Holdningen til Coldplay har vært sympatisk politisk bevisst, mens imaget har vært litt tamt. Nå som de har hyret inn lydinnovatøren og ambientmusikkens far, Brian Eno, til å styre spakene på nye ”Viva La Vida”, har Coldplay tatt et ørlite steg i retning av det mer eksperimenterende Radiohead.
Eno har tidligere gjort glimrende produsentjobber på rockklassikere fra Talking Heads og U2. Han tilfører sitt eget stempel på bandenes sound, samtidig som han bevarer egenarten deres og henter det beste ut av dem. Det har han også fått til på store deler av Coldplays nye plate. Med ”Viva La Vida” gjør Eno Coldplay til et mer spennende band, og flere helt nye vendinger i lydbildet kan nok tilskrives produsenten.
Lite friksjon
Bruken av uvanlige Coldplay-elementer som flamencorytmene på ”Cemeteries Of London” og arabisk stryk på ”Yes” er vellykkede grep som fornyer uttrykket til Coldplay.
Der Coldplay tidligere har vært ganske alminnelige i uttrykket, har de nå fått en noe stiligere og mer spesiell skimrende kunstpopdrakt som kler dem godt, spesielt i instrumentalpartiene. Kjernen i bandet er der fremdeles. Det pompøse stadionpreget kjenner vi fra før, og den skjøre melankolien er på plass i stort monn sammen med den sentrale vokalen til Chris Martin. På tross av Brian Enos bidrag som produsent, er det lite friksjon på ”Viva La Vida”. Platen er gjennomført pen og vakker, og et par spor er direkte kjedelige. Coldplay forblir dermed et solid band som er hakket for trygt og traust til å bevege ordentlig, helt nede i dypet.
