– En knallhard og tøff terapeutisk prosess

– Uansett om jeg godkjenner intervjuer så definerer de meg på en eller annen måte feil. Sett fra mitt ståsted, treffer de aldri blink. Det å få definert seg selv i en bok mens man fortsatt lever, gjør at man kan delta i en definisjon av seg selv, sier Hans-Erik Dyvik Husby.

I dag kommer livet hans ut i bokform, skrevet av lyriker, forfatter og biograf Håvard Rem.

«Han hadde en idé om å ta livet av meg og broren min og seg sjøl»

– Det er en knallhard og tøff terapeutisk prosess å være et levende objekt i en biografisituasjon. Det kan være fristende å lage et glansbilde av seg selv og fremstå så pent som mulig overfor forfatteren, men det ville vært å servere en blank løgn, sier Husby.

Barndomsårene får naturlig nok stor plass i den nye biografien. Han forteller om hvordan det var å miste moren, som døde av brystkreft, på seksårsdagen og om de påfølgende årene med en fortvilt far, mye flytting og ulike stemødre.

– Man kommer seg aldri over et slikt tap i livet, men i stedet for å kjempe mot tapet, så har jeg funnet teknikker for å leve med det.

– Jeg gjorde en del ritualhandlinger da jeg fikk datteren min: jeg kalte henne etter moren min, jeg døpte henne på samme dag som moren min døde og som jeg ble født, sier artisten.

I arbeidet med boken sier Husby at han hadde mange oppklarende samtaler med sin far.

En av de kanskje sterkeste passasjene i boken handler om den vanskelige tiden etter morens død.

«Da Hans-Erik og faren i 2011 snakket seg gjennom det døgnet moren døde, time for time, måtte Hermod erkjenne at han aldri sa direkte til yngstegutten av moren hans var død. Han sa det til den eldste, men da han skulle si det til den yngste, klarte han det ikke.

…

Mange år senere sitter Hans-Erik og tenker tilbake på tiden etter at de tre guttene var blitt alene. Han forteller: «Fatteren kom til meg en gang og betrodde meg at det første året etter at mamma døde, før vi flytta til Rognan, så hadde han en idé om å ta livet av meg og broren min og seg sjøl. Han gikk og syslet med en idé om å avslutte familien Husby og liksom gi dette opp.» (Håvard Rem, «Hank»)

– Han sa dette til meg i en tid hvor jeg selv gikk med ideer om å avslutte mitt eget liv. Dette var første gangen jeg og far hadde en samtale hvor vi kom nærmere hverandre, fordi han sa dette så ærlig til meg og jeg forsto det så godt, sier Hank.

– Det var verken sjokkerende eller skremmende å høre at han som 32 år gammel enkemann i Nord-Norge på slutten av 1970-tallet hadde hatt en så skummel idé. Når man har mistet sin partner og livet blir uutholdelig, kan tragedier skje. Det var viktig å få med i boken at sånn kan man tenke i så ekstreme situasjoner.

– Avtalen var bare den siste dråpen

I tillegg til å snakke om sine rusproblemer, om morens død og om sin turbulente barndom, kommer det frem i boken at Husby «moralsk sett sluttet i Turboneger i mai 2007», da bandet inngikk en stor publishingkontrakt med Sony i Stockholm.

«Kort fortalt: At Turbo i 2007 velger å fordele rettighetene som om det var 1987, er vanskelig å begripe.

Fordelingen ble omtrent som i a-ha, med mer enn halvparten til Seltzer (som Waaktaar-Savoy), en fjerdedel til Schreiner (som Furuholmen), og drøyt tre prosent til Husby (som Harket).

Denne fordelingen ødela a-ha tidlig på nittitallet. Og den ødela Turbo femten år senere.» (Håvard Rem, «Hank»)

– Avtalen var bare den siste dråpen. Vi har hatt mange samtaler om hvorfor jeg gikk ut av Turboneger, men jeg har uttalt meg veldig forsiktig i mediene om de bakenforliggende årsakene, sier den tidligere vokalisten.

Han forteller også en god del om forholdet til sin tidligere bandkamerat Thomas Seltzer. Seltzer har blant annet uttalt i et intervju med bladet Alfa at Husby la skylden for rusproblemene sine på bandet i Håkon Moslets Turboneger-biografi fra 2007, Sagaen om denimfolket.

«Det er rart å tenke på, for de mest elleville latterkrampene i mitt liv, de har jeg hatt sammen med Thomas. Men jeg svikta ham ved å la hans grådige univers få stå ukorrigert. En god venn retter opp sin venn når han er ute og sykler og skader andre. En god venn vil at andre skal overleve.

