Alvorlig gøy fra Loe

Et mer distinkt litterært prosjekt enn Erlend Loe sitt skal du lete lenge etter. Stikkord: humor og naivisme.

Men også fortvilelse.

Fortvilelse over å måtte leve i denne tid og under disse betingelser. Det er fortvilelsens skrik som også hjem­søker mange av Dag Solstads hoved­personer: Det er umulig, jeg vil vekk herfra.

Solstads roman­figurer valgte å gå inn for væpnet revolusjon, eller å sette seg frivillig i en rullestol. Loes hoved­personer flyktet (i trilogien om Andreas Doppler) bort fra familien og ut i skogen.

Under lesningen av siste romanen følte jeg på en gryende takk­nemlighet over alle de gledes­fylte øyeblikkene denne forfatteren har gitt meg.

Dette er ytterlig­gående uvirkelighets­litteratur, og rent form­messig temmelig eksperimenterende.

Rater dem hun ligger med

I «Drømmenes sykkel­register» finner hoved­personen sin helt egne flukt­rute. Solveig på tjuesju er ingen suksess i virkelighetens verden.

Hun var en gang en stødig første­fløytist i skole­korpset, men nå om dagen har hun en tendens til litt for ofte å sette seg fast i Wikipedias random­funksjon.

Hun er ubekvem og sur i sosiale sammen­henger. Hun skifter navn stadig vekk, og rater dem hun ligger med.

Men så er det slik at hun er en helt annen når hun drømmer. Da flyr hun tilbake til sin foretrukne historiske epoke, som er det babylonske riket. Der går alt meget bedre.

Problemet er at alt ikke er perfekt i dette drømme­landet heller, for sykkelen hennes blir stjålet.

Og det er da hun, i våken tilstand, ringer forsikrings­selskapet for å melde tyveriet, og treffer på en, vil jeg si, utrolig forståelses­full representant for Trondheim kommune:

«Drømmenes sykkel­register» består i stor grad av samtaler som dette, mellom Solveig, som jo lever med et ben i drømme­verdenen, og forståelses­fulle representanter for verden slik vi kjenner den.

Det er en tvist her.

Den simulerte virkeligheten begynner å ta overhånd. Tråden til den virkelige verden, representert ved denne mannen i Trondheim kommune som forsøker å styre etter virkelighetens regler, blir overtatt av drømmens regler. Fantasiens regler. Fiksjonens regler.

Men akkurat denne flukten inn i det alternative drømme­universet virker kanskje akkurat nå ikke som den mest attraktive løsningen lenger.

Nå er det kanskje normen og reglene, troen på at det er noe som er virkelig og sant, som er det vi som samfunn må verne om og dyrke.

Hvis institusjoner som forsikrings­selskaper, skatte­etater og kommunal forvaltning ikke byr på motstand mot mennesker som, i likhet med Loes hovedperson, ikke klarer å skille mellom fiksjon og virkelighet – hvor lander vi da?

Hør litteratur­kritiker Knut Hoem om «Drømmenes virkelighet» på radio:

Har vært morsommere før

Loe har vært enda morsommere før, men til romanens forsvar kan vi kanskje si at verden, som romanen speiler, heller ikke tilbyr mye å le av.

Oppgaven til norsk litteraturs fremste humorist blir kanskje å se det latter­vekkende i det nye alvoret?

På veien får vi også med oss en innkommende telefon fra en viss pensjonist ved navn Edel Sørbråten, som kommer med en tydelig, om enn diskutabel, beskjed om hva som er meningen med livet.

Det er slikt en forfatter kan tillate seg, etter tretti år i gamet.

«Drømmenes sykkel­register» er et slags bilde, en allegori. Enkelt fortalt skriver Loe om noe annet, som leseren via omveier, altså litteraturen, blir utfordret til å avkode.

Det er jo egentlig helt sensasjonelt at noe så rart med skjegg og bare ett hjul har kunnet nå ut til så mange.

Fandenivoldsk frihets­følelse

I «Drømmenes sykkel­register» er Loe på to hjul i drømmene.

Han er rarere, men kanskje også bedre, enn på lenge. Vi har å gjøre med et stykke ytterliggående uvirkelighets­litteratur fra en forfatter som ikke har behov for å gjøre markeds­undersøkelser før han gir ut bøker.

Den fandenivoldske frihets­følelsen det fører med seg er, ja, befriende.