Er oljefondet som vi skal leve av i framtida i ferd med å smuldre bort? Og hva skjer når pengemaskiner som Statoil ikke lenger håver inn med penger?
Onsdag kom nyheten om at Statens pensjonsfond utland, populært kalt oljefondet, fikk et resultat på minus 4,9 prosent i tredje kvartal i år. Det tilsvarer et tap på 273 milliarder kroner. Og Statoil oppnådde et justert driftsresultat på 16,7 milliarder kroner i tredje kvartal. Det er nesten en halvering av resultatet for i fjor, og svakere enn ventet.
- Les også:
– Grunnlegende optimist
– Nå må Norge gjennom en omstillingskurs som vi egentlig burde tatt for lenge siden, sier BI-professor i strategi og industriell konkurranseevne, Torger Reve, som har holdt foredrag på Vestneskonferansen i Vestnes i dag.
– Jeg er grunnlegende optimist. Jeg tror at prisfallet vi fikk i oljevirksomheten har satt fart på næringen. Nå må de finne på nye ting og få ned kostnadene. Jeg tror kanskje dette er sjokket vi måtte få for at Norge igjen skal bli det mest produktive og innovative landet, sier han.
– Vi hører om tap på 273 milliarder. Det er enorme bevegelser i det vi skal bygge fremtiden vår på?
– Ja, men pengene går opp og ned og det har med aksjemarkedet å gjøre. Pengene skal være for fremtiden, så vi skal ikke styre oss blind på hva det er verdt i dag.
- Les også:
Aasta Hansteen
Statoil ser seg nødt til å utsette produksjonsstarten på gassfeltene Aasta Hansteen og Mariner fra 2017 til andre halvdel 2018 på grunn av forventede kostnadsoverskridelser på rundt 10 prosent.
– Er det riktig å utsette problemet?
– Fra deres synsvinkel isolert sett, så er det det. Men for landet så er det ikke så bra hvis de store prosjektene forsvinner, fordi det er de som er drivende, sier Torger Reve.
Han sier leverandørene som har levd godt på selge til Statoil nå må selge til andre næringer og finne andre måter å bruke teknologien på. Reve peker både på oppdrettsnæringa og fornybar energi.
Fremtidsutsikter
Det er ikke så lett å finne optimister innen verftsindustrien om dagen, men salgssjef ved Vard Langsten, Sigbjørn Akselvoll, er det. Etter mer enn 50 år i Langsten er han usikker på om han vil kalle dette for de tyngste tidene.
– På en måte overfor de ansatte så har det blitt lenger opphold enn tidligere, men totalt sett når jeg ser tilbake tid så så jeg ikke annerledes på situasjonen. Vi trenger litt lengre tid nå, men optimismen er like stor i dag.