NRK Meny
Normal

– Fengselsstraff føles mest rettferdig

SAL 250 (NRK.no) Innerst i hjertet sitt ønsker Unni Espeland Marcussen at mannen som drepte datteren hennes og 76 andre skal straffes med fengsel.

Unni Espeland Marcussen

SAVN: Unni Espeland Marcussen fortalte retten at savnet av datteren Andrine ofte kjennes umulig å bære.

Foto: Solum, Stian Lysberg / NTB scanpix

Det sa hun da hun fikk ordet i terrorrettssaken mot Anders Behring Breivik fredag.

Andrine Bakkene Espeland

SORG: Moren til Andrine Bakkene Espeland fortalte retten at datteren er dypt savnet.

Foto: Privat

– Innerst inne i hjertet ønsker jeg at han må ta ansvar for alle han drepte og skadde med fengselsstraff, siden han planla dette. Det vil for meg kjennes rettferdig.

Marcussen er én av fem pårørende og overlevende som er valgt ut av bistandsadvokatene for å gi ofrenes sluttbemerkninger til retten.

Hennes datter Andrine Bakkene Espeland var en av de siste som ble drept på Utøya.

– Det var som om vi ikke bare mistet Andrine, men oss selv, også.

Ventet ei uke på dødsbudskapet

Hun beskrev for retten hvordan de har mistet kontrollen over sin egen sorg. Tiden etter 22. juli har vært preget av en kontinuerlig mediedekning, og mange ubesvarte spørsmål.

– Det har vært mye venting. Ett døgn på å vite at Andrine var blant de savnede, ei uke på å vite at hun var drept, et halvt år på obduksjonsrapporten, ni måneder før vi fikk saksopplysningene om hvor hun hadde beveget seg på Utøya, og vi venter fortsatt på mobilloggen og bilder.

Noen dager føler Unni Espeland Marcussen at alt kommer til å ordne seg, at sorgen skal bli til å leve med. Andre ganger tenker hun at hun ikke makter å leve uten sin yngste datter.

– Som når jeg kommer inn i en skobutikk og ser alle Converse-skoene, eller ser alle vårjakkene i butikken. Da tenker jeg: «Vi skal jo ikke kjøpe sko og vårjakker i år, Andrine og jeg.»

Som ved de andre slutterklæringene fra overlevende og etterlatte, reagerte salen med applaus da Unni Espeland Marcussen var ferdig med sin erklæring.

Artikkelen fortsetter under videoen:

Unni Espeland Marcussen fortalte om savnet etter datteren Andrine, som var den siste som ble drept på Utøya.

NETT-TV: - Det er som om en vegg mangler i huset

Lara overlevde – søsteren døde

Deretter entret Lara Rashid vitneboksen. Hun overlevde massakren, men mistet søsteren Bano på Utøya.

– Jeg og Bano flyktet sammen med familien fra Irak. Vi flyktet fra borgerkrig og Saddam Hussein. Jeg slet veldig med traumer, og det tok mange år før jeg fikk jobbet meg opp. Bano var stor hjelp for meg.

Lara Rashid forteller at hun og søsteren ble mobbet på skolen fordi de ikke kunne norsk, men at det gjorde at de fikk et veldig spesielt bånd. De delte alt fra klær til hemmeligheter.

– Jeg husker hun sa: «Du kommer aldri til å miste meg. Du kan miste venner, men aldri meg. Vi er søstre, vi.» Da visste jeg ikke at hun var den første jeg skulle miste.

Artikkelen fortsetter under videoen:

Video lara-060312w-br

NETT-TV: Lara Rashid overlevde Utøya, men søsteren ble drept.

Fikk dårlig samvittighet

Hun forteller at hun føler det som hun selv ble drept da søsteren døde.

– Jeg mistet livsgnisten, og jeg sov mye. Når jeg våknet føltes det som virkeligheten var en drøm, et mareritt. Men etter noen måneder skjønte jeg at marerittet var virkelighet.

Lara Rashid forteller at det verste var å ikke ha søsteren der til å trøste seg, og at hun fikk dårlig samvittighet da hun så hvor mange som var lei seg for at Bano ikke kom tilbake.

– Det skulle ha vært meg, da hadde ikke så mange vært lei seg. Alle traumene kom tilbake etter 22. juli. Jeg turte ikke å dra inn til Oslo, og jeg var redd for politiet. Verst av alt var at Bano ikke var der. Jeg trengte hjelp, men alle var i sorg, så jeg ville ikke ta plass.

– Bano døde ikke forgjeves

Lara Rashid forteller at hun måtte ta ansvar for lillebroren sin, og at det var uvant å leve som storesøster.

– Det har vært en vanskelig tid. Jeg har ikke lyst til å leve sånn. Jeg kunne ønske Bano var her.

Lara Rashid forteller at hun ikke leser aviser, ettersom Breivik figurerer i nyhetene hver dag.

– Han tok ikke bare tryggheten bort fra meg, han tok den tryggeste personen i mitt liv. Sorgen er like stor ennå, savnet er større. Men det er kommet noe nytt - håpet.

– Bano døde ikke forgjeves. Hun kjempet for et flerkulturelt Norge. Begravelsen hennes ga et signal om det med imamen og presten sammen. Det er et stort tomrom, og det knuser meg at Bano ikke kommer til å være der. At hun ikke kommer til å være der i bryllupet mitt, se barna mine. Hun er i hjertet mitt.