Det skjer ting i de nordnorske rockemiljøene for tiden. Kråkesølv ble nye yndlinger på høsten i fjor. Og de ulmende forventningene til Moddis første album blir nå innfridd så til de grader at en blasert anmelder nærmest blir rørt til til tårer. For «Floriography» er et imponerende debutarbeid, på mange måter. Fryktløst gyver Moddi løs med det han har av sprukken og guttaktig vokal.
Desperate shanties?
Moddis fulle navn er Pål Moddi Knutsen. Han er 22 år gammel og kommer fra bygda Medby på Senja. Låtene på «Floriography» er blitt til over en femårsperiode. Her forenes nordnorske visetradisjoner, et klassisk singer/songwriter-uttrykk, kammerpop og storslagen rock. Sjøl trakterer Moddi trekkspill og akustisk gitar. Sammen med piano, stryk og sparsommelig perkusjon bygges låtene fra det nærmest lydløst hviskende opp til rungende soniske utladninger. Kanskje er dette en form for desperate og moderne shanties?
Storslagent og intimt
Gjennomgående tuktes store følelser og klanger med en sjelevrengende lidenskap. Moddis musikk er både storslagen og intim på samme tid. Å kombinere det enkle og nære med det dramatiske og nesten pompøse på denne måten, er nærmest en bragd. For «Floriography» er høyspent og teatralsk, men uten å bikke over i det tilgjorte. Man tror på Moddi og hans poetiske og smått mystiske tekster, uten at det er så godt å vite hva han vil med dem.
«Floriography» er en bortimot sensasjonelt bra debutplate, der en overflod av godt materiale gjør at flere høydepunkter først fyres av mot slutten. Låtene føles først litt like og vanskelige å skille fra hverandre, men de vokser seg raskt til med litt lytting. Det åpne og lekre lydbildet, som puster av liv, er gjort av den islandske produsenten Valgeir Sigurdsson. Han har tidligere laget gromlyd for folk som Björk, CocoRosie og Ane Brun.
Gåsehud
Åtte av tekstene er på engelsk, fremført med en aksent som nesten tangerer det påtatte. Men språket til Moddi er fint og burde også treffe et internasjonalt publikum. Det ene innslaget på norsk, er Krokstav-emne, et dikt av Senja-poeten Helge Stangnes. Det er perfekt tonesatt av Moddi og blir den gåsehud-fremkallende avslutningen som trengs på en henimot plettfri plate.
