«He's dead, but he won't lie down», sang Otto Nielsen en gang på sekstitallet med henvisning til nazismen som man trodde var død, men som hele tiden rørte på seg igjen.
Det samme kan vi også si om debatten rundt romanen «Grense Jakobselv» av Kjartan Fløgstad.
På et sidespor
For om ikke diskusjonen var død, så var den i alle fall parkert. På et sidespor. Debatten som først handlet om forholdet mellom nazisme og dannelse, og forekomsten av nazister i det tyske statsapparatet etter krigen, for ikke å snakke om gjenbruk av gammel nazister i etterretningstjenesten i flere land, kom plutselig til å handle om i hvilken grad Fløgstad burde redgjort for hvilke historikere han hadde lest før han skrev romanen.
Min kamp
Så tok vi sommerferie, i 2009. Noen, i alle fall jeg, hadde trodd at debatten ville fortsette utover høsten i fjor – men den gang ei. Da kom det et ikke ukjent flerbindsverk med tittelen «Min kamp», som handlet om alt annet enn nazisme, og som også stakk av med Brageprisen – like foran nesen på nettopp Fløgstad.
Men nå, over et år forsinket, er samtalen i gang igjen. Utgangspunktet er en artikkel i forrige nummer av tidsskriftet Vagant, skrevet av sykepleier og skribent Stein K. T. Sørensen, hvor han sammenligner Fløgstads roman med den internasjonale bestselgeren «De velvillige» av franske Jonathan Littell.
Begge romanene er bredt anlagte fortellinger som ser nazismen fra perspektivet til nazistiske gjerningsmenn. De er velutdannede, lynende intelligente og gjennomgående onde.
Åpne dører
I forrige runde var det mange som mente Fløgstad slo inn åpne dører når han skrev i et essay at vi hadde hatt en forestilling om at nazistene var «flokkar med øldrikkende bøller», og sant nok: De fleste av oss hadde vel registrert at dannelse og ondskap, humanisme og nazisme ikke nødvendigvis står i motsetning til hverandre.
I denne runden av debatten blir innvendingen mot Fløgstad snudd på hodet. I stedet for å kritisere Fløgstad for å slå inn åpne dører, så blir Fløgstad en døråpner inn til en større debatt om det som vi med en overskrift fra en av innleggene i denne runden kan kalle «dannelsens obskøne underside».
Et hestehode foran
Stipendiat Anette H. Storeide tar for seg Thomas Manns oppgjør med «det tyske» i essays og i romanen Dr. Faustus etter krigen. Remi Nilsen i Le Monde diplomatique tar for seg den psykologiske analysen av det fascistiske sinnelaget som ligger til grunn for Jonathan Littells roman.
Stein Sørensen hevder i sin sammenlignende analyse at Jonathan Littell er et hestehode foran Fløgstad fordi han i større grad besvarer det vi alle lurer på, nemlig hvordan kunne nazismen oppstå i en moderne kulturnasjon som Tyskland.
«Inglourious Basterds»
Her får han motbør fra førstelektor Torgeir Skorgen som mener Sørensen ikke i tilstrekkelig grad tar inn over seg det han kaller Fløgstads romanestetiske pretensjoner, det vil si analyserer hvordan Fløgstad snakker om disse store temaene gjennom sin roman.
Samlet framstår debattantene i denne nygamle Fløgstaddebatten som stemmer i en debatt som går langt utover Fløgstad og denne spesifikke romanen. Som forfatter Cornelius Jakhelln påpeker, er filmer som «Inglourious basterds» av Quentin Tarantino og «Det hvite båndet» av Michael Haneke - sammen med «Grense Jakobselv» – noen av mange eksempler på at vi her har å gjøre med en av de store diskusjonene i vår vestlige kultur.
Diskuter saken i Bok i P2s Facebook-side og på Twitter (bruk #nrkfløgstad)
