Det er «Star Trek». Det er et himla liv.
Før så vi den utenomjordiske krigen som fantasi. Nå er den kopi.
Det er ingen fornyelse. Designen er den samme. Romfartøyene ser gamle ut nå. Det har de forresten alltid gjort.
Typene, eller skapningene, likner hverandre fra film til film. Det er nok et av poengene her, at publikum skal kjenne igjen det og de de møter.
De er amerikanere og vulcanere og så er det små og store grønne og brune og grå skapninger med og uten vortefjes eller tatovert hodedekor. Noen jenter har korte skjørt og trange bluser.
Smakløst tøv
Det er smakløst. Men tøv og dårlig smak kan være god business. Jeg vet ikke hvor mange utgaver av Star Trek som er vist på kino i Norge. I en oversikt regner jeg meg frem til at dette er internasjonal kinoversjon nummer 16.
Og når vi summerer alt som er lansert på kino og TV, kommer vi til 158 titler. Mange versjoner er spinnoff og remix. Publikumstallene er astronomiske.
Filmene er ikke bare tøv. Det som ikke er tøv i dem, er betenkelig. Underholdningsideen er vold. Spenningen er basert på at vi er døden nær hvert femtende minutt eller så.
Eller de er i en nær-døden-opplevelse stadig vekk, folkene i romfartøyene eller utenfor på vingen eller i meteorstormen eller hvor de nå er, når de slåss. Vi utsettes ikke, vi sløver videre i vår gode kinostol.
Amerikanske helter
Krig er nødvendig, sier filmen. De gode kriger i god mening. De er amerikanere. Flaggskipet i rommet er USS Enterprise. Amerikanerne representerer jorden. De har med seg en vennligsinnet russer. Noen skapninger fra andre sfærer har onde hensikter. De er ikke vakre heller.
Filmsensorene begrunner 11 års aldersgrense med at de voldsomme kampscenene foregår innenfor et tydelig science-fiction univers. Det antas derfor at filmen ikke vil virke skremmende på barn og unge over 11 år. Sitat slutt.
Det hadde vel ikke vært så galt om barn ble skremt. Det er trolig verre hvis de blir umerkelig påvirket.
