På samme måte som Lars Saabye Christensen må sies å være Oslo vests store kronikør, har Erlend Loe fra Trondheim okkupert Oslos nordvestlige bydeler som sitt litterære territorium. I bøkene om Andreas Doppler har han i tillegg gått på gjengrodde stier innover i Nordmarka ja sogar krysset grensen til Sverige («Volvo Lastvagnar»), før han i årets roman vender hjem igjen til familien på Nordberg.
Men hva er det egentlig å komme hjem til? Barna har vokst, og en ny mann med solid inntekt har kommet til, og malt huset blått.
Potlach-party
Dèt er ikke Dopplers favorittfarge. Hva er galt med grønt? Verre enn husfargen er det at familien er blitt et speilbilde av Norge for øvrig, et land som holder å gå til grunne i prestasjonspress og materialisme. For å bøte på dette inviterer Doppler til et indiansk potlach-party, der han forsøker å få naboer (og rosabloggere) med på å brenne mobiltelefoner, Ipader, og alskens kjøkkenmaskiner.
Med sin antimaterialistiske holdning og trang til å flykte ut i naturen sammen med sin eneste fortrolige, elgkalven Bongo, kunne Doppler sikkert vært aktuelt listefyll for Miljøpartiet de Grønne. Loes nye roman rører altså helt klart ved tidsånden. Loes nye roman er trolig den mest rendyrkede grønne romanen som kan havne på de norske bestselgerlistene i år.
Pornoskuespiller i København
«Slutten for verden slik vi kjenner den» av Erlend Loe.
Har vi så å gjøre med et politisk kampskrift fra ironi-generasjonen? Svaret er også her: Nei. Selv om et partiprogram også kan fremstå som ren ønskediktning, blir figurene tvetydige når Loe plasserer dem i sitt trollspeil. Hvor mye talerett har egentlig en mann, som til og med presterer å bli pornoskuespiller i København før romanen er over?
Loes romaner er tidligere blitt kalt «naivisme». Det trengs nok et par nye merkelapper, for å finne ut av hvordan man skal kunne beskrive denen særegne formen for vrengt realisme. Selv når han på handlingsplanet er tristere enn trist, blir alt så utrolig vittig.
Underliggjøringsfest
Humoren ligger i språket. Loes metode er enkelt og greit å lade gjenstandene vi omgir oss med til daglig med ny mening. Det er her ord som minigravere og menneskesignaler kommer inn. Målstyring og tilbakemeldinger. Grøt-rørere og praktiske matbokser med mange, ulike rom. Kort sagt: alle disse begrepene og gjenstandene som blir brakt ut av sin normale betydning, og som gjør romanen til en eneste, stor underliggjøringsfest!
De innskutte bisetningene kommer tett som hagl. Staten, den luringen. Skammen, den jævelen. Egil Hegel, den kåtingen. Det hele ender hos Hamsun, den tøysekoppen. Dette er Loe slik vi kjenner ham. Jeg prøver meg på en innvending om at det kanskje er nok innskutte bisetninger nå, men klarer ikke overbevise meg selv om at dette egentlig er nødvendig. Kjør på!
Slutten på «Slutten av verden slik vi kjenner den» akter jeg ikke å røpe. Noe må du finne ut selv. Loes nye roman framstår som det beste middel for å holde ut verden slik vi kjenner den akkurat nå.
