Uforferdet er et ord jeg vil bruke om Jamaica Kincaids unge jeg-forteller.
Uforferdet, men også nysgjerrig.
For Annie John snakker direkte og ufiltrert, nesten som om hun skulle skrevet til dagboken sin. Romanen åpner sånn:
Smart trekk av forfatteren å putte inn døden i første setning. Hvem skal dø?
Jamaica Kincaid får i alle fall meg på kroken.
Gamle bøker blir som nye
Jamaica Kincaid, som egentlig heter Elaine Potter Richardson, kom til USA fra Karibia som au pair som 16-åring.
I stedet for å sende penger hjem, som moren mente hun skulle, skapte hun seg et nytt liv som skrivende. Først i tidsskrifter som The New Yorker, så med egne romaner, novellesamlinger og essays.
Nå har hun fått en renessanse her til lands, etter at Cappelen Damm for to år siden ga ut romanen «Lucy» fra 1990 i serien Oversette mesterverk.
«Annie John» er Kincaids første roman. Den kom i 1983 og ble faktisk utgitt på norsk allerede i 1986. Nå som sist er det Sissel Lies utmerkede oversettelse, i en noe modernisert utgave, som åpner teksten for norske lesere.
Den nye interessen for forfatterskapet kan skyldes at Jamaica Kincaid de siste årene stadig oftere nevnes som kandidat til nobelprisen.
Man kan også tenke, i sitt stille sinn, at Kincaids tematikk, som kretser om nykolonialisme, rasisme og mor-datter-forhold, faller i vel så god jord i dag som på 1980- og 90-tallet.
Det kan ha med Black Lives Matter-bevegelsen å gjøre, eller med den ekspanderende kampen for likestilling på tvers av kjønn, legning, etnisitet eller religion.
ÅRETS VINNER?: Jamaica Kincaid har gjennom flere år blitt nevnt som en kandidat til Nobels litteraturpris. Opprør mot autoriteter er et gjennomgangstema i bøkene hennes.
Foto: Guri PfeiferBrutalt brudd
Det er altså tenåringen Annie som er vår jeg-forteller. Hun som levde i et nærmest symbiotisk forhold til sin vakre mor. Et forhold der de kunne ha en ordløs samforståelse og en fysisk nærhet som nærmet seg idyll.
Bruddet med barndommen blir desto mer brutalt. Det er det Annie forteller om.
Sjokket kom da hun var 12, da hun begynte på en ny skole og hun for første gang opplevde at moren var streng.
Ja, pubertet er en del av pakken. Og er det ikke i puberteten vi søker etter hvem vi egentlig er?
Hør Anne Cathrine Straume anmelde boka i «Åpen bok: Kritikerne»:
Skriver om makt og løsrivelse
Begrepet makt står sentralt i fortellingen.
Både bruddet med moren og det senere bruddet med hjemlandet handler om makt. Unge Annie tar makten over sitt eget liv, ved ikke å gjøre som mora sier, eller ved ikke å føye seg etter lærernes britisk-doktrinerte skoleundervisning.
Øystaten Antigua ble selvstendig så sent som i 1981.
Man kunne tro at en ungjente som er vokst opp i en tidligere koloni og som er blitt oppdratt av en overbeskyttende, ærgjerrig mor, skulle te seg som et offer. Snill pike, utsatt for overmaktens formatering.
Men Annie tar makten i egne hender.
Hun blir best på skolen, best i idrett. Hun finner seg egne venner, som hun, vel vitende om sine egne krefter, tar makten over.
Igjen dette ufiltrerte blikket til en jente som hevder sin rett. Jeg liker det.
Det er friskt og avvæpnende med en så forbløffende selvrettferdig og umiddelbar jeg-forteller.
Og resten er historie
Romanen startet med at noen skulle dø. På det tidspunktet bodde den 10 år gamle Annie i nærheten av gravlunden.
Romanen slutter med at den 15 år gamle Annie sitter i en lugar i et stort skip, på vei fra Antigua til England. Hun har akkurat vinket farvel til moren, en liten skikkelse langt inne på land. Kanskje får hun aldri se foreldrene eller hjemlandet igjen.
Er det denne «døden» åpningssetningen egentlig peker mot? Kall det død eller et nytt liv – fortellingen stopper i det ungjenta står fri til å omskape seg selv og utforske sin egen fremtid.
På 134 små sider tegner Jamaica Kincaid et uforglemmelig portrett av en jente som ikke lar seg kue. Det er en livsgnist i Annie John som gjør at vi får all mulig tro på at hun vil klare seg.
Romanen «Annie John» er en bok som gir håp.
Hør historien om Jamaica Kincaid i «Åpen bok»:
Hei!
Jeg er litteraturkritiker i NRK og anmelder bøker både for barn og voksne.
Les gjerne hva jeg har skrevet om bøkene «Kjære natt» av Øystein Skotheim, «Gliff» av Ali Smith og «Tragedie under drivende skyer» av Rune Christiansen.
