En ung jente, en blogger, forsvinner sporløst, på sin faste joggetur i skogen i Asker, i boken «Fem dager i mai» av Ole Asbjørn Ness. Saken blir gitt til en spaner i Sandvika, Johnny Abrahamsen.
Han drar i gang en etterforsking, og skjønner at dette kan være alvorlig. Johnny prøver å få sine overordnede til å slå alarm, uten suksess. Helt til en ny ung jente, også hun en blogger, forsvinner, og kidnapperen begynner å sende videoer av voldtektene han utfører på dem, sammen med trusler om mer terror.
Da, endelig, går alarmen, og menneskejakten er i gang.
Johnny Abrahamsen er en type vi krimlesere lett vil kjenne igjen, en nytapning av den klassiske ensomme, strie mannen som driter i prosedyrer og organisasjoner og alltid kjører sitt eget løp. En oppdatert utgave av krimfiksjonens tre harryer: Harry Hole, Harry Bosch og Dirty Harry.
Halvgammel, parkert på sidelinjen karrieremessig, er det eneste virkelige lyspunktet i Johnnys verden hans elskelige, borgerlige kone og deres datter.
Men Johnny har også andre ting han elsker, og som skal komme i veien for det stabile familielivet. Som alle slike antihelter har Johnny en svakhet, og hans er kvinner. Han elsker kvinner, og ikke minst, hvordan kvinnene han nedlegger får ham til å føle seg.
Å hevne seg på verden
Parallelt følger vi historien sett fra synspunktet til den navnløse kidnapperen, som på mange måter er et forskrudd speilbilde av Johnny Abrahamsens skikkelse.
Denne mannen er også besatt av kvinner, men i motsetning til Johnny, som har draget og ikke klarer å la være å benytte seg av det, er kidnapperen en som kvinnene overser eller ler av.
Det er virkelig et forstyrret mannsportrett som blir tegnet opp, av en ensom ulv, som selv om han er smartere og rikere enn de fleste, fortsatt ikke får den respekten og kjærligheten, og iallfall ikke den sexen han synes han fortjener.
Denne vekslingen mellom perspektivene til disse to menn, som begge på hver sin måte kjemper for å bryte ut av den posisjonen som samfunnet, eller biologien, eller rett og slett deres egne særheter har satt dem i, er det som driver denne turbo-thrilleren videre.
Her kan vi høre ekko av lignende tanker de siste årene, om hva menn gjør for å skaffe seg tilgang på kvinnelig selskap. Folk som har lest Michel Houellebecq eller hørt på Jordan Peterson, vil trolig nikke gjenkjennende.
Under det hele ligger selvforakten og meningstapet hos mannen i den moderne verden, der de egenskapene han før kunne være stolt av, som styrke, eller selvstendighet, nå nærmest er definert som et samfunnsonde. Tomrommet blir forsøkt fylt av status eller sex, eller ved tilslutningen til ytterliggående ideologier, som høyreekstremisme eller islamisme.
Men trøsten er bare midlertidig, og for den navnløse kidnapperen og terroristen, er det til sist bare ett mål igjen som gir mening: Å se alt brenne.
Sterke meninger og utblåsninger
«Fem dager i mai» er den første kriminalromanen fra Ole Asbjørn Ness, og den er virkelig et overflødighetshorn av spenning og raseri.
Ness er langt ifra noen novise i skrivekunsten. Han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for debutromanen sin «Det er natt» i 2004. Han mottok også noen glimrende kritikker for romanen «Aftenlandet».
Ness har en rastløs CV, som vitner om brå skifter og mange talenter. Han har jobbet som featurejournalist, gründer, stuer, råvaremegler, PR-rådgiver og stand-up-komiker. Han har også fått med seg en svipptur innom forfatterstudiet i Bø.
Forfatteren er åpenbart en mann med mange og tydelige meninger, og han anstrenger seg ikke spesielt for å legge skjul på dem. Romanen er fullpakket av ganske friske – enkelte vil si usunne – analyser og utblåsninger.
Normalt kunne hele dette bombardementet av krasse meldinger komme i veien for fremdriften i romanen, men her synes jeg det funker. Ikke minst fordi de er lagt i munnen på et par menn som åpenbart ikke føler seg helt tilpass i det moderne Norge.
De subtile klasseskillene i Bærum, innvandring, islam, forholdet mellom kjønnene, blogging og se-på-meg-kulturen, alt blir grundig dissekert, og hånt. Spesielt hardt går det ut over media og PR-bransjen, som ikke etterlates mye ære.
Man kan bli tilgitt for å trekke den slutning at Ness er å finne et eller annet sted på den politiske høyresiden, og for enkelte lesere vil det være nok til å diskvalifisere ham. Det er ikke åpenbart at det stemmer, og i så fall er han en av de mer nyanserte og reflekterte av sorten.
Først og fremst er dette en uhyre velskrevet og spennende thriller, en politisk ukorrekt kruttkjerring inn i middelklassens selvbilde. Johnny Abrahamsen vil nok aldri bli ønsket velkommen i det gode selskap, men i laget av fiktive norske detektiver er han allerede oppe i teten.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
