Det snakkes hele tiden om trender innenfor forskjellige kunstutrykk. Innen lyrikken har vi de siste årene i Norge sett en økende trend i såkalte langdikt, for eksempel Øyvind Rimbereid, en liten periode var det lyddikt, for eksempel Vemund Solheim Ådland, mens stadig flere unge kvinnelige debutanter utforsker grensene for hva som kan kalles dikt eller ikke, med eksperimenterende tekster, som kan virke komplekse og uforståelige, for eksempel debutene til Vilde Heggem og Kristin Berget.
Bertrand Besigye holder seg langt unna dette. Vel, nesten. For langdikt har alltid vært et av hans kjennemerker. Slik er det også i hans siste diktsamling, ”Og Solen Tilber Ingen Andre Guder Enn Sin Egen Styrke”, som jeg heretter vil referere til som ”Og Solen...”.
Er dette poesi?
Det finnes helt sikkert de som vil reagere negativt på Besigyes poesi. Noen vil stille seg spørsmålet: Er dette poesi? Eller er det bare en rekke oppramsinger av kraftfulle salver? ”Og Solen...” er nok en diktsamling folk enten vil elske eller hate, for å bruke en klisjé poeten selv kunne ha benyttet. Med sin siste diktsamling viser Besigye at han gjør akkurat som han vil, uten å ta hensyn til omverdenen.
Jeg kan se for meg en frådende munn spytte ut diktene til Bertrand Besigye. ”Og Solen”... er en bok fylt med livskraft, begjær og en enorm vilje til å uttrykke seg.
Tildelt debutantpris
Da Besigye debuterte i 1993 med ”Og du dør så langsomt at du tror at du lever”, overrasket han de fleste med en helstøpt diktsamling, hvor han kombinerte det ville og energiske, med det kontrollerte og lyriske. Debutboken inneholdt flere glimrende enkeltdikt, blant annet titteltdiktet, som jeg personlig leste om og om igjen på den tiden jeg selv oppdaget poesien, som 16-17-åring. For denne utgivelsen ble Besigye også belønnet med Tarjei Vesaas´debutantpris.
Deretter skulle det gå hele ti år før det kom en ny bok fra Besigye. Og diktsamlingen ”Krystallisert sollys” ble i 2003 møtt med store forventninger. Men responsen var varierende. Flere kritiserte Besigye for overforbruk av pubertale kjønnsord, og for denne leseren ble også ”Krystallisert sollys” en nedtur i forhold til debuten.
Les:
Derfor var det med en smule skepsis jeg startet å lese Besigyes siste diktsamling. Syv nye år har det gått før ”Og Solen...” kom på markedet (i 2004 ga Besigye ut sin første roman, ”Svastikastjernen”). Men denne gangen overrasker Besigye meg positivt.
Tonet ned
Det er fremdeles mye begjær, mye fokus på det kroppslige, på kjønnsorganer, på sex, men det hele er tonet mer ned i forhold til forrige bok. Nå virker bruken av disse ordene og beskrivelsene mer motiverte, som en helhet av Besigyes dikterunivers.
Det som alltid har kjennetegnet Besigyes tekster er hans evne til å sette sammen ord, slik at han skaper nye ord og bilder, for eksempel plommeskjønnhetspiff, alenevandrerkaiene, solgjennomsitre og slåsskampskrythals. Men også dette føler jeg at Besigye har tonet noe ned i forhold til de to tidligere diktsamlingene.
I ”Og Solen...” skriver Besigye om seg selv, om Oslo og om idrettsstjerner med afrikansk bakgrunn. Og Besigyes egen afrikanske bakgrunn siver gjennom nesten hvert eneste dikt. Han fokuserer på sin sorte hudfarge og han utfordrer det norske samfunnet og våre holdninger og fordommer, slik som i diktet ”hVORDAN eN sVART aFRIKANER bESTILLER sVART kAFFE” på side 29. Det er en interessant tekst, hvor Besigye besøker forskjellige kaffebarer og ber bartenderen om ”å finne en kaffetype som matcher” Besigyes hudfarge. Reaksjonene er forskjellige, akkurat som reaksjonene og holdninger er forskjellige i det norske samfunnet.
