Denne dama skriver aldri dårlig

Skotske Ali Smith er for smart til å drive lettvint propaganda.

Men ingen som leser bøkene hennes, vil være i tvil om at hun har en politisk agenda.

Den fletter hun inn i romaner der eventyr­fortellinger, kunst­referanser, samfunns­kritikk og språklig utforsking danner en mangfoldig og alltid utfordrende helhet.

Anti-Trump

I det jeg er på nippet til å tenke at her blir du i overkant politisk korrekt, der hun kritiserer skjermbruk, elektronisk overvåking og ensretting fremfor mangfold, så tar boken en dramatisk vending.

Smith skriver seg opp mot Aldous Huxleys klassiker «Vidunderlige nye verden».

Der lever menneskene i et autoritært samfunn hvor de deles inn i klasser etter hva slags jobb de har. Menneskers verdi måles etter hvilket arbeid de skal utføre.

Huxleys roman kom i 1932. Det var en dystopi, en skremsels­historie om hvordan samfunnet kunne komme til å se ut, hvis fascistiske krefter fikk bre seg.

Det er fullt mulig å lese Smiths roman som en anti-Trump-roman.

Ali Smith bruker skjønn­litteraturen til å rope ut om hvor farlig vår tids udemokratiske strømninger faktisk er.

Skriver frem fellesskap

To barn og en hest er hoved­personene i denne fremtids­fabelen. Hesten kommer jeg tilbake til.

Lenge trodde jeg at jeg-fortelleren Briar var storesøsteren til Rose.

Men så svarer Briar «Ja», når hen blir spurt om hen er jente eller gutt.

Det overrasker meg egentlig ikke: Også kjønns­mangfold er en kampsak i Smiths bøker. Ikke uttrykt eksplisitt, men sydd inn som en naturlig del av en fargerik verden.

Og det er slett ikke tilfeldig at Briar i starten helst sier vi i stedet for jeg.

Det handler om fellesskap og samhold.

I så henseende kan boken lede tankene på Astrid Lindgrens fantastiske «Brødrene Løvehjerte», der Jonatan og Kavring må stå sammen mot en mektig og ond overmakt.

Ja, Smith skriver alltid i dialog med gode forfattere; gjennom de mange fine samtalene mellom søsknene ser jeg forbindelses­linjer til Cormac McCarthys «Veien».

De dystopiske bøkene til Margaret Atwood utgjør også et tanke­messig slektskap.

Farlig vei å gå

For vi er i en ikke definert fremtid, i det som godt kan være Storbritannia. Omstendighetene har gjort at de to søsknene, som kan være pluss minus ti år gamle, er alene.

Det er det mange som er i dette samfunnet, der myndighetene bruker rødmaling for å sirkle inn bygninger eller folk de kaller uverifiserbare, og som enten må inndras, rives eller omskoleres.

Alle skal inn under samme system. Kunnskap tilegnes ikke gjennom lesing, siden bøker og biblioteker knapt lenger fins, men gjennom en såkalt edukator, en elektronisk dings på håndleddet.

Maskinen som utdefinerer boliger med de røde strekene, heter selvfølgelig en eliminator.

Oversetter Merete Alfsen er som alltid den beste oversetter Ali Smith kunne få: lydhør, oppfinnsom, og aldri redd for å skape norske referanser eller rim som selvstendige ekvivalenter til de engelske.

Hesten

Så var det hesten. Det er den som heter «Gliff».

Den ser ut som en hest, lukter som en hest, oppfører seg som en hest.

Samtidig er den noe helt annet. Den er et bilde på styrke, på ro. Og på frihet.

Bare gjennom navnet, som Ali Smith lar barna diskutere i selve teksten, viser hun hestens vidunderlige egenskaper: Gliff betyr ingenting spesielt, men kan, som en joker i et kortspill, inneholde den verdien du selv vil legge i det.

Hesten er altså en mulighet. Og et håp.

Og her har vi Ali Smith i et nøtte­skall:

Hun gir ord betydning langt ut over den tradisjonelle, endimensjonale. Hun søker etter dobbelt­betydninger og etymologiske sammenhenger.

Den som allerede har assosiert til ordet hieroglyf, bokstavene i det eldgamle skriftspråket egypterne brukte, er helt på bølge­lengde med forfatteren. Hun leter etter forbindelser og slekt­skap i språket, som hun gjør det i livet.

Her, som så ofte før, er unge mennesker kloke, mens de som har levd en stund, enten har gått dukken eller latt seg fange inn av systemet. Det handler om nysgjerrighet. Og om et ungdommelig, brennende hjerte.

Svart, hvitt eller grått

En svakhet ved Smiths engasjement er at hun kan tippe over i å bli bastant: Systemet og de som står bak, er konsekvent onde. De unge, derimot, har både godt og ondt i seg. De er levende.

Men det er jo også Smiths litteratur i bred forstand. Levende og leken.

«Gliff» er en bok om motstand og trenger derfor en definert fiende.

Romanen styrker humanistiske verdier i en tid der realpolitikk og kortsiktig omfavnelse av teknologi utgjør en alvorlig trussel.

Det er nok den mørkeste boken hun har skrevet på lenge.

Men Ali Smith hadde ikke vært Ali Smith om hun ikke åpnet for håpet. Det fins!

«Gliff» fins!