At Jan Guillou synes Jan Guillou er fantastisk, kan jeg, etter å ha lest hans memoarer, bare bekrefte. Denne moderne heltesagaen begynner med at vi møter en tjue år gammel forfatterspire som har forlest seg på franske modernistiske romaner. Han forsøker å kopiere sine forbilder, før han forstår at han er et fantastisk journalistisk talent, han avslører makteliten, skriver millionselgende spion og middelalderromaner, og ender opp som leder i den svenske presseklubben.
Fravær av intimsfære
En slik fortelling skal inneholde både oppturer, som da Guillou og Peter Bratt avslørte spionorganisasjonen Informasjonsbyrån, forkortet IB, til store nedturer, som da han ikke lykkes i å dokumentere at den svenske justisministeren hadde vært på bordell og kjøpt sex av mindreårige.
Det er den offentlige personen Jan Guillou som vi møter i denne boken. At han på seksti, søtti, og åttitallet også hadde et privatliv blir bare nevnt i noen bisetninger. Dette fraværet av intimsfære gjør at memoarene kan virke noe gammelmodige i disse Knausgård-tider.
Lite om KGB
Det virker også merkelig amatørmessig at Guillou knapt nevner at han pratet en del med KGB noen år på sekstitallet, noe hans gamle fiender i tabloidavisen Expressen med stor skadefryd kunne avsløre i høst.
Dette forhindrer ikke at jeg lærer veldig mye om svensk politisk historie de siste førti årene. Guillous karrieremessige krumspring er mangfoldige, og forfatteren har stor moro av å skildre dem som nettopp krumspring. Det går opp og det går ned, og det er utmerket for det er det man lærer av, får jeg inntrykk av at Guillou tenker.
Denne motstandsfylte læringsprosessen smitter over på leseren også.
Her er det inngående skildringer av hvordan Guillou som reporter, spaltist, og til slutt programleder for SVTs gravende program rekord-magazinet (med z) prøvet og feilet for å finne den rette miksen av saker, den rette vinklingen i intervjuer, og den rette måten å stille maktpersoner spørsmål på.
Guillou briljerer
Vi er med journalisten når han sjekker hvor langt han kan gå i å stripe saker, det vil si å spissformulere dem så langt det går uten gå gå over i fiksjonen, og det i et medielandskap, som er fascinerende annerledes enn det vi har i dag.
Søttitallet var litt annerledes enn i dag. Datidens journalister var mye ute på byen, og dermed kunne det oppstå en slags kaféenes og debattmøtenes offentlighet. Det er kanskje her, mer enn i fortellingen om de store avsløringene, at Guillou briljererer. Han var en overklassegutt i en venstremiljø, og han er veldig morsom når han skildrer bikkjeslagsmålene med rettroende kommunister i kretsen rundt Jan Myrdal i tidsskriftene Folket i Bild/Aktuellt og Folket i Bild/Kulturfront.
Det hjelper sikkert å være litt over gjennomsnittet interessert i Sverige for å ha fullt utbytte av Guillous bok. Samtidig er parallellene til Norge mange og åpenbare, selv om vi kanskje har manglet en journalist og forfatter med et så stort og skinnende ego som Jan Guillou.