På sitt aller beste
Så kan man diskutere om dette er et dikt eller en helt vanlig fortelling. Uansett, så er Besigye aller best når han er på sitt mest personlige. Når han skriver om Uganda, om sin far og sin barndom. Her merker leseren en taktskifte i Besigyes diktning. Han skrur ned tempoet, han fokuserer mer på de poetiske bildene, enn den rå livskraften som dominerer ellers i hans tekster.
I stedet for å rope, senker poeten stemmen og viser noe av sin sårbarhet. I diktet ”Soldaten Ved Veisperringen Mellom Katalemwa og Kampala” gir poeten en sterk skildring av seg selv: ni år gammel får han en maskinpistolmunning rettet mot tinningen av en soldat i Uganda, mens faren ligger død i en åpen kiste i en bil.
Rik og lødig
Den personlige Besigye i kombinasjon med den tøffe Besigye gjør ”Og Solen...” til en ekstra rik og lødig lesning. Når Besigye beskriver hjembyen Oslo, så gjør han det på sitt mest barske vis: her er det kun skumle smug, hvor det gjemmer seg muskelbunter med slåsshansker. Her er det dop og alkohol og prostituerte. Det er dette som er Besigyes hverdag, slik han beskriver det i tekstene sine, dette er Besigyes Norge. Her er det ingen rekkehus med små plenflekker utenfor, hvor barn leker i sandkasser. Nei, her er det asfalt, eksos, skitt og slåsskjemper.
Under lesningen blir jeg av og til også satt litt ut av hvor godt Besigye faktisk kan skrive. Diktet ”Asylsøkere” er kanskje den mest gjennomførte og velskrevne enkeltteksten i boken, hvor han også kommer med de velklingende formuleringene ”På denne planeten der enhver sms er en asylsøknad,/Der enhver berøring er en bønn om oppholdstillatelse.”
Dette er poetisk og vakkert.
Pepret full av klisjeer
Hva med svakhetene i ”Og Solen...”. Finnes de? Joda. De er kanskje minst like synlige som styrkene. Først og fremst er det de tilgjorte klisjeene, som jeg mistenker poeten bruker for å provosere. Blant annet gjennom fete fonter i overskriftene, som for eksempel ”Å Se Deg Trist Er Verre Enn Å Se En Million Soler Slukne” eller "Til En Kvinne Som Vet Hun Ikke Fødtes Til Verden Som Et Kjærlighetsbarn". En del dikt er dessverre pepret full av klisjeer, noe jeg finner forstyrrende. Jeg ser ikke helt poenget med det.
At diktsamlingen er ujevn, er det ingen tvil om. Ikke bare dikt for dikt, men også innenfor hvert enkelt dikt. Det finnes flere gode passasjer, som blir viderefulgt av svakere passasjer. Det finnes formuleringer, setninger og ord som lett kunne ha blitt strøket bort, slik at utgivelsen samlet sett hadde fremstått som mer økonomisert og gjennomført.
Men faren da er å ta bort det originale ved Besigye. Han er en poet som ikke bør dempes, men heller løftes frem. Derfor må han få lov til å feile. Det er som om han skyter ut formuleringer og dikt i vilden sky. Innimellom bommer han. Og innimellom treffer han blink.
Viljestyrke og livskraft
For når Besigye hyller bokseren Cecilia Brækhus, vektløfteren Ruth Kasirye, sprinteren Usain Bolt og kvinnelige kroppsbyggere med hvert sitt dikt, gjør han det for å rette fokuset på sin afrikanske bakgrunn og på muskler, på urkraften. For Besigye er opptatt av styrke.
Og slik fremstår også hans dikt. Som bygd på viljestyrke. På livskraft. På livet selv. På poetens egenlevde liv. Og slik forsøker også Besigye å fortelle oss at han er en poet som vi aldri kan stoppe, mens som vil fortsette i samme bane i fremtiden, slik som han skriver i diktet ”Tigerstadsvår”: (...) det er jeg mot verden/ Og verden kan aldri stoppe min poesi”.
Og det tror jeg Besigye har helt rett i. Besigyes styrke er det politisk ukorrekte, det rotete, det mørke og det kraftfulle. Han føles ekte. Diktene kjennes som om de kommer rett fra poetens hjerte, uten filter. Da får vi heller leve med klisjeer og umotiverte unoter. Med ”Og Solen...” viser Bertrand Besigye at han skriver poesi som ingen andre gjør det her i Norge. Det fortjener han applaus for.
