Vibrerende bra

Det er lett å bli pompøs. For Kristin Asbjørnsen har kommet med en helt spesiell plate.

Ord som ”magisk” og ”gripende” er kanskje ikke særlig beskrivende, men det er likevel disse ordene jeg fort kommer til når jeg hører musikken.

Skinnende og småfrekt

Det begynner helt enkelt. En gitar og Asbjørnsens særegne stemme. ”And if this is the sorrow / I have to learn”. Ikke dyp filosofi, men ærlig og ekte.

Og herfra bygger det seg opp. Musikerne kommer inn og fyller lydbildet. Men uten at det blir tungt og overlesset. Tvert imot. For i større grad enn på tidligere utgivelser er det mye luft i arrangementene rundt stemmen til Asbjørnsen. Og det kler akkurat denne musikken, som er intim og litt sår. Men også optimistisk.

Dessuten liker jeg å høre henne tydelig. For det ligger historier gjemt i måten hun synger på: skinnende klart, men også røft og småfrekt.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Mellom sjangre

Forrige gang hørte vi henne i egne tolkninger av spirituals. Og før det igjen var Kristin Asbjørnsen frontfiguren i Krøyt og Dadafon. Men dette er det første soloprosjektet med egne tekster og melodier.

Og for en debut. Hun spenner ut sin musikalske kreativitet og gir oss fengende låter og vuggende rytmer. Det er trøkk og det er melankoli. Og hun balanserer mellom sjangere med et høyst personlig uttrykk.

Noen ganger er hun i Vest-Afrika, særlig når gitaristen Olav Torget plugger inn instrumentet konting. Da vibrerer det. Andre ganger får musikken et jazzlys over seg, når pianisten Tord Gustavsen begynner å improvisere. I tillegg til alt det andre. For her er det mange gode enkeltprestasjoner i et godt samspill.