Hvordan skal dette gå, tenker vi først. Makan til sprukkent og småsurt trompetspill har vi jo ikke hørt siden salig Don Cherrys dager. Men plutselig eksploderer musikken, og vi sitter i garnet. For Didrik Ingvaldsen er en luring og en strateg. Han lokker oss inn i sitt merkelige terreng med alle midler.
Snurrig samtale
Vill frijazz, rett over i et kammermusikalsk intermesso for treblåsere, så elektrisk piano og trompet i snurrig dialog - kanskje litt for pratsomt, inntil trommer, kontrabass og saksofon blander seg i samtalen - og med ett er de samstemte. Dette er frijazz på sitt beste, dvs paradoksalt nok velstrukturert, med en lyttende stillhet gjennom kaoset.
Slik utvikler musikken seg, tett og tilsynelatende gjennomkomponert. Men det er en montasje vi hører, de ulike episodene er spilt inn dels i England, dels i Norge og mikset i Praha.
Groovy sirkus
Så er han også en kosmopolitt, Didrik Ingvaldsen. I sin tid den inspirerende krumtapp i Stavangers eksperimentelle improvisasjonsmiljø, i senere år pedagog ved Leeds College of Music i England. Herfra regisserer han sine musikertreff på tvers av miljøer og generasjoner. Og selvsagt er hans gamle disippel, trommis og nyslått Buddy-vinner Paal Nilssen-Love med på laget.
Blant de 16 musikerne glimrer ellers Gjertrud Økland med utradisjonelt og småfrekt felespill. De sterkeste stundene på dobbelt-CD’en leveres allikevel av en kvintettbesetning med Ståle Storløkken på tangenter og Øyvind Brekke på trombone. Her løfter musikken seg til en interessant, morsom, svingende og velkontrollert frihet. Sirkus, rabalder, pling-plong, men også groovy så det holder.
- Burde vært under kniven
Coverteksten på hjemmesnekret engelsk er mindre overbevisende, og som helhet hadde produksjonen stått seg på flere klipp og nådeløs nedredigering fra dobbelt-CD til enkel. Derfor er mitt råd til deg som platekjøper: Sett på Cd nr 2 først - der finner du det beste på Didrik Ingvaldsens ”Compact Transparency I & II”.
