Avslutter med et smell

Det er nok nå, tenkte jeg da jeg leste Édouard Louis' forrige bok, «Monique flykter». Hvor mange sitron­dråper kunne det være igjen å presse ut av denne familiens misere?

Det skulle vise seg å være nok en skvett.

Denne siste omdreiningen er vel verdt å være med på.

Så takk nå, for et skjell­settende litterært følge de siste ti årene.

Rystet Europa

Det begynte med den selv­biografiske eksplosjonen «Farvel til Eddy Bellegueule», en bok som spredde seg fra land til land, fra teate­rscene til teater­scene, og som startet livlige diskusjoner om hva selv­biografisk litteratur kan være – og ikke minst om hva litterær utforsking av klasse kan være.

Har Louis vært en forræder eller en øyeåpner? En selv­opptatt streber eller en politisk aktivist?

Med årene har den rasende ten­åringen fått større forståelse for de sosiale mekanismene som gjorde hans egne foreldre til dem de ble.

Ja, han skriver at de sviktet, at de systematisk krenket barna sine. Han skildrer homo­fobi og rasisme, men han prøver å forstå hvordan vi blir som vi blir med sosiologens briller på.

Når han nå skriver om eldste­broren sin, alkoholikeren som døde bare 38 år gammel, er tilnærmingen ekstra utfordrende.

For Édouard har mislikt broren sin intenst og har ikke hatt kontakt med ham på ti år.

Drømmene som brast

Nei, de to brødrene hadde ikke kontakt, men Louis kommer frem til at han vil prøve å forstå brorens liv gjennom å skrive om ham. Og kanskje var de ikke så ulike, de to?

Store­broren, fra morens første ekte­skap, hadde også urealistisk stor­slagne drømmer om et annet liv. Men der Édouard kommer seg ut av fattig­dom og ydmykelse – godt støttet av velvillige hjelpere, uoppslitelig overlevelses­vilje og en rikelig porsjon flaks – der synker broren dypere og dypere ned i kvikk­sand.

Han drikker tett, starter en kriminell løpe­bane med tyverier og narkotika, slår og truer samboerne sine og juler gjerne opp en tilfeldig homofil fyr på gaten. En riktig ufyselig type, altså.

Var han dømt til å gå under?

I flere brutale scener forteller Louis om en gutt­unge og senere ung mann som savnet faren sin. Hans biologiske far ville ikke vite av ham etter at han ble skilt. Ste­faren, som altså er Louis' far, var ingen god erstatning. Han skjelte gutten regel­rett ut for å være en idiot og en taper.

Broren hadde store drømmer, forteller Louis, om å bli slakter­mester, eller om å bli en anerkjent og berømt hånd­verker som restaurerte Europas katedraler. Hver gang han var oppløftet av troen på fremtiden, ble han bryskt latterlig­gjort av ste­faren.

Økonomiske bidrag til en mulig praktisk utdannelse kom ikke på tale.

Dokumentarisk

Édouard Louis har visst lite om brorens liv. Så når han nå skal skrive ham frem, oppsøker han mennesker som sto broren nær. Han har intervjuet tidligere samboere og lagt samtalene ut som faktiske vitnes­byrd. De er nære, personlige; det dokumentariske gjør et effekt­fullt inntrykk.

Oppsikts­vekkende nok omtaler alle broren som en snill og omsorgs­full partner. Så sant han ikke drakk.

Boken er strukturert i tre deler og i seksten hendelser. Kan disse hendelsene sette oss på sporet av livs­løpets sørgelige ende­likt?

Brutalt oppriktig

Under den konstante anklagen mot Frankrikes usosiale politikk, dykker Louis denne gangen eksplisitt ned i en personlig psykologi. Han spør seg:

Hvis ikke savnet av faren var et stadig blødende sår, ville broren likevel ha funnet seg et annet sår han kunne rive skorpen av? Ville han brukt et hvilket som helst brensel for å holde smertens ild ved like?

Alt blir etter hvert alle andres feil i brorens øyne. Han resignerer og gir seg over til forfallet.

Når blir handlinger til skjebne? spør Louis.

Jeg får assosiasjoner til Marilynne Robinsons fabel­aktige Gilead-kvartetten, der Jack er familiens sorte får. Kall det skjebne, skyld eller tilfeldighet­enes urettferdige spill.

Det er et faktum at noen her i verden er født under en lykkeligere stjerne enn andre.

Godt strukturert

Édouard Louis skriver så alle kan forstå.

Sin høye akademiske utdannelse til tross, er han overraskende tilgjengelig både i form og språk. Heder og ære til Egil Halmøy, som har oversatt alle de sju bøkene med stø hånd, enten det dreier seg om å finne Louis' åpne forteller­stemme, eller å gjengi et mer grovkornet hverdags­språk fra Frankrikes fattige nord.

Louis' intellektuelle ballast kommer til syne gjennom henvisningene til sosiologer, psykologer eller forfattere som også har skrevet om tap eller slekt­skap, det være seg Joan Didion, Julia Kristeva, Michel Foucault eller Sigmund Freud.

Sitatene er kurante, og flettes godt inn i forfatterens egne refleksjoner.

Selvportrett

Édouard Louis selv ligger lavere i terrenget denne gangen, enn det han gjorde i sin forrige bok. Der fremsto han som en staut ridder som kom sin stakkars fattige og hundsete mor til unnsetning.

Litt mindre selv­speiling gjør teksten godt. Men det er ikke til å stikke under stol at dette unike litterære arbeidet, der gutten som var døpt Eddy Bellegueule har brølt om sosiale forskjeller og stigmatiserende strukturer, aldri hadde fått så store ring­virkninger om det ikke hadde vært for hans rå utlevering av seg selv.

Ja, han har brukt seg selv og sin familie til å skildre samfunnet.

Han har fremstått som offer, men også som en opportunist.

Denne dobbeltheten gir de tynne bøkene tyngde.