Etter å ha lest Åsne Seierstads «Afghanerne» har jeg tenkt at jeg begynte lesingen i feil ende. Jeg begynte nemlig forfra, slik jeg jo oftest gjør.
I stedet burde jeg gått til slutten. Der, bakerst, finnes nemlig drøyt ti sider med tittelen «Slik ble boken til».
Det var da også dit jeg bladde etter omtrent 150 sider og mye undring over hva slags tekst jeg leste. De sidene avklarer mye, men om det holder til at boka virkelig er vellykket, er jeg mer usikker på. Jeg kommer tilbake til fortellergrepet.
Slik åpner Åsne Seierstad den avsluttende teksten.
Tre hovedpersoner
Tre personer altså, to kvinner og én mann. Det er Jamila, Ariana og Bashir – men også menneskene rundt dem: foreldre, menn, koner, søsken og barn.
De er alle født under viktige perioder i landets historie. Fra Sovjetunionens innmarsj i 1979, via deres uttrekning ti år senere til de famøse angrepene på tvillingtårnene i New York 11. september 2001.
Gjennom disse tre menneskenes beretninger og hendelsene som omga dem, preget dem, forteller Seierstad en oversiktlig versjon av linjer i afghansk historie fra monarkiets siste glansdager og fram til Talibans totale maktovertagelse i august 2021.
Strid fra flere vinkler
Så åpner teksten for innblikk i svært ulike sider av denne omtumlede og for det meste voldelige historien. Kvinnenes kamp for rett til utdanning og en grad av likestilling, Koranens plass og strid om fortolkning, men også den unge gutten Bashirs vei til å bli talibankriger og kommandant.
Vi tas med til kamper, bakhold, selvmordsbombere, kvinner som produserer eksplosiver på et kjøkken når jobben ikke er å lage mat til krigerne.
Listen er lang og interessant, innblikkene er mange, dramatikken betydelig. Og, altså, sett gjennom aktørenes øyne, deres beretning.
En viktig fordel ved Seierstads tilnærming, samtaler og intervju renskrevet fra opptak, er en tekst som underveis ikke trenger å ta stilling til rett, galt og det imellom.
Denne boka moraliserer eller preker ikke, og det er fint.
En følelse av fiksjon
Like fullt kommer jeg tilbake til Åsne Seierstads ståsted som forteller, det vil si forfatterens fravær i teksten.
Fortellerstemmen er allvitende, den trer ikke fram. Dette er rimeligvis et gyldig og mye benyttet grep, mest i skjønnlitteratur.
Det er nettopp den forstyrrende lesefølelsen jeg lenge satt igjen med: at jeg leste en fiksjonstekst, eller en mer eller mindre skjønnlitterær bearbeidelse av det dokumentariske materialet.
Nå er det slik i dag at grensene mellom skjønn- og sakprosa er flytende. Det er helt ok, men uklarhet er problematisk.
Savner et jeg
Premisset for hva jeg leste forble uklart, riktignok mindre etter å ha lest avslutningsteksten. Jeg savner kanskje Seierstads tilstedeværelse i den fortellende teksten, men også de fortellende personenes jeg.
Talibanerens jeg når han forteller om et vellykket angrep eller forhørene i fengselet. I stedet forblir Bashir en han, med den avstand som følger med. Jamilas jeg under forsøkene på fredssamtaler i Qatar, 2009:
Det siste er for øvrig blant bokas mest interessante og velskrevne partier, sammen med beskrivelsene av kollapsen ved amerikanerne og Natos utmarsj og Talibans maktovertakelse. Det er dramaturgisk spennende fortalt.
Kritikerens bananskall
Jeg står muligens i fare for å gjøre kritikerens generaltabbe når jeg lanserer disse innvendingene: å ønske seg en annen tekst enn den som foreligger mellom disse permene.
Derfor er det nødvendig å presisere det jeg allerede har sagt; «Afghanerne» er interessant og spennende lesning som åpner for innsyn i dypt menneskelige sider ved det konfliktridde landet og menneskenes liv der.
Når premissene for fortellingen først er akseptert, kommer Jamila, Bashir og Ariana tettere på leseren.
Hendelsene mot slutten av boka, i den unge Arianas og talibaneren Bashirs liv, illustrerer sterkt og smertelig klart de svære avstandene i forventning og tenkning som ligger bak denne fortellingen.
Hvem som tapte drømmene sine i Afghanistan, og hvem som vant dem.
Hei der!
Jeg er frilanser og anmelder litteratur for NRK, både skjønnlitteratur, tegneserier og krim. Les gjerne anmeldelsene mine av «Fars rygg» av Niels Fredrik Dahl eller «Chiquitita» av Pedro Carmona-Alvarez. Her er noen krimbøker som jeg anbefaler deg å lese.
