Hanne Ørstavik: kallet-romanen
Forlaget Oktober 2006
Av Marta Norheim
Den namnlause forfattaren vil skrive ein roman om farmor som fekk eit kall og blei kinamisjonær. Så fekk ho eitt kall til, og blei misjonærkone og nibarnsmor. Her var det både indre og ytre kall så det heldt for meir enn eitt liv.
Den namnlause forfattaren har ikkje noko kallsbrev. Ho skriv fordi ho må, for å halde seg samla og for å nå ut til andre menneske. Dermed blir det å skrive ein tekst eit spørsmål som går på livet laus. Og ei skrivesperre blir noko anna enn å ha ein dårleg dag på jobben.
"Sjå meg"
Men historia om farmor nektar å ta form. I staden sprenger ei anna historie seg fram, nemleg historia om forfattaren sjøl, og det i stor breidde og detalj, men likevel svært konsentrert: vi kjem langt med å snakke om blikket. Det er altså ikkje berre teksten som gjeld, det er blikket også.
”Det står en kvinne ved vinduet med ryggen til”. Slik opnar boka. Denne ryggen blir meir enn forfattaren kan halde ut. Når ho skal til å skrive romanen er ho nyskilt frå ein mann som nekta å sjå på henne under samleiet. Ho lever saman med dottera som helst vil sjå på TV, og når ho kikkar ut vindauget ser ho altså denne kvinna som vender ryggen til.
Den namnlause knyter identiteten sin til blikket frå andre, og lurer på om ho i det heile tatt finst når ingen ser henne. Når ho i tillegg meir enn antydar at mor hennar var fjern og på veg vekk frå familien i tidleg barndom, er det nærliggande å tenke seg at ho har vanskar med dei psykologiske lausrivinga i vaksen alder fordi ho ikkje har gjennomgått den såkalla speglingsfasen. I denne fasen skal det nye individet danne seg ei forståing av seg sjøl som eit avgrensa og samla individ, gjennom å spegle seg i den vaksne. Dette er starten på utviklinga av ein sjølvstendig identitet.
Den namnlause opplever å falle frå kvarandre både kroppsleg og sjeleleg utan blikket på seg, eller ho hamnar inn i ein utflytande (kaotisk) tilstand. Ettersom blikket er så avgjerande, blir ho svært avhengig av verda utanfor, noko som igjen kastar henne mellom to ytterpunkt: på den eine sida krøllar ho seg saman i fosterstilling og tryglar om omsorg, på den andre sida skyv ho folk frå seg i stort raseri. Her slektar ho på ein tidlegare romanfigur hjå Hanne Ørstavik, nemleg Solveig i ”Uke 43”.
Eit splitta ”"jeg"
Det den namnlause og Solveig også har felles, er ein sterk motvilje mot tolking av tekster. Dei går ut frå at innhaldet ligg i teksten og om det er bra, må alle kunne sjå det. Denne tekstforståinga står i sterk motstrid til den praksisen ein finn på lærestader, innan kritikken, rundt kafébord og der folk elles møtest: nemleg den at ein tekst kan tolkast på ulike vis av ulike personar. Og at forfattaren ikkje alltid er den beste fortolkar av eigne tekster, ettersom det er fort gjort å bli blinda av sine eigne intensjonar.
Solveig knyter seg sterkt til den eldre kollegaen Hilde og hennar fire tesar om litteratur. Når Hilde modifiserer og gjev uttrykk for ein viss ambivalens, raknar alt for Solveig og ho må bryte både med Hilde og med høgskolen der dei begge arbeider.
Når den namnlause forfattaren får tilsendt kritikkane av ein tidlegare roman, reagerer ho om lag på same måten:
"Hvordan var det mulig at de kunne skrive dette om den boka jeg hadde gitt ut, det hang jo ikke sammen, det var jo ikke det som stod i boka, det som sto i boka var enkelt og klart og så kom dette tilbake mot meg og det var forferdelig og forvrengt og jeg som trodde jeg hadde snakket et felles språk (...) og da jeg kom opp trappa til stua og sto der måtte jeg holde meg i rekkverket for jeg sank og jeg skrek jeg knakk sammen og skrek for jeg hadde gjort det eneste jeg kunne jeg hadde skrevet en bok jeg hadde vært i ordene og strukket dem fram og gitt dem ut og så virket de ikke." (s 161)
Her er det lite opning for tanken om at ein tekst kan tolkast. Teksten blir for denne forfattaren
ei eksistensform, som til tider nærmar seg det mystiske:
"Og det er sånn jeg tenker at skrivingen er også, den går fra det som er samlet og ordnet for å
finne det som ikke er. Det er skrivingen. Ikke fordi jeg er Gud. Ikke fordi jeg er god. Men
fordi jeg er den ene, jeg er der ute et sted.
Og det er ikke det biografiske ene meg selv jeg søker, nei, jeg slipper det biografiske, slipper
meg selv og kan lete i det som bare er være, er." (s. 139, mine uthevingar)
Forfattaren som i teksten søker ei slags forsoning og samling av eit splitta "jeg", får store problem i møtet med ei analytisk teksttilnærming. (Det mystisk/eksistensielle står også i sterk kontrast til ei meir banal tilnærming som finst i ein humoristisk sekvens der journalisten Bill kjem på besøk og spør korfor ho ikkje skriv politiske romanar). Det blir stadig meir tydeleg at det ikkje berre er ein forfattar i krise vi har med å gjere her, det er ein person i full oppløysing, slik vi også kunne sjå det hjå Solveig i romanen «Uke 43».
Fascinerande
Ørstavik skildrar med stor intensitet ulike aspekt ved denne tilstanden; det ville raseriet, tryglinga etter omsorg, forbanninga av dei som ikkje vil sjå henne og forakta for kritikarane som ser men misforstår.
Det er fascinerande korleis den psykiske og den estetiske krisa flettar seg saman i dette intense kunstnarportrettet. Oppløysinga får til tider reint grammatikalske uttrykk, som i det gradvise bortfallet av skiljeteikn i raseriet over kritikkane (sjå sitat ovf. s 161)
Så er det ikkje så farleg om kinaromanen gjekk fløyten. Det er eit anna spor eg heller ville lese meir om: nemleg der den namnlause prøver å slutte å vere sinna på den bortvendte ryggen, og heller gå over til å tolke den som eit teikn. Kor radikalt dette er, kan berre den som les romanen forstå.
Kulturnytt, NRK, P2, 6. september 2006