Sjenanse og drap

Når jeg leser krim, selv om det ikke skjer like ofte og gjerne som før, ender jeg i nittifem prosent av tilfellene med amerikanske, eller i alle fall europeiske, bøker.

Og når det kommer til det europeiske, så blir det mye britisk. Dette er ikke det minste rart, sjangeren er større i vår del av verden enn de fleste andre steder.

Kanskje er det et overskudds­fenomen i tillegg til at stoffet er gjenkjennelig rent kulturelt.

Dermed har det gjerne vært både annerledes og merkverdig interessant å lese kriminal­litteratur fra andre deler av verden.

Særpreget er der, selv om den «fremmede» litteraturen gjerne er sterkt inspirert og preget av det vi for enkelhetens skyld kan kalle «vestlig»: Raymond Chandler har satt sine litterære fotavtrykk overalt.

Langsom fortelling

Slik er det også med japanske Keigo Higashinos første bok på norsk, «Fatal hengivenhet».

Tross dramatikken (og volden), en langsom fortelling, nesten omstendelig, fortalt med en distansert saklighet som kunne holdt leseren vekk – men som nesten virker motsatt.

Person­galleriet er fåtallig, allikevel litt intrikat; det krever noen ord.

Mor Yasuko, tidligere hostess ved en bar, og tenåringsdatteren har leilighet i en boligblokk. Naboen på den andre siden av veggen er matematiker, einstøing, judolærer og underviser i matte ved en nærliggende videregående skole.

Skal vi tro den gamle studie­kameraten hans, en fysiker, er matematikeren ikke bare smart, han er briljant, direkte genial.

Men også menneske, han er sterkt forelsket i sin nabo Yasuko, men viser han det, gjør han fremstøt?

Nei, matematikeren er en meget sjenert og tilbakeholdende mann. Han nøyer seg med å gå innom Yasukos nye butikkjobb hver eneste dag, for å kjøpe bento til lunsjen, men mest for å høre hennes blide røst. Se, men uten å våge synderlig øyekontakt.

Bak det hele vaker Yasukos eksmann, en voldelig slask som melder seg på i livet hennes, uten invitasjon, mest for å få penger, blir plagsom, truende og påtrengende.

Mord med en gang

Drapet skjer tidlig i boka, jeg røper ingen hemmelighet når jeg sier at samme eksmann blir drept i Yasukos leilighet etter en brutal opptreden.

Først blir han slått i hodet av datteren, etter hvert kvalt av mor Yasuko. Det er lytt i denne blokka, nok til at matematikernaboen kort etter står på døra, vet hva som har skjedd og tilbyr seg å løse problemet for dem:

Overlat det til ham! Hva annet skal mor og datter gjøre?

Dagen etter blir et avkledd mannslik funnet i en park, knapt mulig å identifisere. Politiet står bom fast, har sin mistanke, men kommer ingen vei. Fortellingen har så vidt begynt.

To hjerner slåss

Underveis byr forfatteren på en fascinerende ikke-uttalt kamp om sannheten mellom de to gamle studie­kameratene.

Første gang fysikeren kommer på besøk, har han med seg en matematisk artikkel, en kollegas forsøk på å løse et klassisk problem.

Han vil gjerne at kameraten skal se på saken, finne feilen i resonnementet. I samtalens løp viser fysikeren til P=NP-problemet. Matematikeren snur seg mot ham:

Kjernen

Her, i dette utsagnet, ligger romanens kjerne, men også navet i den nærmest åndelige bataljen mellom disse vennene, matematikeren og fysikeren. En ikke-uttalt kamp.

Hva har matematikeren med saken å gjøre, om noe, og hvordan har han fått det til?

Jeg har allerede påpekt det langsomme, nærmest metodiske i fortellingens vei mot løsningen på dette som altså ikke er et spørsmål om hvem-gjorde-det, men om hvordan det ble gjort.

La meg understreke for den som eventuelt vil ha seg matematikk i en krimroman frabedt: Glem det, bli med på ferden.

Opplevelsen av fart øker da også kraftig når slutten – sannheten og konsekvensen – kastes på leseren.

Keigo Higashino var i utgangspunktet et helt ubeskrevet blad i min leseliste. Han er imidlertid det vi kaller Big in Japan, og velkjent mange steder i verden.

Det finnes en rekke bøker tilgjengelig på engelsk. «Fatal hengivenhet» skal være hans mest kjente, del tre i det som kalles Galileo-serien.

Vi sitter igjen med en utmerket intro til Higashinos japanske krimunivers.