Få år etter at han døde som 50-åring i 2004, er Stig Larsson nærmest blitt en myte på grunn av flere ferdige kriminalroman-manus han etterlot seg. Den første boken, «Menn som hater kvinner» er solgt i store opplag og i et utall av utgaver. Nå foreligger oppfølgeren på norsk, «Jenta som lekte med ilden».
Forfriskende heltinne
Det er antagelig både dumt og unyttig å spekulere i om Stieg Larssons alt for tidlige bortgang har bidratt til det voldsomme boksalget. Vi bør uansett ha respekt for Larssons arbeid, og beklage dypt at han ikke rakk mer for det var for sent.
Den første boken, «Menn som hater kvinner», var ikke fri for svakheter, men vil utvilsomt bli stående som en av krim- og thrillersjangrenes mer betydelige. En bok, som ved siden av sitt stort anlagte portrett av det svenske sosialdemokratiet og dets forutsetninger, gir oss den kvinnelig hovedpersonen Lisbeth Salander. Hun er ei ung jente som representerer noe nytt, et forfriskende, spinnvilt og totalt egosentrert menneske med de besynderligste ferdigheter. Og; aner vi, med en kullsvart oppvekst, et mord av en barndom bak seg.
Lisbeths historie
Det er Lisbeth Salander som er hovedtråden i den nye boken, «Jenta som lekte med ilden». Vi møter henne et års tid etter den forrige bokens slutt. Hun har, ikke helt begripelig begrunnet, brutt med journalisten Mikael Blomqvist og drar i gang et nytt liv på de pengene hun fikk ut av en viss svindel. Men fremfor alt er dette historien om hva som egentlig hendte med barnet Lisbeth, der voksenverdens svik avdekkes bit for bit, fulgt av Lisbeths svært konkrete tiltak med den trofaste vennen Blomqvist halsende bak, uten invitasjon.
Selv om denne delen av fortellingen er uhyre godt gjennomført, særlig på det menneskelige planet, når «Jenta som lekte med ilden» ikke opp til det allmenne nivået av interesse som omfattet forgjengeren. Samtidig har forlaget gjort både bok og forfatter en bjørnetjeneste ved ikke å redigere i avdøde Larssons manus. Derfor starter også boken med en 80 sider lang og irrelevant transportetappe.
Stinn av handling
I det lille som finnes av intervjumateriale og utsagn fra Stieg Larsson selv om dette prosjektet, gjør han et poeng ut av Lisbeth Salander som hans forsøk på skrive en moderne, voksen Pippi Langstrømpe. En besnærende tanke – og godt gjennomført.
Lisbeth står der langt på vei som helt menneske i all sin absurde handlekraft. Jeg kan allikevel ikke helt fri meg fra at personens indre logikk henger bedre sammen i første forsøk enn i denne nye boken. Den vil nok allikevel bli lest av svært mange – og med god grunn, stinn av handling, som den er.
