«Hvorfor får jeg leve mens hun er død?»

SAL 250 (NRK.no): AUFs generalsekretær Tonje Brenna ble applaudert ut av vitneboksen etter at hun fortalte om fortvilelsen til ungdommene etter terrorangrepet på Utøya.

Tonje Brenna

AUFs generalsekretær Tonje Brenna kommenterte hvordan ungdommen i AUF har hatt det i tiden etter 22. juli.

Foto: Varfjell, Fredrik / NTB scanpix

For å fortelle om de mange følelsene etter massakren, leste Brenna en historie i jeg-form.

– Jeg skal prøve å beskrive de elleve månedene som har gått gjennom en historie. Jeg kan si «jeg» mange ganger gjennom historien, men med «jeg» så mener jeg «vi», startet Brenna i rettssal 250.

– Om natta har jeg lyset på, og mørket... det er så skummelt. Jeg føler meg ikke verdig eller klok. Jeg er sint, jeg er lei meg, og noen ganger er jeg forferdelig, forferdelig redd, leser AUFs generalsekretær.

Hun fortalte om det uvirkelige etter Anders Behring Breiviks terrorangrep, der flere AUF-ere mistet sine beste venner.

– Man blir jo ikke skutt i Norge – jeg forstår ikke dette en gang. Den eneste som kan forstå meg er min beste venninne – men hun er ikke her lengre. Vi begravet henne for ikke så lenge siden.

Flere tilhørere tørket tårer da Brenna leste opp en beskrivelse av det som skjedde på Utøya.

«Jeg skal kanskje begynne på videregående til høsten, jeg er kanskje på den første turen uten foreldrene mine, og jeg er der med mine beste venner. Latteren sitter løst. Men så forsvinner smilene. Eksplosjon. Vi er på verdens tryggeste sted, vi er jo på Utøya. Er det krig? Er det en øvelse? Det kan ikke være det, de blør jo på ordentlig. Så ser jeg bestevenninna mi, hun svarer ikke.»

Les også: Ble møtt med spontan applaus fra salen

«Jeg burde ikke ha løpt fra henne»

Brenna fortalte om klemmer og rosetog, støtte fra alle kanter, men også om en følelse av at de ikke forsto.

– Den eneste som jeg tror kan forstå meg, er min beste venninne, men hun er jo ikke her. Hvorfor får jeg leve mens hun er død? Jeg burde ikke ha løpt fra henne. Vi burde ha byttet plass, så hadde ikke alle vært så lei seg, leser hun fra historien.

Hun forteller også at mange har vært stresset, redde for å stryke på skolen, og at mange føler sinne, skyldfølelse, sorg og savn.

– Det er så mange jeg savner, og savnet er tungt, det er bare først nå jeg forstår det, det at noen er død, betyr at de aldri aldri kommer tilbake. Savnet og sorgen tar vi med oss, men det endrer seg litt over tid, sier hun.

Brenna mener logikken brytes når man rammes av et terrorangrep, og forteller at hun og mange med henne gleder seg til å aldri se Breivik igjen.

– På natta har jeg lyset på. Når jeg lukker øynene ser jeg henne, og jeg ser han som skyter. Det kommer til å gå bra, hvis ikke hadde jeg ikke stått her, og jeg hadde ikke stått opp på morgenen, for jeg tror fortsatt at det kommer til å gå bra, sier Tonje Brenna.

Les også: Tonje Brenna: – Hørte Breivik rope av glede