Det er Anne og Sigrid, mor og datter, naturfaglærer og lege. Den eldste er 67, den yngre knapt 40. De har begge hatt hjem i ei bygd, på et lite vestlandsbruk.
Sigrid har flyttet til Oslo for lenge siden, med mann og barn. Hun klarer ikke bygda, hjemstedet der alt skar seg da hun var barn og ung. Hun kan heller ikke glemme morens sviktende omsorg, sviket hennes da faren fikk det ene slaget etter det andre og Anne ikke klarte mer enn Gustav. Mannen som nå sitter på sykehjemmet, fjern i blikk og tanke.
Anne og Sigrid er bokas jeg-fortellere, de veksler rytmisk med hverandre, annethvert kapittel. Iblant skifter en samtale eller hendelse bare ståsted, midt i, og gjør tosidigheten i forholdet vidåpen for leseren. Gammelt og nytt agg, bitterhet og innlærte forventninger til den andre.
Det er Annes liv som snart er forbi. Hun skal bli pensjonist, gruer seg til det, men så kommer mattheten, styrken som svinner. Hun har kreft, en av de vanligste formene, den starter i tarmen. Det kan gå fint, men så var det spredningen.
Rett på, uten pynt
Helga Flatland skriver rett på, prosaen hennes løfter fram og understreker det allment hverdagslige i dette drama for én familie. Setningene hennes er gjennomtenkte og velformede, men hengir seg aldri til eksperimenter eller noen form for pynt. Mens teksten rolig beveger seg framover, kan leseren selv kjenne og registrere alle følelsene som ligger under og trykker på.
Slik, og gjennom de spill levende dialogene, blir behovet for avklaring, forsoning og tilnærming akutt – også for leseren. Men på hvilke premisser? På Sigrids? Og hva er nå egentlig et «unnskyld»?
Sigrid fløt ut i ungdomstida. Det skyldtes morens svik, mener hun seinere. Broren Magnus måtte holde taket i henne. Hun ble gravid med Jens, turnuslegen på bygdas legekontor. De elsket hverandre. Han var også glad i opiater. Så dro han. Hun ble igjen og fikk barnet. Mia. På nabogården fantes Aslak, det var han som ble mann og far, først for Mia, seinere for Viljar, fire år.
Fin roman
Hva består en menneskelig svikt i, for ikke å si et svik? Kan det finnes forståelse, tilgivelse? Eller skal berettiget sinne og bitterhet ha første rang, som hos Sigrid. «Ja, det er rart hvordan alle svikter deg, mamma (...)», sier datter Mia til henne et sted, etter at Mia har blitt kjent med sin kjødelige far, han som dro.
Sigrid er fastlege på Ellingsrud, øst i Oslo. Et sideordnet tema i denne fine romanen er da også den endeløse rekken av møter med mennesker og behovene deres, store og små, saklige og uberettigede. Aller mest de pasientene som vekker noe i henne selv – minner, pasienter det er vanskelig å la bli igjen i kontoret eller journalen. Innsikten i de mange og like sykdomsforløpene med gitt utgang, er umulig å legge vekk når moren er den syke:
«– Kan du ikke snakke normalt, sier jeg, – du snakker som om jeg var en hvilken som helst pasient.
– Du er en hvilken som helst pasient, mamma, du har kreft på samme måte som tusenvis av andre, og jeg forsøker å hjelpe deg som best jeg kan, sier Sigrid, endelig med litt engasjement.»
Blir med videre
Jeg sliter litt med karakteren Jens, Mias biologiske far, han forblir litt uklar, med alle sine løse trådender. Kanskje er det ikke helt plass til ham innenfor fortellingens format.
Når det er sagt, «Et liv forbi» er en roman leseren ikke får ut av hodet på en stund.
De skrøpelige menneskenes vei til en avslutning de både kan leve og dø med, kan være vond å lese underveis. Men etterpå? Da har Helga Flatland vist at den realistiske romanen stadig vekk har sin plass i verden. Ikke minst ved en usedvanlig vakker slutt, livet og døden i ett.
Intervju med Helga Flatland i Kulturstripa:
Forfatter Helga Flatlands nye bok "Et liv forbi" handler om dynamikken i storfamilien. Vi tar en prat med Flatland om både boka og vanskene med å skrive den.
