiske linjer, og gjentakende form, skaper en følelse av sammenheng.

Estetikken er gjennomgående ren og eterisk. Vi leser om snø, glassbiter, måner, himler, hvisking, drypping og smelting. Det er også svært sanselig, med riving, berøring, skrelling, titting, åpning og lukking.

«Grapefrukt» har en poetisk dimensjon som ikke alltid er å finne hos konseptuelle kunstnere, heller ikke datidens. Det gjør den veldig vakker.

Illustrasjon fra Yoko Onos kunstbok Grapefrukt der hun skriver at diktet må leses med forstørrelselsglass
Illustrasjon: Fra «Grapefrukt» av Yoko Ono / Kolon forlag

Idéen bak «stykkene» – oversatt fra «event scores» – er at enhver person kan skape verket ved å utføre det (slik som «music scores», altså noteark). De er rett og slett manus til kortere performancer.

Konseptet er grunnleggende demokratisk, og dyrkingen av det kollektive finnes flere steder i boka.

For eksempel der man skal la 500 mennesker tenke på det samme telefonnummeret samtidig, for deretter å la alle i byen tenke på ordet «ja» samtidig, og så: «gjør så hele verden tenker hele tiden».

«Sunn fornuft hindrer deg i å tenke»

«Grapefrukt» ble først utgitt i 1964. Samme år har Storbritannia sin siste henrettelse (som var ved henging), de siste Jim Crow-lovene oppheves i USA, og i Norge blir retten til fri religionsutøvelse festet i grunnloven.

Yoko Ono kommer også med fred. I stedet for å vise tilværelsens meningsløshet, slik som 1950- og 60-tallets absurdteater med blant andre Samuel Beckett, er Yoko Ono positiv i ånden.

Mange av stykkene driver med relativisering. Et som handler om å telle stjerner avsluttes med «dette kan gjøres med vinduer i stedet for stjerner».

I stedet for å bryte ned mening på et destruktivt vis, bruker hun det som en nødvendig del av å forestille seg en ny verden.

Deler av en side fra Yoko Onos kunstbok Grapefrukt der man blir bedt om å klippe ut et hull i et postkort og sende det slik at man kan se himmelen gjennom det
Foto: Fra «Grapefrukt» av Yoko Ono / Kolon forflag

Hvis folk gjorde ting litt annerledes, skriver hun, hvis politikerne tilbrakte en dag med å se springvannet danse i den nærmeste parken, «(…) så ville vi kanskje fått fred».

Her er en indirekte samfunnskritikk. Vi må gjøre ting på nye måter, vi må bruke fantasien. Være lekne og sanselige.

Vittig og vakker

Jeg kunne sitert hele denne boka. Den er så vittig, merkelig og vakker at jeg skulle ønske jeg kunne ha glemt den, for så å kunne lese den på nytt.

Man kan lese hele «Grapefrukt» på en enkel kveld, men det er nok best å spare på dem, overraskelsesmomentene. Kanskje tar du opp boka en dag du kjeder deg og får en plutselig trang til å gjøre noe litt utenom det vanlige.

Om man selv ikke fremfører disse stykkene, ser man raskt for seg at noen andre gjør det. At de legger igjen en ert hvor enn de går, eller skaffer seg en telefon som bare gjentar stemmen deres som et ekko.

Små mennesker som går rundt og driver med masse rart. I grunn er det jo det vi gjør.

Les også: Se video av lyssignalet Yoko Ono sendte ut fra Henningvær her

Lys fra fyrtårn lyser opp publikum
Lys fra fyrtårn lyser opp publikum

Yoko Ono fra Dagsrevyen i 2005

YOKO I OSLO: Se åpningen av Yoko Onos utstilling på Astrup-Fearnley i januar 2005.

Hei!

Jeg er frilanser og skriver litteraturanmeldelser for NRK. Les gjerne det jeg har skrevet om Helene Guåkers diktbok «Rød fødekvinne» og «25. september-diktene» av Joakim Kjørsvik.