To år har gått siden det ufattelige skjedde. Bomben smalt midt i Oslo – terroren hadde kommet til Norge. Hardtarbeidende embetsmenn og kvinner i departementene ble ofre. Tilfeldige forbipasserende. Så fikk vi de første signalene om hva som utspant seg på Utøya. Det ble skutt mot forsvarsløs ungdom. På en øy der det eneste AUF-erne kunne gjøre var å gjemme seg eller å legge på svøm. Politisk engasjert ungdom – som diskuterte politikk, spilte fotball og koste seg under «sommerens vakreste eventyr».
Jeg var på Utøya 21. juli 2011, da leiren var akkurat det den var ment å være, fylt av glede, politisk engasjement, søken og liv, en nesten ufattelig kontrast til marerittet den 22. juli. Jeg har hørt mange personlige beretninger om hva som utspant seg på Utøya. Konsekvensene av tilfeldige valg, panikk, redsel, besluttsomhet, raseri, samhold og ensomhet. Hele verden fikk et riss av frykten og fortvilelsen ungdommene opplevde under rettsaken, de modige beretningene.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Hvordan leve videre?
For de etterlatte var rettsaken enda en belastning. Detaljer om alle de drepte ble brettet ut. Hardt skadde ungdommer fortalte om hvordan de gjemte seg og hvordan kamerater hjalp dem til å forbinde sår og bare vente og håpe at hjelpen snart kom. Sorgen, fortvilelsen og sinnet de etterlatte sliter med kom nært oss alle. For hvordan kan man leve videre etter at sitt barn er skutt og drept på en politisk sommerleir?
Jeg sitter ennå igjen berørt av det vi har sett av våre ungdommers klokskap. Fra dagene etter angrepet da de ikke ropte på hevn, men kjærlighet. Fra ukene og månedene som fulgte da de satte sin sindige lit til at det norske rettssamfunnet skulle håndtere denne saken etter vanlige prosedyrer. Fra møtene jeg har hatt med AUF-ere over hele landet de siste to årene, der sorgen og fortvilelsen fortsatt får rom, men der det levende engasjementet for morgendag, politikk og rettferdighet fortsatt står i sentrum.
LES OGSÅ: Utøya-overlevende Ylva Schwenke om tiden etterpå
Gradvis mer fremtid enn fortid
Så mye klokskap har kommet fra denne generasjonen at vi nesten glemmer at de aller fleste deltagerne på Utøya var barn og ungdommer. Som opplevde et mareritt og som siden den mørke og regnfulle dagen skal kjempe en ny livskamp med å ta hverdagen tilbake. Grundige undersøkelser utført av Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress forteller oss noe om den tunge veien, om å slite med konsentrasjonen, om å måtte legge videre utdanningsplaner på hylla fordi det fortsatt gjør så vondt. Om tomheten av å miste en nær venn eller kjæreste.
Nå, to år etter, forteller disse undersøkelsene, basert på samtaler med de overlevende fra Utøya, at det går bedre for flere. Fremtiden får gradvis større oppmerksomhet enn fortiden, det kommer skolegang, utdanning og tanker om jobb. Det kan de og vi glede oss over. Samtidig som vi skal være fullt ut til stede for de som fortsatt sliter, blant overlevende og blant etterlatte.
De vanskelige årene kommer nå
Vi erfarer at tiden ikke leger alle sår. Men tiden gjør noe med oss. Traumeforskere kaller tidsperioden mellom to og fem år for de vanskelige årene. I dag, på to-årsdagen, er dette noe vi må huske.
Både i helsevesenet, som medmennesker og ikke minst som samfunn må vi fortsatt vise forståelse og omsorg for de etterlatte og berørte. Stikke innom for å snakke. Være ekstra oppmerksom overfor et søsken eller en bestemor. Huske på at barn og ungdom som var på Utøya kan få den store reaksjonen nå – eller om noen år. Forstå at ansatte som var på jobb i regjeringskvartalet 22. juli fortsatt kan slite med konsentrasjonen og senvirkningene av terroren.
LES OGSÅ: Det manglende oppgjøret etter 22/7
Lederen av den nasjonale støttegruppen, Trond Blattmann har vært tydelig overfor meg at han ønsker seg et mer «fremoverlent helsevesen» - der det er bedre å spørre om man har behov for hjelp en gang for mye enn en gang for lite. Den oppfordringen tar jeg på det største alvor og har formidlet den til landets kommuner; de må være «på» i de vanskelige årene som mange har foran seg.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Fylt av nytt håp
For kort tid siden hadde AUF sin første sommerleir etter 22. juli. Ikke på Utøya men fortsatt ved Tyrifjorden. Jeg var der et døgn, og det gjorde dypt inntrykk på meg hva jeg møtte. For igjen var dette en leir fylt av håp, utålmodighet, fremtidsmot, politikk - og fotball, volleyball, forelskelser og lek.
Mange hadde grudd seg til å sove i telt for første gang siden 22. juli. Flere orket ikke delta. Men leieren var samtidig fylt med mange nye AUF-fjes, ungdom som har meldt seg inn etter 22. juli, ungdom som ikke har latt seg stoppe i kampen for et bedre samfunn.
Derfor reiste jeg fra AUF-leiren, med minnet om det fryktelige som skjedde, men fremfor alt fylt av det håpet og engasjementet ungdommen formidler. Vi trenger begge deler. Gjerningsmannen blir sittende bak lås og slå. Men vi ser at tankegodset hans fortsatt florerer og gir næring til ytringer og holdninger i samfunnsdebatten. Som demokratisk samfunn må vi ta den ekstremistiske trusselen fra ytterste høyre på det største alvor. Politisk motivert vold og drap skjer ikke i et vakuum. Den sterkeste motkraften vi kan mobilisere er demokratiets evne til å få holdningene frem i lyset, utfordre dem – og drive dem tilbake.
AUF-erne sier de vil være i første linjen for en slik demokratisk kamp. Det gir meg håp.
