Droppet roman etter bloggdialog

Da forfatter og Aftenposten-anmelder Vidar Kvalshaug begynte på en ny roman for et par år siden, opprettet han samtidig bloggen Trampolineland .

Der ville han stille til skue alle ledd i skriveprosessen, fra de første famlende forsøk, frem til boken var klar for utgivelse.

Kort sagt, i bloggen skulle han vise frem «skittentøyet» sitt, med alt hva det innebar av skrivefeil og misdannede avsnitt.

– Bloggen skulle først og fremst være ærlig. Jeg skulle vise frem alt som var dårlig og mellombra, alt som ikke fungerte, og hente innspill fra leserne, som etter hvert ble ganske mange, forteller han til NRK.no.

– Den skulle være et verksted for meg selv og min egen skriving, og for alle andre som er interessert i utviklingen i et skriveprosjekt.

På et seminar om litteratur i en digital tid på Litteratursymposiet i Odda, fortalte Kvalshaug historien om hvordan han lot en roman havarere i full offentlighet.

LES OGSÅ: Jakten på den siste setningen i Min kamp 6

Forbedret romanåpningen

– Det er ikke sånn at om man skriver veldig mye, så har man ikke tid til å blogge. For meg ble det derimot en belønning, en motivasjon, som når man får vise frem til læreren at man har vært flink med leksene.

Forfatteren la ut både kortere og lengre utdrag fra boken, fra et avsnitts lengde og opp til flere sider, som leserne ga tilbakemelding på.

Mellom 100 og 150 lesere var innom Trampolineland daglig, enkelte dager opp mot 450 stykker.

– Jeg husker spesielt en leser som ba meg om å bytte om på rekkefølgen av de to første avsnittene, noe som gjorde romanåpningen mye bedre, sier Kvalshaug.

Han oppdaget snart at tekstkompetansen var stor der ute, og at mange hadde synspunkter på hvordan man skal bygge en god tekst.

– Ulempene ved å starte et slikt prosjekt, er at man risikerer å vise seg som en langt dårligere forfatter enn man gjør med en ferdig bok. Men det var en risiko jeg gikk til med åpne øyne.

– Alle vet at en ferdig bok er gjennomgått grundig av et forlag, språkvasket og korrekturlest, og så videre.

Søkte avmystifisering

Samtidig som kontakten med leserne ble et kjærkomment avbrekk i en ensom skrivehverdag, hadde Kvalshaug også et ønske om å avmystifisere og avromantisere forfatterrollen.

– Det er ikke spesielt sexy å fortelle at en bok er skrevet i et rekkehus med familien tråkkende rundt, men faktum er at de fleste norske romaner blir til i tilsvarende miljøer, sier Kvalshaug, som selv er trebarnsfar.

Etter en stund var skriveprosessen kommet så langt at det ble tid for å involvere forlaget. Gyldendal gikk et par-tre runder med manus, og snart ble det gitt klarsignal til utgivelse.

Dialogen med leserne hadde tvunget forfatteren til uopphørlig å stille seg spørsmålet om boken var bra nok.

– Man bør spørre seg: Er denne romanen så bra som den kan bli? Er svaret nei, bør man la være, mener Kvalshaug.

Og det var akkurat det han gjorde; han lot være.

Forfatteren ga beskjed til forlaget om at romanen skulle «utsettes», noe som egentlig betydde forkasting.

– Boken blir sannsynligvis aldri fullført, fordi det er så dårlige vibber rundt den. Den er nesten klar til å utgis, men jeg tror ikke det kommer til å skje.

LES OGSÅ: Her er Norges flotteste bokhylle

God følelse

Selv om Kvalshaug hadde mottatt gode råd fra leserne underveis, var avgjørelsen fullt og helt hans, understreker han.

– Det føltes godt å stoppe romanen. Ikke fordi det var gøy å la to års arbeid forsvinne, men fordi det føltes mer riktig å droppe prosjektet enn å utgi det. Jeg hadde ikke så mye å tape på det, annet enn prestisje.

Støttebemerkningene begynte øyeblikkelig å hagle, først og fremst på Facebook og Twitter, men også i kommentarfeltet på bloggposten hvor han fortalte om beslutningen . «Au. Har vært der selv et par ganger,» skrev Eirik Newth. «Alt man skriver lærer man av, innbiller jeg meg. Så det er ikke bortkastet,» supplerte Tom Egeland.

Novellesamling i stedet

Vil Kvalshaug anbefale andre å blogge på denne måten?

– Det kommer an på hvilken mennesketype du er. Noen forfattere vil holde kortene tett til brystet, og vil knapt vise frem det de har skrevet til sitt eget forlag, mens andre er mer åpne om prosessen, forteller han.

Selv mener han at det var verdt det. For ut av ruinene av romanen «Trampolineland», vokste novellesamlingen «Trampolineland», som forfatteren er langt mer tilfreds med. Samlingen utkommer i begynnelsen av neste år.

– Hvis bare en eller to eller fem har fått noe ut av å følge bloggen, så har det vært verdt det.

– Om det så bare var den ektefølte gleden av å se noen mislykkes, avslutter forfatteren.