Postkort fra en uskyldig tid

«Bergens­toget plyndret inat!» er boken som for ganske nøyaktig hundre år siden startet den norske tradisjonen med påske­krim.

Det åpner aldeles betagende med at to studenter går på kino i den norske hoved­staden i februar.

Åge Heiberg og Johan Bratt går og ser en westernfilm med den høyst virkelige Thomas Edwin «Tom» Mix i hovedrollen.

Til «eggende foxtrot» ser de to Oslo-guttene hvordan cowboyen på lerretet plyndrer et tog i villeste vesten.

Sklir elegant av sted

Dermed er tanken sådd i deres sinn. Hvorfor ikke gjøre noe lignende her hjemme? Vi har da tog – Bergens­banen ble åpnet i 1909, og brukbar prærie på Hardanger­vidda?

I de første kapitlene sklir fortellingen elegant av sted som nysmurte ski i oppkjørte løyper i passe mange minus­grader.

Vi er innom et poker­lag, der fire bergensere som går under navnene «Prikken», «Tiurjegeren», «Bokseren» og «Biologen» blir koblet på.

Det tilkommer så et aktverdig motiv. Bokserens bror har satt seg i gjeld på grunn av hodeløs aksje­spekulasjon, og trenger akutt penger.

Heiberg har dessuten gjort det slutt med fortellingens eneste kvinne­skikkelse. Det fremstår som maktpåliggende å komme seg raskt ut av byen.

Omvei over vidden

De tar toget fra Vestbanen. Det er bredd­fullt av syngende påske­turister i en eksaltert tilstand som gir en følelse av at stemningen på toget var bedre før – noen har til og med seg plate­spiller.

Men før plyndringen skjer, skal vi ut på skitur.

For ikke å bli gjenkjent hopper ranerne nemlig av toget på Voss, tar bussen til Eide i Hardanger, og videre med damp­båten Hardanger Sunnhordlandske «Ullensvang» på Sørfjorden til Lofthus.

Derfra på ski via diverse setre, blant annet Vatnaliseter og Tverrgavlen, før de hopper på nattoget på Haugastøl.

Denne delen av boken er turist­forenings­nostalgi av ypperste merke.

Jeg holder de to forfatterne, som brukte pseudonymet Jonathan Jerv, mistenkt for å være inspirert av Fritjof Nansens spontane skitur over Hardanger­vidda i 1884 da han gikk fra Bergen til Oslo for å delta i Husebyrennet.

På Haugastøl raner gjengen kupé etter kupé. Det blir slåss­kamp med et par søvnige sjømenn.

Et skudd blir avfyrt, og en konduktør blir truffet. Kvinnen som ble dumpet i andre kapittel, er tilfeldigvis på toget.

Samvittighets­kvaler kommer over våre seks helter, men det finnes en utvei til slutt.

Hint av vitalisme

Så mye mer er det ikke å si om handlingen. Det merkes at norges­historiens første påske­krim ble skrevet i løpet av et par måneder.

Allikevel er det her mye å glede seg over.

Den vitalisme som preget mange kunstnere på denne tiden, og som skulle slå ut i full blomst i Nordahl Griegs bestselgende dikt­samling «Norge i våre hjerter» i 1928, er synlig også her.

Hva var vel den grimme dekadense i stor­byen mot å tilbakelegge mil etter mil i ulendt terreng i varmende påske­sol på hvite vidder?

Dette var tiden da man kunne skrive setninger som «de var lykkelige fordi de var unge, og fordi det i morgen var atter en dag» – uten ironi.

Men mest av alt får Bergenstoget sin kraft av alt vi vet om det som skulle skje på samme tid og etterpå.

En uskyldig tid

Det er noe uskyldig over et land der man kan ta seg tid til å reise på påske­tur, og til og med rane sine med­passasjerer på veien.

Andre norske unge menn skulle rundt 20 år senere komme dalende ned fra himmelen, tungt bevæpnet. Da ikke for å rane sine landsmenn, men for å stikke kjepper i hjulene til den tyske okkupasjons­makten.

Den 2. desember i 1943 dalte Nordahl Grieg ned fra himmelen i et alliert bombefly over Berlin.

Men før alt dette, idet påske­solen begynte å ta tak i hytte­veggene i april 1923, var det fortsatt rom for å sitte på Grand og fyre opp sin Golden West, for så å skrive – dødelig presise – setninger om, ja, været:

«Bergenstoget plyndret inat!» er kanskje en bagatell.

Men uten denne i bok­hyllen, helst i en antikvarisk utgave, kan du ikke si at du har et komplett hytte­bibliotek.