Men i stedet lot jeg Thomas bæsje på sitt eget karma.» (Hans-Erik Dyvik Husby, «Hank»)

– Jeg har selv mer og mer emosjonell distanse til Turboneger og det har ikke vært meningen for meg å holde en forsvarstale for mine valg. Håvard vet mye om hvorfor frontfigurer forlater band, og det har vært vanlig opp gjennom årene at frontfigurer går sin vei. Håvard har vist at det ikke er noe unikt, det er en klassisk sykdom i rock’n’roll, at juletreet får nok og går.

Han sier at det var vanskelig å forene livet som familiefar og rusfri med livet som Turboneger-stjerne.

– Jeg hadde store utfordringer i privatlivet mitt og bandet var ikke noe særlig godt miljø for å løse dette. Mine personlige problemer førte til frustrasjon, aggresjon og skuffelser hos de andre, og resultatet var at vi fikk negative grunnholdninger til hverandre. Det var uholdbart for meg å plutselig slutte med drugs og ikke gjøre noe med den situasjonen, forteller han.

– Feil å ikke kalle meg scientolog

Den eks-Turboneger-vokalisten har blitt kjent for sine kontroversielle uttalelser. De siste par årene har han snakket åpent om hvordan han ble rusfri ved hjelp av Narconon-klinikken i Sverige, som har tette bånd til den omstridte scientologikirken.

I fjor fikk han kritikk for å spre scientologipropaganda, men har flere ganger avvist at han er scientolog. I Hank får bevegelsen, som ble grunnlagt i 1954 av amerikaneren L. Ron Hubbard, stor plass.

Er du scientolog?

– Jeg er formelt ikke medlem av scientologikirken.

Hva slags rolle har scientologibevegelsen i livet ditt?

– Det er det verktøyet jeg har brukt som har fungert. Tidligere har jeg ikke følt at det var riktig å kalle meg scientolog fordi jeg ikke visste nok om scientologi. Men nå vet jeg såpass mye at det vil være feil å ikke kalle meg det.

Ser du at du, frivillig eller ufrivillig, kan bli en slags frontfigur for scientologikirken?

– Ja, det har jeg jo merket de siste årene. Derfor tenkte at det var viktig å lære mer om scientologi. Hvis jeg blir satt i den rollen så vil jeg vite mer om hva det består av før jeg kan si «Ok, dere kan kalle meg det og kappe av meg hodet og henge meg opp ned på et kors hvis dere har lyst». Da vet jeg i hvert fall hva det er jeg driver med, og da er det lettere for meg å stå for det – og det gjør jeg.

Ville ha en forfatter med tyngde

Biograf Håvard Rem mener det var kjemien som oppstod mellom ham og Husby som gjorde at han ble plukket ut til å skrive denne biografien. Den tidligere Turboneger-vokalisten er enig.

– Spørsmålet var hvem som skulle skrive boken. Vi var gjennom en rekke forskjellige forslag, men ingen føltes riktig for meg, og jeg var veldig selektiv på hva slags forfatter jeg ville ha, sier Husby.

Og det var verken en journalist, rockeskribent eller en såkalt ghost writer, det vil si en ikke-navngitt forfatter som skriver bøker som går i oppdragsgiverens navn.

– Jeg ville ha en forfatter med tyngde og som også hadde kvaliteter utover sakprosa. Når forlaget foreslo Håvard, var jeg med en gang interessert i å møte ham. Jeg skjønte at han var en forfatter med et større univers og evne til å se ting fra et ørneperspektiv i stedet for å gå og grave i navlen min.

I boken skriver Rem et kapittel om sin egen bror, som døde for få år siden.

«En uke tidligere hadde kona og jeg sittet i den samme bilen på vei til den samme småbyen. Ikke i sorg som nå, men i sjokk. En mandag morgen var broren min blitt funnet død. Vi rakk akkurat ned til å gi ham en klem før han ble hentet av begravelsesbyrået. En stor og sterk mann i femtiårene lå livløs i senga.

Legen kunne ikke si noe om dødsårsak. Men mye tydet på plutselig hjertesvikt.
Arytmi.
Men hvorfor hjertesvikt?
Nei, si det. Legen trodde ikke det var hjerteinfarkt.

Obduksjonsundersøkelsene skulle senere bekrefte at hjertesvikten ikke skyldtes infarkt.
Så hvorfor sluttet et friskt hjerte å slå, midt i livet?
Legen hadde ingen svar.» (Håvard Rem, «Hank»)

Rem forteller at broren hadde vært deprimert og ble behandlet med medisiner som «gjorde ham halvdød». I bilen hjem fra brorens begravelse leser han en kronikk skrevet av Dyvik Husby hvor han kritiserer psykiatrien og legemiddelindustrien.

• Les også: – Hank skremmer pasienter (VG)

– Akkurat som noen regissører dukker opp i en liten birolle i filmene sine, dukker jeg alltid opp i en liten birolle i biografiene mine. Her var det veldig naturlig å gjøre det fordi den kronikken var rett inn i vår situasjon, og det var faktisk min tilnærming til fenomenet Hans Erik Dyvik Husby, forteller biografen.