Her skjedde Lindells egen lille "forbrytelse"

De to kjente forfatterne snikplantet et en meter høyt tre – en blodbøk – i Lagerlöfs hage i fjor på denne tiden.

– Det var sannelig ikke lett. Mellom horder av besøkende rekognoserte vi en stund før vi fant en egnet plass og satte inn støtet mens guiden viste en ny ladning fra en turistbuss inn i huset, forteller Unni Lindell i Sommer i P2 .

• Hør programmet om igjen som Podkast

Det var sikkert et merkelig syn, tror Unni Lindell.

– Anne hentet spaden i bilen på parkeringsplassen, løp mot noen busker og kastet den ned bak dem. Jeg haltet etter med den lille blodbøken under kåpa. Så kikket vi oss hastig rundt og Anne begynte å grave.

– Det er jo forbudt

– Beplantning i andres hager er selvsagt forbudt, men vi ønsket bare å gi Selma noe tilbake. For Selma Lagerlöf jobbet iherdig for kvinners stemmerett, og hun var den første kvinnelige forfatteren som turte å si: "Jeg vil tjene penger på bøkene mine."

Svenske Selma Lagerlöf hadde satt seg som mål å tjene nok penger til å kunne kjøpe tilbake barndomshjemmet som faren mistet i en konkurs. Bøkene hennes solgte godt, og hun ble etter hvert tilbudt en plass i juryen for Nobelprisen i litteratur.

Den takket hun nei til med den begrunnelsen at hun mye heller ville ha prisen enn å sitte i komiteen. I 1909 fikk hun – som første svenske, og første kvinne – Nobelprisen i litteratur.

– Jeg digger Selma, for slik gikk det jo. I 1909 fikk hun den virkelig. Og med de pengene kjøpte hun tilbake barndomshjemmet, rev det og bygget herskapshuset Mårbacka. Man må ville mirakler. Man må jobbe for dem. De kommer ikke helt av seg selv, sier Lindell.

• Se også: Unni Lindell: – Jeg har ennå ikke skrevet min beste bok
  

– Anne B. og jeg har kanskje hatt det lettere enn Selma. Vi er oppvokst som egosentriske fremadstormende damer. Vi har fylt livene våre til randen med skriving hver eneste time på døgnet. Men vi kommer til å bli et helvete på gamlehjemmet. Vi kommer til å kreve åpen bar og parkeringsplass til den lille røde bilen vår. Vi kommer til å forlange personlig trener, coach og klatrevegg på rommet. Ikke at vi kommer til å bruke den. Klatreveggen, altså. Vi tar oss nok heller et glass champagne og vanner blodbøken som står i en potte mellom oss. Skåler og venter – på Nobelprisen!

Tilbake for å se

Lagerlöfs hjem i bygden Mårbacka i Sunne i Sverige, var en stor inspirasjonskilde til flere av hennes bøker. Noen år før hun fikk Nobelprisen, hadde hun planer om å anlegge en planteskole på eiendommen. Det ble det aldri noen ting av. I stedet ble det dyrket pære– og epletrær, og frukten ble solgt på torget i Sunne.

– Om få dager reiser jeg tilbake til Selma Lagerlöfs Mårbacka. Jeg er jo spent på om det lille treet som Anne B. Ragde og jeg geriljaplantet, fortsatt står der. Men det aner meg at den ikke gjør det.

– Anne ringte meg nemlig forleden og sa følgende: "Jeg har lest et sted at Selmas hage er rekonstruert og bygget opp nøyaktig slik den var i gamle dager." Gartneren har nok sperret opp øynene da han plutselig fikk øye på blodbøken fra Norge. En gave han sannsynligvis ikke har satt nevneverdig pris på og antagelig røsket opp. Om treet er borte skal jeg plante noe nytt der. Men denne gangen bare en liten blomst kanskje. Noe som ikke er så synlig. Det holder jo det. Det er ikke alltid at store trær er det beste, sier Unni Lindell.

Slik gikk det

Hvordan ser det så ut i Selma Lagerlöfs hage i Mårbacka, ett år senere? Unni Lindell reiste tilbake til hagen, fordi hun ville se om treet stod der fortsatt. Her kan du se hvordan det gikk.

Her er Unni Lindells eget videoopptak med mobilkamera: